Torbjørnskjær: «Djeveløya» som viser vei inn Oslofjorden

Seiler du mot Norge fra Sverige er fyrlykten på Torbjørnskjær det første du møter på norsk side av grensen. Her, hvor Oslofjorden er på sitt bredeste, går skipsleia midt mellom Torbjørnskjær i øst og Færder i vest. På dagtid kan de høye bygningene på skjæret lett oppfattes som et krigsskip.

Vi har hørt det flere ganger, at vi med båt i Oslofjorden bare kan leke oss i beskyttet farvann. Det er en sannhet med modifikasjoner. Fyrstasjonen på Torbjørnskjær er en av de vanskeligst tilgjengelige langs hele kysten. Det skal være ekstremt stille og pent før det er mulig å ta seg i land på den lille, forblåste holmen, ofte omgitt av frådende hav. Selv på gode værdager kan det være en utfordring å gjøre landgang.

Vanskelig landing

– Vi kom oss i land på en speilblank, vakker sommerdag, men kan lett forestille oss utfordringene når sjøen fråder eller vinterstid med sjøen full av drivende isflak. Det hendte at postmannen måtte gi opp å nå fyret, og heller vente på bedre vær, sier kjentmannen og lokalhistorikeren Eivind Luthen som nylig besøkte den slitne, forfalne, fyrstasjonen. Eivind Luthen, religionshistoriker og forfatter, er en engasjert formidler av historie, ikke minst fra vikingtid og middelalder. I mange år har han oppsøkt kjente og ukjente fyr.

Restene etter det gamle kaianlegget på Torbjørnskjær er ubrukelig for landgang. Betongdekket er gjennomrustet og farlig å bevege seg på, men Eivind og hans følge satte sin lit til skjærgårskusken og taxibåtfører Rune Hübner. Han fant gode nok forhold til å komme inn med den store RIB-en sin, der det er solide jernkramper å klamre seg til.

Uten tilsyn

– Fyrbygningen var faktisk i bedre stand enn forventet, men inn i huset kom vi ikke, sier Eivind. Døra til underetasjen på assistentboligen sto åpen, rommene var preget av å ha stått uoppvarmet og uten tilsyn i 30 år, sier han.

– På 1800-tallet dominerte seilskutene, navigasjonsinstrumentene var primitive, «Yr.no» fantes ikke, nattestid lå landet i mørke, fyrstasjonene var få og lå ofte i stor avstand til hverandre. Skipsforlis var vanlig, sier Eivind. I 1803 ble det første sjømerket plassert på Torbjørnskjær, og i 1838 ble det bygd et lite hus av laftet tømmer. Med sjømerket raget det 11 meter i været. Fyret ble bygget i 1872. Det farlige farvannet, med forlis etter forlis, var med dette blitt tryggere, særlig nattestid. En uværsnatt i 1855 forliste fire skuter nær øya og ingen av mannskapene overlevde!

«Velkommen til Djeveløya»

– Noen nøkterne linjer i fyrdagboken anno 1888 forteller at ”Sjøen slo inn et vindu i fyrbygningen. Fant sild på gulvet». Det sier litt om sindig ro og realisme hos folkene som har betjent denne værharde utposten, sier Eivind og legger til;

– Det hendte at fyrvoktere også ble intervjuet i gamle dager. I 1899 fikk fyrvokter Heinrich Welt besøk av en journalist - og han ble ønsket velkommen til «Djeveløya».

– Her er tiden vår verste fiende, havet vår underholdning og livet er et mavespørsmål.

– Sommer og vinter, år etter år, har Torbjørnskjær kastet de lange, gule strålebuntene sine gjennom natten. Lyset fra fyret er lett å se med havets horisont i 360 grader. Støtt og urokkelig som selve skjæret det er bygd på, har den solide steinbygningen latt storm være storm og hav være hav, om det så sto i en røyk. Mange av dem som førte seilskuter har hatt god grunn til å velsigne Torbjørnskjær, eller Skjæret som de kalte det, sier historieformidleren.

Granittblokker

Tunge granittblokker ble hogd til av fanger på Akershus festning og fraktet til øya. Fyrbyggingen fikk lyktehus i gavlen som inkluderte linseapparat og tåkeklokke. Oljebod, smie og naust, alle i tre, ble også oppført - pluss en kraftig beskyttelsesmur på sørsiden av fyrbygningen. Den hindret imidlertid ikke at trebygningene ble vasket på sjøen av bølger og vind.

Men det var ikke bare stormer som rammet fyrstasjonen, sier Eivind. Et jordskjelv i 1904 rystet bygningene. Skjelvet hadde en styrke på godt over 5 på Richters skala, det største skjelvet som har rammet Norge i moderne tid. Det var også ved Torbjørnskjær krigen i Norge startet i 1940, da den norske patruljebåten «Pol III» havnet i kamp med den tyske torpedojageren «Albatross».

– Lenge fungerte Torbjørnskjær som familiestasjon, flere av fyrvokterne hadde store familier. På det meste har det vært 11 barn på fyret, i tillegg til to fyrassistenter. Et klasserom ble innredet i fyret, undervisningen sørget en innleid guvernante for.

Et mannssamfunn

I 1949 ble Torbjørnskjær omgjort fra familiestasjon til tørnstasjon. Det betød at kone og barn flyttet i land, og fyret ble et mannssamfunn.

– Deretter fulgte forandringer i rask rekkefølge med elektrifisering, automatisk værstasjon, nytt tåkesignal og helikoptertransport. I 1991 stanset dieselmotorene, og fyrvokterne vendte hjem for godt. Siden den gang har bygningene på Skjæret stått tomme.

– Torbjørnskjær er et viktig kulturminne, det fortjener å bli tatt vare på. I dag er anlegget et trist syn. Bygningene kan få mange nye funksjoner tilpasset vår egen tid. Skjæret det står på representerer en viktig del av norsk kystkultur. Forfall og nedbrytning må ikke bli fyrets skjebne, sier entusiasten Eivind Luthen til Båtmagasinet.

.