Båtliv for handikappede

Jeg har tidligere i denne spalten tatt opp saker som kanskje ikke interesserer frisksportsmenn som alltid har liten tid, selv når de er på sjøen, barnefamilier, kvinner ved roret, båtglade seniorer og de som enten bor i skuta hele året, eller holder hyggelige selskaper om bord selv vinterstid. Nå vil jeg se på handikappede og båtliv, selv om enkelte kanskje vil spørre: Kan ikke de som sitter i rullestol eller går med krykker, holde seg på land, da?

Jeg har en viss erfaring med å være delvis handikappet. Da jeg for 12 år siden brakk ankelen, måtte jeg først bruke rullestol og så krykker i lang tid. Det begrenset mitt ellers så aktive båtliv så mye at jeg ikke engang fikk skuffet snø av mitt fartøy, med de skjebnesvangre konsekvenser det fikk. Den veltet og sank i havna. Det gjorde et sterkt inntrykk både på meg selv og på mine venner i havna.

Jeg tror min skjebne ble til inspirasjon for andre, for så kunne man se hvordan båtfolket hjalp en mann på krykker, og båtforeningens aktive formann, Tom Kristiansen, fikk også hjelp til å komme seg om bord hos venner etter at han måtte ta en kneoperasjon. «Vi kan da ikke sitte på land og sture», var deres kommentar, «litt sjøskvett og frisk luft er jo helsebringende.» Dessuten likte mine to handikappede venner fisk, og de hadde ingen problemer med å pilke eller rense garn.

Jeg opplevde den gang og gjør det nå i forbindelse med noen senskader i ankelen at det heller ikke er så greit å være handikappet på landjorden i Norge. Det er et problem å komme på og av busser og tog, og altfor mange bygninger mangler heis, selv om det nå er blitt påbudt. Jeg husker da jeg skulle holde et Ungarn-foredrag for Slottet og UD i Legeforeningens hus på Drammensveien. Jeg ble hentet hjemme av spesialbiler og båret opp tre trapper av sterke menn. Før jeg skulle tale, MÅTTE jeg pisse, men da var bærerne gått, og det var ikke noe toalett i etasjen. Da var det mannen som stod for serveringen, hvisket til meg: «Kjør inn på sideværelset, så jager jeg smørbrød-damene ut. Så får du et halvliters ølglass!» Når jeg derimot dro til Berlin i rullestol, var det relativt lett å komme frem overalt, for i Tyskland har de en annen innstilling til handikappede enn i et land der alle skal ta Birkebeiner’n for å kunne regnes som mannfolk.

I elvene og innsjøene i Berlin så jeg også hvordan mange brygger og båter var innrettet slik at det var relativt lett å komme om bord i rullestol eller med krykker. De hadde installert spesialtoaletter, og alt ellers var lagt slik til rette at det fungerte for handikappede. Jeg snakket også med noen handikappede som hver sommer seilte nordover langs Norskekysten, enkelte helt til Svalbard. De ville rett og slett ikke bli forvist til å være landkrabber resten av livet. Det var en inspirasjon å møte slike båtfolk.

Før eller siden vil kanskje regjering eller storting endelig sørge for at det blir fremkommelig på landjorden for handikappede, og kanskje også båthavnene blir pålagt å sørge for at handikappede kan komme seg om bord. Men norske politikere og byråkrater arbeider som kjent meget tregt, så jeg vil kanskje ikke oppleve dette. Men de skal vite at det ikke er så vanskelig å legge forholdene til rette for rullestolbrukere og folk med krykker. Og jeg vet av erfaring at båtfolk flest er hensynsfulle og gode mennesker som gjerne er med på slike tiltak. Kanskje også NAV ville forstå at dette vil være god helsepolitikk. Eller må jeg vente til jeg får kuttet av foten og blir utstyrt med trebein? Da skal de i hvert fall få høre at den gamle sjørøverkapteinen kommer. Og jeg skal svinge min stokk eller fiskestang slik at alle skjønner at nå er det «unna vei!».