Debatt: Havnas uskrevne regler
–Snakk sammen i havn
Knud Boye har sendt oss dette leserbrevet der han oppfordrer folk til å snakke sammen for å finne gode løsninger i havn.
Publisert
I julinummeret av Båtmagasinet var det en artikkel om «De uskrevne reglene i havn», med bl.a. om å hjelpe hverandre under fortøyning. Det vekket et par selvopplevde episoder i mitt minne.
Minne 1: Det var en fin sommerdag da jeg kom inn i bukta ved Missingen. Jeg hadde en 42 fots treskøyte med en holmsbupram som lettbåt. Jeg var alene om bord. Det var mange båter i bukta, men jeg så det var en ledig plass longside mot fjellveggen med kveldsol. Jeg så også at det var et par seilere på vei inn sundet, og så ikke bort fra at også de kunne tenke seg å ligge på den plassen, så her måtte jeg handle raskt. Jeg fikk lagt prammen longside på styrbord side av skøyta, og ordna fendring og klargjorde tauverk til fortøyning. Så satte jeg rimelig fart mot båtplassen. Jeg hadde vært der før så jeg hadde en plan jeg stolte på. Den siste manøveren var å snu roret hardt mot babord, sette giret i back og gi et støt gass, og da lå jeg stille der jeg hadde tenkt meg. Men så begynte jobbinga. Jeg hoppet først i land med planlagt akterfortøyning og et spring fra baugen, som jeg festet midlertidig til en bolt. Så gikk det slag i slag. Det var ikke bare enkelt, for boltene jeg skulle fortøye i var litt ymse plassert, så det ble mye hopping og løping mellom fartøyet og fjellveggen. Mens jeg drev med dette satt det folk i nabobåtene og så på. Jeg tenkte «hvorfor f.. kommer dere ikke og hjelper meg». Da fartøyet var vel fortøyd fikk jeg smil og nikk fra nabobåtene, og kommentaren «dette har du gjort før». Da skjønte jeg hvorfor jeg ikke hadde fått hjelp. Jeg hadde signalisert at «dere må’kke komme her og komme her, detta greier jeg sjøl».
Minne 2: Jeg sto på brygga der skøyta mi hadde hjemmehavn, og det blåste litt fra nord. Det var et sund der det tidvis kan være guffent å legge til, spesielt på nordavind. Mot meg kom det en seilskøyte, fra nord. Jeg så både på skipperen, fendring og tauverk at de var litt dårlig forberedt på det som venta dem. Jeg ropte ut til ham «Hvor mye hjelp vil du ha?» Svaret kom kjapt «Jeg vil ha all den hjelpen jeg kan få». Jeg ba ham styre ut fra brygga å ta en stor runde og komme mot brygga fra sør. Jeg ga også noen råd om fendring og hva han burde forberede av fortøyning. Kort tid etter kom han glidende i lav fart fra sør, og det var grei skuring å få fortøyd.
Det jeg ville fram til er at det er et poeng å snakke sammen.
Jeg leser av det jeg har skrevet at jeg personlig komme ganske godt ut av disse to historiene. Jeg må innrømme at jeg har noen fortøyningsopplevelser jeg ikke er like stolt av, men de er det ikke plass til i denne artikkelen.
Jeg har lyst til å svare på et av de spørsmålene som stilles i artikkelen i Båtmagasinet. Når et fartøy skal fortøye, så møt båten og ta imot et par tau. Også erfarne båtfolk setter pris på det. Det er i hvert fall ingen som blir fornærma. Så har jeg et råd til ferske båtfolk. Ikke prøv å skjul at dere er ferske. Alle har vært det, og husker hvordan det var. Erfarne båtfolk vil gjerne hjelpe den som vil ha hjelp. Det verste som kan skje er at du kanskje får litt flere råd enn det du egentlig ønsker deg. Men ferske båtfolk som prøver å spille verdensmestre ligger dårligere an. Da er det en fare for at de erfarne sitter rolig og venter på underholdningen.
Knud Boye
