Redder den siste redningsskøyta i tre
«Oslokjøpmannen» er et lite stykke sjøfartshistorie som har havnet i de beste hender. Trebåtbygger Øystein Larsen i Porsgrunn har forbarmet seg over Norges siste redningsskøyte bygget i tre. Nå står nytt tredekk øverst på ønskelista.
Publisert
Sist oppdatert
Det er gruelig gøy å innrede båter, sier Øystein Larsen fra Bjønnes i Porsgrunn. Han er en av dem som gir seg i kast med store prosjekter – og kommer i mål med dem. Ved brygga ligger redningsskøyta RS 57 «Oslokjøpmannen» som ekteparet Larsen kjøpte for halvannet år siden. Den er i ferd med å gjennomgå en fullstendig restaurering, og kona Nina Soltun Larsen har lært seg å leve med ektemannens mange prosjekter – som hun tar del i med glede.
– Det går i ett og han holder på med noe hele tida, sier Nina
– Enten er det båt eller så er det veteranbiler, både amerikanske pickuper og engelske Land Rovere. Som regel er han ikke hjemme før klokka 20 på kvelden, men når du har vært gift i 30 år så klager ikke jeg på det, sier hun muntert.
Trebåtbygger
Selv om det går i båt mesteparten av døgnet, så liker Øystein variasjon. Han jobber til daglig som trebåtbygger hos det legendariske verftet Hansen & Arntzen Co AS på Stathelle, mens mye av fritiden går med til restaurering av «Oslokjøpmannen».
– Går du aldri lei?
– Nei, jeg har ikke blitt det enda. Jeg liker utfordringer, og med båt er det utfordringer hele tiden. Jeg drev for meg selv som finsnekker i 27 år og laget kjøkkeninnredninger. Men, det er det samme hele tiden og jeg gikk litt lei. I båt er utfordringene du støter på mer varierte.
– Er det noe av forklaringen på at du hele tiden går i gang med nye prosjekter?
– Ja, det må det være!, sier kona.
– Det er akkurat som om det ikke er noe moro lenger når han blir helt ferdig med noe.
Øystein medgir at han hele tiden vil videre, starte på nye prosjekter, men at han har fått et annet forhold til båten de har nå enn de mange som ekteparet har pusset opp tidligere.
– Joda, men jeg synes det er veldig morsomt med «Oslokjøpmannen». Den har jeg ikke lyst til å kvitte meg med.
– Jeg er litt svak for Furuholmen sine arbeidsbåter. De synes jeg er tøffe. Jeg holdt egentlig på å kjøpe den gamle båten til Porsgrunn Havnevesen, «Ulla», men da denne dukket opp så falt jeg for fristelsen. Da gikk det bare et par timer, så hadde jeg solgt den forrige båten og kjøpt den her. Da vi hentet denne, så det helt jævlig ut ombord. Vi ryddet ut to hengerlass med gammelt tauverk og fendere før vi kunne begynne å gjøre noe med den. Den forrige eieren var blitt syk og båten hadde ligget uten vedlikehold ganske lenge, så det var på tide at noen tok tak.
– Vårt liv kler ikke sånne båter som skal være strøkne. Salongbåtene til Furuholmen er veldig elegante, men vi liker både biler og båter som tåler litt røff bruk.
– Og jeg vil heller ha litt mindre inneplass til fordel for at jeg kan gå rundt styrhuset, sier Øystein.
– Så dette er din type båt?
– Ja, jeg liker denne veldig godt. Men kona mi´ bruker den alene hun også.
Nina nikker, og forteller;
– Jeg har lært meg å leve med den båttypen han liker. Hadde jeg skulle valgt, så hadde det blitt en annen båt, gjerne i plast. Men, når det er som det er, så er jeg veldig godt fornøyd med «Oslokjøpmannen». Jeg er mer glad i litt nyere båter, og i fart, men jeg synes vi har det veldig koselig ombord her, og jeg tar med meg barnebarna alene på overnattingsturer og sånt, så jeg koser meg veldig med det, forteller Nina.
– Den slingrer kanskje en del?
– Nei, jeg synes ikke den er ille. Vi kan ha ting stående på bordet selv om det passerer en Scand. Båten veier 16 tonn, så den er veslevoksen denne her, sier Øystein og ler.
Innredet i vinter
I vinter lå «Oslokjøpmannen» i Brevik mens Øystein jobbet ombord på kveldene. Innredningen ble laget i verkstedet hjemme, og montert ombord i havna.
– Ja, jeg lager mye hjemme. Panel har jeg prefabrikkert hjemme og tilpasset ombord. Skap og sånt har jeg laget og lakket hjemme.
Etter at de overtok båten, har ekteparet pusset opp styrhuset utvendig og innredet styrhuset. Skroget er bunnsmurt, skroggjennomføringer byttet og fribordet malt.
– Alt er nytt innvendig. Innredningen her var ikke original, og så egentlig ikke ut i måneskinn. Men nå er det blitt litt jålete, ikke sant?, spør Øystein og viser oss det nyinnredete styrhuset.
– Det er ikke originalt, men til turbruk var ikke løsningen egnet slik den var.
Hver minste bit har han laget selv, og panel har han skåret selv fra stokk.
– Teak og mahogni er ikke noe tema å kjøpe lenger – det har blitt altfor dyrt. Så i taket har jeg brukt Kebony, og det er materialer som er vraket på fabrikken. Den har jeg kombinert med ask og eik for å få en kontrast mellom det lyse og det mørke. Bordet har jeg laget av én eikeplanke. Under dekk har vi foreløpig ikke gjort noe, og førerplassen har vi også beholdt slik det var.
– Som turbåt fungerer den veldig bra nå. Nå har vi komplett bysse, dusj og do. Jeg har grublet fælt inni her, det tar like lang tid å gruble som å snekre, skjønner du, humrer Øystein.
– Om et års tid har vi kanskje kommet helt i mål. Jeg har kjøpt inn eik til skansekledningen, og så vil jeg sende inn en søknad om støtte til å bytte dekket. Det er ikke avgjørende med pengestøtte, men det hadde vært en fordel. Så langt jeg kan se, er det ikke noe råte i dekket, men rent estetisk burde det vært byttet. I byggebeskrivelsen står det at dekket skal være laget i malmen fjellfuru, og det er nok antakelig det originale som ligger der fortsatt. Jeg slipte ned hele dekket med en nedgiret vinkelsliper, og så måtte jeg skrape det for hånd. Det var en kamp, men nå har jeg fått det i bra bruksstand. Likevel har jeg lyst til å ha det strøkent, sier finsnekkeren.
Egeninnsats
– Det er mange som har drømmer, men du må kunne gjør mye av jobben selv. Du kan ikke leie folk til å gjøre ting på en sånn gammel trebåt. Da koster det millioner av kroner. Men, hvis du liker å surre med det selv, så er det ikke det store pengesluket.
– Det er ikke noe penger i å pusse opp en gammel trebåt, men jeg ser ikke slik på det. Det er noe jeg har glede av, derfor gjør jeg det.
– Det er en fordel å være nevenyttig?
– Ja, det er klart. Nå jobber jeg jo på Hansen & Arntzen Co AS på Stathelle, og har tilgang på bra verksted der. Det er en veldig fordel når en har en slik type båt.
Sjark til jobb
– Men det er vel ikke det som er avgjørende, at du jobber der, skyter Nina inn. – Du har jo gjort alt med de andre båtene vi har hatt også før du begynte i den jobben du har nå. Når en ser på hva du har brukt av arbeidstimer og penger på utstyr, så kan en jo bli litt deppa, sier ektefellen med glimt i øyet og peker mot nabobåten, en 22 fots Myra-sjark.
– Han er utrolig flink, og det han setter i gang med blir strøkent.
– Den båten bruker jeg over fjorden til og fra jobb. Det er en Myra 22 fra 1970-tallet som satte jeg i stand i vinter, forteller Øystein.
– Altså samtidig som han holdet på med «Oslokjøpmannen», poengterer kona.
– Den har radio og varmeapparat og en SABB diesel. Jeg kjører firehjuling ned til båten, og så kjører jeg sjark over fjorden. Det tar en halvtime fra jeg går ut døra. Det er en veldig trivelig start på dagen, mener Øystein.
.
