Lang seilas motstrøms for el-båtene
El-båter får stor oppmerksomhet i media, men batterienes begrensninger gjør at fossildrevne båter vil dominere markedet i mange år fremover.
Publisert
Sist oppdatert
Kommentar
Nyheter om el-båtsatsninger får mye oppmerksomhet i media. Stadig flere båtprodusenter har den grønne arbeidsfrakken hengende i et sidelokale og melder at de har strømdrevne båter på beddingen. Man kan få inntrykk av at et teknologiskifte i fritidsbåtflåten er nært forestående. Legger man derimot Miljødirektoratets anslag i Klimakur 2030 til grunn, kan man slå fast at fossildrevne båter vil dominere markedet i mange år fremover.
Mange av dagens mye omtalte el-båtsatsninger vil antakelig vise seg å være et ventespill før de store aktørene kommer på banen
Atle Knutsen
Ifølge Klimakur 2030 kan el-båtenes andel av fritidsbåtflåten i 2030 ha nådd 6300 båter – hvilket betyr 0,7 prosent av den samlede båtparken på cirka 900 000 båter, eller drøyt 1,1 prosent av Norges 561 000 motorbåter med og uten overnattingsmulighet. (Tall fra Båtlivsundersøkelsen 2018). Selv om ny batteriteknologi skulle sette fart på utviklingen, vil det trolig gå flere tiår før den norske fritidsbåtflåten er elektrifisert – dersom strøm fortsatt er løsningen om 10-15 år.
Først når det finnes alternativer som er kommersielt interessante for båtprodusentene, og som er et reelt alternativ til eksisterende båter og bruksmønstre, vil vi kunne få et skifte i større omfang.
Før vi kan føre en diskusjon om el-båter som et realistisk alternativ til dagens båter, må en rekke forutsetninger være på plass:
1. Batteriteknologi som har vekt, kapasitet og pris som gjør at den kan erstatte fossil energi.
2. En utbygd ladeinfrastruktur som gjør det mulig bruke el-båtene på noenlunde samme måte som vi bruker dagens båter.
3. Prisene på el-båter må ned på et nivå som gjør dem til et reelt alternativ for store markedssegmenter.
4. Båtene må være konkurransedyktige og dekke båtfolkets behov.
Mens enkelte gründere i Norden utvikler elektriske fremdriftsløsninger og båter i småskala, drives utviklingen i den kommersielle delen av båtbransjen i stor grad av to faktorer: Reduksjon av produksjonskostnader og maksimering av komfort og plass ombord. Løsningen på den ligningen er stadig større utenbordsmotorer. Det amerikanske båtmarkedet er uten sammenligning verdens største, og det amerikanerne vil ha, lager motorprodusentene. «What we say goes». Vil amerikanerne ha 600 hesters V12-motorer, så blir det slik.
Samtidig som utenbordsprodusentene selger et hundretall av sine største motorer i Norge årlig, selges det flere tusen i USA. I 2019 havnet 17 500, drøye to prosent, av verdensproduksjonen på 800 000 utenbordsmotorer her i landet. 70 prosent av disse var under 100 hestekrefter. De større fra 200 hester og mer, svarte for 6,8 prosent av totalsalget i 2019. Hva vi ønsker av motorteknologi i Norge når knapt frem til forværelset hos de tre store produsentene Mercury, Yamaha og Suzuki.
Så lenge fossile motorer er den kommersielle basen for de ledende motorprodusentene og den teknologiske barrieren for energilagring i batterier ikke er overvunnet, så vil det være økonomisk selvmord for produsentene å satse ensidig på utvikling av el-motorer. Derfor vil det ta tid, og det vil etter alt å dømme være småmotorene som gjennomgår et teknologiskifte først.
Mange av dagens mye omtalte el-båtsatsninger vil antakelig vise seg å være et ventespill før de store aktørene kommer på banen. Ingen er tjent med at det skapes falske forhåpninger til produkter som i realiteten ikke har kommersielle muligheter.
Siden utviklingsfokuset hos motorprodusentene styres av kommende internasjonale utslippsreguleringer, må vi anta at utvikling av el-motorer drevet av skjerpede utslippskrav, ligger et stykke inn i fremtiden. Per i dag finnes det ikke engang en ISO-standard som kan anvendes for å CE-merke en fritidsbåt med litiuminstallasjoner. Den ligger fortsatt antakelig tre år frem i tid.
Atle Knutsen
Redaktør
