Leder: Min horisont

IDENTITET: 34 år etter mitt første møte med Båtmagasinet, sitter jeg fortsatt iblant i styrhuset i «Skjæløy II». (FOTO: JANNE WEEL JOHANSEN).
IDENTITET: 34 år etter mitt første møte med Båtmagasinet, sitter jeg fortsatt iblant i styrhuset i «Skjæløy II».

Neste avsnitt

Jeg tillater meg noen personlige betraktninger i denne spalten - i det som blir den siste utgaven av Båtmagasinet med meg til rors, skriver Atle Knutsen, som nå trer av etter 24 år som journalist og redaktør i Båtmagasinet.

Publisert Sist oppdatert

Jeg tillater meg noen personlige betraktninger i denne spalten - i det som blir den siste utgaven av Båtmagasinet med meg til rors. 

Som 11-åring gikk jeg på dirrende føtter ombord i «Skjæløy II» og knyttet et livslangt vennskap til ferjeskipperen Øivind Johansen og kona Ragnhild. Da hadde Øivind allerede bak seg en mannsalder i styrhuset. De åpnet sitt hjem på Stokkøya for meg og ga meg en plass i familiens liv. De gjorde det likefremt og med en sjenerøsitet rotfestet i en tid og i et øysamfunn som nesten er borte. De gjorde det av sin bunnløse, uselviske godhet. Her våknet min tørst etter havet og friheten, i en liten republikk befolket av halv-anarkister uti havkjeften. Her fikk livet mitt retning, og den kursen holder jeg fortsatt. Her ble det smidd barndomsminner av en uslitelig legering. 

Tretten år gammel kjøpte jeg min første utgave av Båtmagasinet, i juli 1989 i kiosken i Langesund. På grunn av en båtannonse på side 127. Den viste en «Fjordbåt» til salgs – en båt av samme type som jeg hadde vært passasjer ombord på til Langesund fra Helgeroa en time tidligere; «Skjæløy II». En båt som hadde vekket guttungens interesse for sjø og båt noen år tidligere. Det viste seg at mange langs kysten hadde minner om Richard G. Furuholmens «Fjordbåter», historiene ble systematisert og det første resultatet av 13-åringens interesse for kysthistorie sto på trykk i Båtmagasinets novemberutgave 1992. På de påfølgende sidene sto en reportasje om «Oselveren». 

Det går en tråd gjennom historien – også når jeg om kort tid tiltrer som redaktør i tidsskriftet Kysten etter 24 år som journalist og redaktør i Båtmagasinet.

At «Oselveren» og «Fjordbåten» sto side om side i den utgaven, peker på en rød tråd gjennom min historie når jeg om kort tid tiltrer som redaktør i tidsskriftet Kysten etter 24 år som journalist og redaktør i Båtmagasinet. 

En del av meg gikk aldri i land igjen fra «Skjæløy II». Gud vet hvor jeg hadde vært i dag, om ferjeskipperen hadde latt meg stå igjen på kaia. «Fjordbåt», Hardangerkutter, Alpha-diesel, gamle bilferger, vapram og notbåt ble en del av kulissene i min oppvekst.

34 år etter mitt første møte med Båtmagasinet, sitter jeg fortsatt iblant i styrhuset i «Skjæløy II» - båten som definerte kursen på livet mitt. Som redaktør for min siste utgave av et blad som har formet hele mitt voksenliv, betrakter jeg horisonten og fornemmer dette: Enten det handler om fiske, transport eller fritid er båten et kommunikasjonsmiddel – et bindeledd over vann mellom mennesker og formål. Dagens fritidsbåter er en plattform for selvrealisering og for opplevelser som mennesker deler seg imellom. 

Vi skaper og organiserer våre liv i form av fortellinger som blir til underveis. Fra den minste, daglige reisen til jobben – til fortellingene som blir en del av vår felles identitet. En båt er en slik fortelling. Den forteller noe om oss selv – til oss selv. Og den forteller noe om oss – til andre. 

For noen av oss, er båter en stor del av historien om oss selv.

Nå ser jeg frem til å skrive neste avsnitt, som redaktør for tidsskriftet Kysten. Takk for følget!