Elvecruise gir ro i sinnet

Min kone og jeg gjør det motsatte av trekkfuglene. Når våren kommer, drar vi sørover og gir oss ut på cruise på en av jordens store elver, oftest på Donau med «Der kleine Prinz». Selvsagt sjekker jeg først min sjark, som har ligget hele vinteren i boblehavn; alt skal være klart til at vi igjen kan nyte den norske kysten, som er en av de aller beste i hele verden. Men elvecruise er heller ikke å forakte, og da trenger man normalt ikke å bekymre seg for vær og vind.

Jeg begynte med elvecruise for mange år siden i Asia. Først seilte jeg på Mekong, der vi kolliderte med en annen båt, slik at vi måtte hoppe i vannet og karre oss inn til bredden. Det var ingen fare for liv og helse, men mine sigarer fløt nedover elven, og ble kanskje fisket opp et eller annet sted. På land kunne vi i landsbyen som ventet oss, nyte et fantastisk måltid med fisk, skalldyr og vannplanter.

Det går fortsatt frasagn om nordmannen som var så tykk at han fløt av seg selv, og som lokalbefolkningen trodde var en reinkarnasjon av Buddha. Jeg hadde lært av barndommens filletante Bolla hvordan man bare ved å røre litt på armer og bein kunne ligge på ryggen og lese en avis.

Så ble jeg med de store båtene på Yangtse-floden og Den gule flod, og opplevde et utrolig folkeliv. Jeg hadde som utlending luksuslugar på øverste dekk, og fikk stadig varm te og kanskje et lite glass mao tai, det kinesiske risbrennevinet som smaker pyton, men dreper alle basiller. Jeg kunne fritt bevege meg overalt, og var også nede på det laveste dekket der vanlige kinesere holdt til. Der tilberedte de sine måltider over åpen ild. Jeg skjønte at det ofte ble brann om bord i slike elvebåter. Det var et folkeliv som var like fjernt fra de moderne kinesiske kapitalistenes livsstil som Orions belte fra oss når vi seilte ned langs Afrika-kysten. For disse kineserne var det ikke nødvendig med kjøleskap, for sauer, geiter, griser og høns var levende, og ble slaktet og tilberedt etter hvert. Noen fisket underveis. Sant å si smakte deres mat bedre enn det jeg fikk servert på øverste dekk.

I årene som fulgte, seilte jeg med enorme hjulbåter på Mississippi og nøt den sterke cajun-maten, mens jeg lyttet til jazzen og de lokale two-step-rytmene. Før dette var jeg på Nilen, og opplevde et Egypt som ennå ikke var blitt turistpreget eller plaget av terror. Den atmosfæren savner jeg. Nilen ga en fornemmelse av livets egen rytme.

Men Europas store elver er ikke borte, de heller. Jeg har utallige ganger seilt på vikingenes gamle vannveier fra St. Petersburg til Moskva, og dratt både opp og ned på Volga og Don. Skal man oppleve det ekte Russland, er dette måten å reise på dersom man ikke tar den transsibirske jernbanen. Nå er også disse russiske elvecruisene blitt preget av masseturisme, som forstyrrer noe av den gamle idyllen. Det samme gjelder Dnjepr i Ukraina, som ikke lenger er så åpen for vestlige turister på grunn av all uroen etter at Krim ble innlemmet i Russland. Vi er glade for at vi fikk med oss dette før det ble for sent.

De tyske elvene Rhinen og Elben har vi ofte seilt på, og vi har alltid passet på å begynne eller avslutte cruiset i vår favorittby Amsterdam, der det er like naturlig å bo om bord i en elvebåt som på land. Men den elven vi hver vår kommer tilbake til, er altså Donau. Det er en flod som favner i seg Europas historie på godt og vondt, variert og spennende etter hvert som vi seiler opp fra Svartehavet eller den motsatte veien. Ingen andre elvecruise omfatter så mange forskjellige land og kulturer som Donau.

Ikke minst spennende er det å nyte de forskjellige landenes spesialretter og viner. En slik reise er ikke noen slankekur. Mange av elvebåtene på Donau er nå så store og luksuriøse at man mister noe av intimiteten. Vi har seilt med mange av dem, og har kunnet konstatere hvordan tyske, sveitsiske, østerrikske og andre nasjonale rederier setter sitt eget preg på mat, drikke og musikk om bord, og ikke minst hvor forskjellig servicen er. Det blir et slags FN på kjøl.

Selv foretrekker jeg «Der kleine Prinz». Den er ikke så stor at man trenger kart om bord for å finne kahytt, spisesal og bar. Mannskapet består av rumenere og serbere, de to folkene som alltid har vært venner i det konfliktfylte Sentral- og Øst-Europa. Jeg har tidligere skildret hvordan det var å reise sammen med min venn Odd Børretzen på hans livs siste båtreise. Det glemmer vi aldri. Vi glemmer heller ikke to fantastiske kinesisk-amerikanske venner, professorene Charles Q og Diane Ma Wu, som vi fikk på en av disse reiser. De førte oss inn i kinesisk kultur, med mat, drikke, billedkunst, musikk og litteratur på en måte som intet universitetsstudium kan gi. Vi har opprettholdt kontakten, og holder hverandre orientert om hvilken av jordens mange floder vi til enhver tid seiler på. Etter vårt første møte om bord i «Der kleine Prinz» er det som om vi har kjent hverandre bestandig. De og skarvene som følger oss langs hele Donau, er alltid med oss i våre sinn.