Disse kommunene har forbud

Til tross for at det er tvil rundt lovligheten av et forbud er det fortsatt ifølge Norges vannscooterforbund fire kommuner langs kyst-Norge som forbyr vannscootere. Og alle fire av er nylig innført. Dette til tross for at fjorårets seks vedtatte forskrifter fra andre kommuner nå er opphevet.

Holmestrand og Sande

Sist ute med forbud er Holmestrand og Sande, som med enighet gikk inn for et slikt forbud i midten av juni i år. De to nye forskriftene er gjeldende fra juli. Etter det Båtliv erfarer var det Holmestrand som utarbeidet høringen på vegne av Sande, da de ønsket felles lokale forskrifter. Forbudet som da lokalet er innført lokalt, forbyr vannscootere å kjøre 400 meter fra land eller frem til farled der denne er nærmere land enn 400 meter. Vannscooter kan kjøre ut av forbudssonen med det som er definert som transportkjøring. De må da holde minimum 30 meter fra land og kjøre med «så stø kurs som mulig». Begge kommunene har fem knops grense hundre meter fra land i en fartsforskrift, men denne gjelder for alle fartøystyper. Vannscootere må altså i tillegg kjøre rett frem, men uten fartsbegrensning etter hundre. Dette fordi man i ordensforskrift, som nå er vedtatt, ikke har adgang til å regulere fart. I tillegg har Holmestrand laget ny forskrift for ferskvann (vassdrag) i blant annet Eikeren, der vannscooter nå er forbudt. Flere kommuner rundt om i landet har for øvrig forskrifter i vassdrag der blant annet vannscooter er forbudt.

Fredrikstad og Hvaler

De to andre kommunene som i felleskap gjennom Borg Havn IKS har innført lokalt vannscooter reguleringer er Fredrikstad og Hvaler. Her er det mer snakk om adferds regulering i en 200 meter sone fra land. Også her kommer sonen flere steder i konflikt med farledene og reduserer arealet der forskriften gjelder. Dette gjelder spesielt i sentrale deler av Fredrikstad og Holmestrand kommune. Dette fordi kommunale ordensforskrifter i sjø ikke gjelder i Kystverkets myndighetsområder. 

Også Borg Havns forskrift regulerer i hovedsak at vannscootere i denne sonen kun skal kjøre så rett frem som mulig. Vestby og Sarpsborg kommune hadde tilsvarende ordensforskrift som Holmestrand og Sande på høring. Men som for seks andre kommuner ble disse forskriftene ikke vedtatt da rådmennene ikke klarte å forsvare innholdet i tråd med kravene loven stilte. Denne forskriften er har lokale politikere nå sendt inn til Fylkesmannen i Østfold med krav om lovlighetskontroll.

Gamlle soner

I tillegg er Oslo, Tromsø og Trondheim IKS (13 kommuner) i dag små soner med forbud fra 90-tallet.

– Ingen av disse uttaler at de ser det som mulig å oppfylle kravene i loven for å diskriminere vannscootere. De lager istedet fartsforskrift, dette er også en løsning som Kystverket anbefaler. Alle Norske kommuner er pålagt å lage nye forskrifter etter en lovendring. De er nå flere år på overtid, og siste frist for utarbeidelse av nye forskrifter var 1 januar 2017, sier leder Christian Hammernes i Norges Vannscooterforbund til Båtliv.

Han har også fulgt ekstra nøye med på høringen om ny Havne og farvannslov, som var over 15 juni.

– I den nye loven er det foreslått at kommunene fratas den delegerte muligheten til å selv lage fart og ordensforskrift. Nettopp fordi kommunene har fulgt opp påleggene og i disse sakene vi her snakker om, har gjort så dårlig arbeid. Eller svake nautiskfaglige vurderinger som det heter. Kystverket ender nå trolig opp med å lage ordens- og fartsforskrifter i kommunenes farvann. I lys av det svært mangelfulle arbeidet kommunene har gjort siden likestillingen av vannscooter er nok det en klok beslutning sier Hammernes.

Han påpeker videre at forbundets anbefaling er at kommunene heller setter seg inn i og deler informasjon om det omfattende regelverket som finnes i sjø og ferskvann.

– I ett samarbeid med Norsk friluftsliv forsøker vi nå nettopp å gjøre dette med enn felles pressemelding med informasjon om de mest sentrale lover og forskrifter som gjelder alle fartøystyper, både med og uten motor. Trolig ville alle de fire kommunene som nå har laget diskriminerende ordensforskrifter innsett at forskriftene deres ikke er påkrevd, om de hadde satt seg inn i disse lovverkene, avslutter Hammernes