Betraktninger fra kanal-ekspedisjon med RIB

Vi hadde også hørt mye om det å seile på kanalene i Storbritannia. Særlig kanalferie er en stor greie både i Storbritannia og nede på kontinentet. Det har er egne båttyper utviklet for formålet, laaaange og smale, som folk både ferierer i og mange velger også å bo i de permanent. Akkurat det å bo i båten er noe vi har diskutert mye på reisen. Ikke i en RIB selvfølgelig, men i en større motor- eller seilbåt.

Friheten til å reise hvor du vil, når du vil og samtidig ha med seg boligen sin og alle tingene sine. Alexander og har ofte samtaler om hva slags båt skulle det vært med. Seilbåt eller motorbåt, Seiling er gøy, det er nesten lydløst, miljøvennlig og rimelig er argumentene fra seilerne. Vi har hatt  både stor og liten seilbåt tidligere og er vel enig i de fleste argumentene her, men skipperen har noen hovedinnvendinger mot seilbåt. De går sakte! Da vi hadde den første seilbåten liggende i Oslo kom man aldri utenfor Drøbaksundet på en helg.  Å kjøre seilbåt for motor er kjedelig, særlig fordi mange er litt undermotorisert. Når man endelig har kommet frem dit man skal være, så går man ned i buken på en hval og ser lyset gjennom noen striper i skroget oppunder dekk. Man må trives med huletilværelsen eller sitte i cocpiten! Men smak og behag… Uansett livet på kanalene hadde vi hørt var en rolig seilas fra vannhull til vannhull gjennom idylliske landsbyer. Det siste viste seg å ikke være riktig på denne kanalen. Det var egentlig ganske øde. To tredeler av kanalen er ikke kanaler men innsjøer.

Den største er Loch Ness der det berømte uhyre skal befinne seg langt nede i dypet. Vi så ikke noe til udyret, faktisk så så vi ikke så mye av noen ting! Nå skal det sies at det var surt og kalt vær med regnbyger. Vi satt med stillongs, lue og hansker i tillegg til Helly Hansen-klærne, så de fleste holdt seg nok hjemme foran peisen. Men vi møtte en RIB som kjørte i charter med turister. Og da de så det norske flagget ropte skipperen: have you crossed the North Sea and come all the way from Norway? Vi ropte tilbake: Yes,,but not directly we came via Shetland, Faero Isles and Orcny Isles! Da bare ristet han på hodet og ropte litt trist tilbake: and here am i going up and down on this f... loc all my life!

Vi vinket til hverandre og alexander og jeg var ikke mindre gutter en at vi ga flatt jern på 2x250 hk og la de bak oss. Barnslig ja absolutt, morsomt helt klart. Da det nærmet seg kvelden prøvde vi å finne et hotell men det var ikke mulig. Turister fra halve  verden og minst hele Japan stimlet rundt i den lille landsbyen. Alt var fullbooket. Skipperen med sine to meter på sokkelesten følte seg som en barnehageonkel på tur med ungene i det han ble fastlåst inne i en busslass med japanske turister.

Ok vi har jo turutstyr for å klare oss alene på Grønland i uker, men det er ikke lov å kaste anker langs kanalkanten, dessuten stenger alle slusene kl 1800. Vi valgte å putre videre oppover kanalen. Nå var været blitt litt bedre og vi kunne nyte ferden i fem knop. Alexander og jeg fikk assosiasjoner til en sommer vi tok båten på henger og reiste til Femunden. Det var ganske eksotisk å være i båt med hvite fjelltopper rundt oss. Lochene, altså innsjøene, minnet litt om det å være på Femunden eller et stort fjellvann. Ganske eksotisk og en sterk kontrast fra de åpne havstrekkene. Kanalene minnet oss om padleturer i Nordmarka, mens innsjøene var en blanding av Femunden og vestlandsfjordene. Litt "uteavdegsjælopplevelse" ville Ravi sagt.

Neste sluse var stengt for kvelden. Vi legger til ved flytebryggen og går i land for å rekognosere litt. To pappaer og en skokk unger satte opp telt langs kanalkanten, men ellers intet liv. På vei ned til brygga igjen kommer det en stor cabincruiser i god fart sikksakkende mot noe vi tror er kurs mot brygga. Den dundrer i brygga så det virkelig smeller, vi hjelper de med fortøyningene, og det viser seg å være en israelsk familie som har leiet båt. De takker stille for hjelpen og blir borte under dekk. Like etter på kommer en seilbåt som nærmest torpederer brygga, far skriker på tysk ordre til et aldeles forskremt mannskap, kone og sønn, som står med en taustump i hånden og ser ut som de like godt kunne holdt en død kylling. De hadde ingen fornemmelse om hva de skulle gjøre mens far trer båten opp på brygga. Han brøler ett eller annet på nytt og hopper ned på brygga, bare for å oppdage at han ikke har tatt med seg tau og båten driver sakte vekk fra brygga. Han prøver å kjefte båten til å komme tilbake, innser at det ikke nytter og i ren desperasjon tar han løpefart og hopper ut mot båten. Vi gjør oss klar til redningsaksjon, men sinnet eller desperasjonen ga mannen krefter så han klarte så vidt å komme seg opp i båten. Nytt forsøk på å knuse brygga med båten, men nå rekker vi å bistå og tar i mot tauene så de får fortøyd. Kona smiler og sier takk for hjelpen, sønnen står skrekkslagen og hyperventilerer mens faren brummer et eller annet fra cockpiten og unngår å møte blikkene våre. Vi tusler tilbake i båten vår og uten å si noe særlig mer er vi enige om at vi ikke ligger langs denne brygga i natt!

Sakte kjører vi ned kanalen igjen til et sted vi hadde lagt merke til på veien opp. Et sted der den utvidet seg litt og det hang noen trær et stykke ut over vannet i kanalen. Vi fortøyer mellom disse trærne inntil kanalkanten. Vi rigger opp presenningene våre, en foran og en akter, vi vil jo ha enerom, sier Alexander og antyder at skipperen snorker. Det ble tidlig kveld og tidlig morgen for nå ville vi komme oss ut i åpent hav igjen. Slusingen går veldig greit. Alle slusene er bemannet og vi kaller de opp på VHFen kanal 12 ved anløp og får beskjed om når vi kan entre slusen. Det viktigste er å ha gode fendere og to lange tau. Første gangen er det ganske spennende når du bare skimter kaikanten langt opp mot himmelen. Du befinner deg flere meter nede i noe som fortoner seg om stor brønn, lukene åpnes og det fosser inn vann. Strømmen trekker i båten og vi holder fast i tampen så godt vi klarer. Vannstanden stiger jevnt og trutt. Etter noen minutter er vi på nivå med neste sluse så sluseportene åpnes og vi kan entre neste sluse. Noen ganger er det et lengre stykke i mellom mens andre steder var det rene trappen. Hele åtte sluser sammenhengende.

I innløpet på den første av slusene i denne slusetrappen hører vi plutselig på klingende nordnorsk dialekt fra seilbåten foran oss: "har dokka komme heile vægen fra Norge med den der?" Vi svarer som vi pleier å gjøre at ja det har vi. Bodøværingen smiler fra øre til øre og roper tilbake : F........ så tøft, vi har akkurat lest om to andre nordmenn som skulle reise hele vegen til USA med en RIB! Jepp vi har hørt om de roper vi tilbake, det er nemlig oss det!

Vi skal passere åtte sluser så nå må dere høre en nordlending prate mye sier eldstemann i seilbåten. Det viser seg at det også er far og sønn som har lagt ut på reise sammen. Sønnen var blitt innkalt til militærtjeneste neste år så nå skulle de bruke et helt år på langtur sammen. Faren hadde helt rett han snakket mye, men det var bare hyggelig og se hvor engasjert og spente de var på året de hadde foran seg. Mennesker som legger ut på et så langt eventyr og klarer å frikloble seg fra stasjonsvogn, rekkehus og boliglån for å realisere en drøm er mennesker som vi liker å høre på.

De ville ikke skryte på seg altfor mye maritim erfaring, derfor skulle de ikke på full jordomseiling men være på reise for å oppleve spennende havner og mye eventyr, budsjettet var ikke av Røkkedimensjoner så de ville speide etter havner der det ikke var for dyrt. Vi var ikke så klar over det, men det er angivelig store variasjoner på havneavgiftene sydover i Europa. Uansett så ønsket vi hverandre god tur, vinker og stevner videre på hver vår ferd. Det viser seg at de ble den siste norske båten vi møter. Ut fra siste sluse møter vi havet. Været er brukbart kursen settes og vi har en snaue to timers tur til havnebyen Oban. Her skal vi hente de elektroniske sjøkartene som vi bestilte før vi gikk inn i Caledoniakanalen på Østkysten. I Storbritannia har de ikke elektroniske kart i butikkene, selv ikke for sine egne farvann. De må bestilles og det tar fort noen dager før de kommer. Vi satset på at vi klarte oss gjennom Kanalen med papirkart og bestilte kartet vi trengte pr telefon hos en Navionics forhandler på Vestkysten. Vi finner forretningen og mottar pakken.

Betydningen av papirkart og sekstant blir fortsatt fremmet som uunnværlig. Samtidig tror jeg at mange i realiteten har stuet bort papirkart og sekstant til fordel for elektronisk navigering. I kommersiell drift så er det, etter det skipperen vet, at om plotteren er større en 16 tommer er man ikke pliktig til å ha med seg papirkart lenger. Om så er riktig sier det mye om troverdigheten og påliteligheten til moderne navigasjonselektronikk. Vi har doble  plottere, en liten håndholdt på batteri og en vanntett IPad med navigasjonspakken til Navionics for mesteparten av USA, Canada og Europa. Det skal mye til før vi begynner å styre med papirkart i spisebordstørrelse! Har du båt med navigasjonsbord beskyttet for vær og vind er det jo noe enklere og også ganske trivelig å sitte med passer og pararelllinjal! Men for aktiv navigering i litt hastighet kunne vi ikke drømme om å droppe elektronikken. Når det er sagt så registrer vi at skotter og engelskmenn i liten grad benytter moderne navigasjonsmidler. Når vi spurte etter Navionicskart i forretningene svarte de at det solgte de så lite av at det måtte bestilles. Vi møtte en kar på brygga som hadde en diger luksustrawler av Grand Bankstypen på nærmere 50 fot. Han hadde bare en gammel 7 tommers plotter som ikke virket. Rart syntes vi, men forklaringen er nok en deilig blanding av britisk erkekonservatisme, og det faktum at med unntak av den nordlige delen av vestkysten så finnes det ikke skjærgård her og derfor også lite skjær og grunner. Da blir navigeringen klart enklere så lenge du bare ser kystlinjen og vet sånn noenlunde hvor du er.