Leder: Min horisont

EGEN VERDEN: En liten gutt på dekket av en båt i Cannes er mer oppslukt av en iPhone enn av livsstilen båtene forsøker å lokke med.

«Be unique»

Forskjellen på den lille gutten og de voksne som plasserte ham på fordekket, er at han ikke har rukket å miste den identiteten som de voksne leter etter langs bryggene i Cannes.

Publisert Sist oppdatert

Jakten på identitet langs bryggene under Cannes Yacthing Festival.

Det sitter en liten gutt på et dekk i havnebassenget i Cannes omgitt av båter verdt flere milliarder kroner. Han er fullstendig oppslukt av en iPhone og enser knapt omgivelsene. Han er opptatt med sitt, i sin lille verden, som alle andre i havna i Cannes denne dagen. Forskjellen på den lille gutten og de voksne som plasserte ham på fordekket, er at han ikke har rukket å miste den identiteten som de voksne forgjeves leter etter blant slagord og flytende livsstilsprodukter.

Da jeg for 40 år siden var på guttens alder, var også jeg helt oppslukt - av gamle trebåter. Jeg søkte tilhørighet blant sjøfolk, øyfolk og fiskere som levde på holmene i ytterkanten av samfunnet. De var outsidere som bodde i enkle boliger helt nede ved sjøen, der ingen andre ville bo. Prisen var også deretter. De var vanlige mennesker som aldri hadde overskudd til – langt mindre en tanke om - å kjøpe seg et livsstilsprodukt. Nå har hjemmene deres for lengst blitt nettopp dét, og omsettes for svimlende beløp.

Langs bryggene i Cannes ligger livsstilsproduktene i hundretall. Mange av de 40-50 fots, utbrettbare «skjærgårdsjeepene» med solseng og toalett er tilsynelatende like. Blant dem dupper en 54 fots Fjord – med det paradoksale slagordet «Be unique» under logoen. En logo som er siste rest av det som var norsk båtindustris flaggskip, og Europas største båtprodusent, men som gikk konkurs nesten over natta i 1973 – som en følge av Jom kippur-krigen mellom Israel, Egypt og Syria. Det var energikrise, utløst av krig, den gang som nå.

Mens jeg står ved de lurvete, bortgjemte fiskebåtene midt i havna og ser ut over all denne flytende fristelsen, slår det meg: Personlig identitet krever tålmodighet å finne, og mot å vise. I en verden der praktisk talt alt har en prislapp, så er ekte identitet en av få ting som ikke kan kjøpes. Man kan kjøpe identitetsmarkører, men ikke identitet. Den må man finne selv, og når man omsider har funnet den, kan ingen stjele den. Man kan gjemme den, men aldri kvitte seg med den.

Jeg fant min identitet blant øyfolk, vindpinte kystfuruer og rullesteiner i det norske kystlandskapet - en identitet som har blitt en frihet og et hjem jeg alltid har med meg.

Det andre er for meg bare glasur på Côte d’Azur.