Båtliv over alle grenser

Båtliv er, som vi vet, en viktig nasjonal bekjeftigelse. Det omfatter flere mennesker enn noen sportsgren, og selv om det utfolder seg særlig i sommermånedene, er det for mange en helårssak. Og det er et familieengasjement. Jeg kjenner ingen annen sport som engasjerer hele familien i slik grad som båtliv. Men båtliv er også internajonalt.

På alle verdenshav og i alle havner som jeg ferdes, ser jeg fritidsbåter av alle slag, og det er slett ikke luksusbåter i milliardklassen som er de viktigste, selv om det er dette ukeblader og boulvardpresse ofte ofrer spalteplass på. Jeg misunner ikke Røkke og Hagen deres luksusbåter. Det er dem vel fortjent, og de belaster jo ikke vårt velferdssamfunn med dem. Men det er begrenset med tid så aktive forretningsfolk kan være ombord i sine båter, og det hender jo at båtene blir solgt, kanskje med tap, etter en tid.

Jeg er heller ikke så opptatt av de russiske oligarkers enorme luksusskip som er så store og velutstyrte at de har ekstra båter og helikopter om bord hvis de skulle få lyst på en liten landtur. En av disse oligarker som har holdt seg inne med Putin, går opp langs norskekysten hver eneste sommer. Et år fikk barna lyst til å besøke en norsk fornøyelsespark. Selv hadde ikke oligarken tid til være med, og hans kone ville heller ikke. Det ble bestemor som tok med seg barna i helikopteret, og de ble på norsk jord mottatt av den beste russisktalende guide jeg kjenner, selvfølgelig med en limousine med privatsjåfør. De bortskjemte oligarkbarna tilbrakte en hel dag i Tusenfryd utenfor Oslo, og var meget fornøyd. Helikopteret ventet naturligvis hele dagen. Den søkkrike faren kan styre sine verdensomfattende forretninger fra skipet, som er utstyrt med den mest avanserte informasjonsteknologi og alle slags dingser som gjør at det snart ikke spiller noen rolle hvor i verden man befinner deg. Skjønt hundre prosent skal man kanskje aldri stole på teknologien, slik vi så med det malaysiske flyet som forsvant på mysteriøst vis.

Nei, det er ikke verdens største og fineste yachts jeg tenker på, og heller ikke luksushavner som Nice. Det er alle motorkryssere og seilbåter i mellomklassen som opptar meg; fartøyer som riktignok koster gryn, men som du ikke trenger å være milliardær for å ha råd til. Det er disse som utgjør det verdensomfattende båtliv. Det er slike båter jeg ser i hver eneste havn jeg kommer til, og det begynner etter hvert å bli ganske mange av dem i all verdensdeler.

Mange har solgt leiligheter og hus på land og har gjort båten til sin helårsbolig. Andre tilbringer store deler av året ombord. Det er en egen «rase», sier en venn av meg – de er hyggelige og gjestfrie og får venner av alle slags hudfarger og nasjonaliteter. Jeg inviteres ofte ombord og får en hyggelig prat og kanskje et glass vin, og får høre alle slags historier. Kanskje kjenner de noen som jeg kjenner. Larviksseileren Stig Hatløy, som er en gammel venn av meg, har jeg inntrykk av at alle kjenner.

Hvert år er min kone og jeg på elvecruise og holder foredrag på Donau. Vi treffer stadig mindre båter, ofte med hele familier om bord, på vei fra Rhinen til Svartehavet eller omvendt. Mange av dem har med seg sykler ombord slik at noen kan sykle parallellt med båten på en av Europas beste sykkelveier. I slusene blir disse båter små i forhold til vår «Der kleine Prinz», som ikke er blant de største crusieskip på Donau. Mens vi går sammen gjennom en sluse blir det gjerne tid til en liten prat, selv om det av og til kan være nødvendig å bruke ropert på grunn av all støyen. Hver gang jeg er i Berlin, og dit reiser jeg 6-8 ganger i året, tar jeg en tur ned til elven Spree eller kanalene, der jeg prater med folk som enten allerede har vært langs hele Norskekysten opp til Svalbard eller skal dit.

I skrivende stund befinner jeg meg på Kanariøyene der jeg gjerne tar en tur ned i havnene, ikke bare for å dra ut på havfiske, men for å få en prat med dem som er innom på vei fra Europa til Mellom-Amerika eller omvendt. Eller de skal ha både «hummer og canari» og kombinerer afrikanske havner med Gran Canaria eller Tenerife. Jeg traff en fransk småbåtskipper som interesserte seg for krydder. En annen skulle bare ha sjømat og måtte hvert år innom en av Canari-øynene for å få verdens beste sjøtunge med de berømte, små Canari-potetene og store, saftige tomater til. Jo, det internasjonale båtliv er noe for enhver smak og enhver pengepung.