BADSTUFILOSOFI: Fuglesangen er tilbake i det nordiske skjærgårdslandskapet. Jeg nyter den ekstra, denne våren.
BADSTUFILOSOFI: Fuglesangen er tilbake i det nordiske skjærgårdslandskapet. Jeg nyter den ekstra, denne våren.

Tanker ved en strand i den finske viken

Fuglene synger i skjærgården denne våren også. Og vi som har båt, stor eller liten, kan fortøye til en holme og nyte den sangen. En påminnelse verdt, en vår som denne.

Publisert

Kommentar

Min horisont

«Trodde ALDRIG att det skulle hända under min livstid...», skrev en finsk venn til meg den 26. februar. Russlands invasjon av Ukraina var blitt en skremmende realitet. Ett år tidligere skrev jeg dette ved en strand i den finske viken;

«Jeg sitter i en badstu i sjøkanten utenfor Helsingfors og funderer på begrepet «identitet». Bare noen få hundre meter fra min badstubenk, gikk grensen for sovjetisk territorium mellom 1944 og 1956 – under den såkalte Porkalaparantesen i finsk historie. I 12 år var dette en bit av Sovjetunionen, midt i den meste folkerike delen av Finland. 7 200 finsk- og svenskspråklige finner måtte forlate sine hjem i løpet av ti dager. Det skulle gå 12 år før de kunne vende hjem.

Jeg sitter ved en strand i Finland, hos en finlandssvensk familie som har svensk morsmål, de tilhører en finlandssvensk kultur og har finske pass. Jeg sitter på grensen mellom det som er, og har vært, hjemsted for utallige identiteter. Sjelden møter jeg nordmenn som har vært i Finland, vårt naboland som ligger 90 minutters flyreise fra Oslo. De færreste av oss vet at 250 000 finner har svensk som sitt første morsmål, at Finland er et tospråklig land og at den finlandssvenske kulturen er en egen, sterk kulturell identitet som har røtter 700 år tilbake i tid.

Jeg sitter ved en strand i den finske viken og funderer på min egen identitet og alle tilfeldigheter som gjør at vi havner der vi havner, og blir til de vi er. Jeg kom til Finland første gang tidlig i 20-årene og fikk mulighet til å åpne lokket på en kulturell skattkiste som jeg ikke visste at fantes. Det har gitt meg en sterk nordisk tilhørighet.

«Om du fyller båten med drømmer og vilje til å nærme deg mennesker og landskap, så har du godt håp om å få komme innenfor hos de som lever i ytterkantene.»

Atle Knutsen, redaktør

Jeg sitter ved en strand i Finland en november-ettermiddag og tenker over hvilke forestillinger vi bygger vår identitet på. Hva vi tar med - og hva vi utelater. Imens slår Østersjøen inn over stenene på stranden. Det lukter tørt treverk i badstun og det knitrer i badSstuovnen. Det lukter skandinavisk, det lukter Finland, det dufter svenskfinland, det lukter identitet. Jeg er omgitt av nesten urørt nordisk kystlandskap. Som båtjournalist har dette landskapet blitt en del av mitt liv – min identitet. I nær 20 år har jeg hatt privilegiet å få utforske den skjærgården jeg sitter og betrakter utallige ganger. Det er i slike øyeblikk det blir så åpenbart at det hverken er hestekrefter, toppfart eller liksomluksuriøst design som gir mening til min jobb. Det gjør derimot folkene jeg har møtt i småstedene og på øyene i det nordiske kystlandskapet. Skipperne, fiskerne, øyboerne, de sterke karakterene, gründerne, båtbyggerne. Duften av badsturøk i nesen, stjernehimmel i mørk vinterskjærgård, flatt hav og fullmåne over holmer med nysnø, sprakende nattis i bortgjemte viker, bomullsvarm luft som henger over nakne holmer, regn mot ansiktet og lyden av døsige bølger mot en rullesteinstrand. Østersjøen har sin egen stemme. Det samme har Skagerak.

For meg har båten alltid vært et transportmiddel til opplevelsen, ikke et mål i seg selv. Om du fyller båten med drømmer og vilje til å nærme deg mennesker og landskap, så har du godt håp om å få komme innenfor hos de som lever i ytterkantene.»

Atle Knutsen

Redaktør