RIB er ikke farlig!

Er RIB en ekstra farlig båt og ferdes i? Dette spørsmålet har jeg fått fra veldig mange etter de siste dagers tragiske ulykker med denne båttypen. Svaret på det er så absolutt nei! Dette handler om helt andre og viktigere spørsmål.

RIB (Rigid Inflatable Boat) er en hybridbåt, hvor skroget er av glassfiber og fribordet er oppblåsbare PVC pongtonger, ofte med mange individuelle luftkammer for å øke sikkerheten om noen skulle begynne å lekke eller sprekke. Båttypen ble utviklet på sekstitallet som redningsbåter, og brukes fortsatt som dette av de fleste lands politi, forsvar og redningstjenester. Som eksempel kan jeg nevne at den båten  som var involvert i ulykken hvor to ungdommer døde natt til tirsdag (Gemini bygget i Sør-Afrika), blir benyttet som livvaktbåt langs strendene i Sør-Afrika. Goldfish (bygget i Norge), som var involvert i den siste ulykken, regnes som et av det ypperste RIB-merkene i verden, og er nettopp kjøpt inn som spydspiss for Forsvarets Spesialkommando. 

Så derfor, når de brukes på en skikkelig måte tør jeg påstå de er blant verdens mest sikre båttyper, og er bortimot usenkbare. Nettopp dette har gjort RIB til en meget populær fritidsbåttype over hele verden. Skrogene er ofte meget sjødyktige, og båtene tåler mer juling enn mange andre båttyper. De leveres både med innenbords-og utenbordsmotor. At mange av dem leveres med store motorer er et faktum, men det samme gjelder også for mange andre båttyper. Mange vil mene at dette er unødvendig. Jeg mener det blir en irrelevant diskusjon, så lenge det er føreren som bestemmer farten.

Båten er i utgangspunktet en død ting, og som først blir ”farlig” når det mennesket som står til rors ikke kan kjøre, eller behersker kreftene i båten. Det samme vil skje med en bil. Den kan som regel gå tre ganger hastigheten av en normal hurtiggående fritidsbåt. 30 knop, eller 50 kilometer, er en høy hastighet på sjøen. På landeveien ingen ting. 50 knop, eller 80 kilometer, krever enorme kunnskaper av føreren på sjøen. På landeveien er dette fortsatt ingen ting så lenge veien er bygget for dette.  Begge de båtene som var involvert i de siste dagers dødsulykker hadde fartspotensiale et sted mellom 30 og 60 knop. Fartsområder som krever meget observante og bevisste båtførere.

Slike ulykker følges ofte opp med et hylekor for og imot nye regler som bør innføres prompte. Lover og regler kan aldri alene regulere hvordan folk skal oppføre seg verken til lands eller vanns. Men fornuftige regler, og et minimum av sanksjonsmuligheter for politiet må nå komme. Her vil jeg henstille til sjøfartsdirektøren om å ta det enorme fritidsbåtmiljøet på alvor, og bruke de kanaler han har til rådighet for slikt arbeide. Tre tiltak som vil skjerpe kravet til sjømannskap er følgende:

* Påbud om at alle om bord skal ha på godkjent flyteplagg så lenge båten er i fart. I dag har man bare plikt til å ha med seg flyteplagg til alle om bord. Ved en ulykke har man sjelden tid til å ta på seg vesten. Denne ukens tragiske dødsulykker er eksempler på dette. Sammenlign gjerne vest med bruk av bilbelte på land. Ingen motsetter seg dette enda vi ferdes i et mye mer gjennomregulert fartsmiljø i bil enn i båt. Vest gir ingen garantier mot ulykker, men det gjør det mye lettere for redningsfolkene å finne deg raskt. Å drive redningsarbeide på land er også mye lettere enn på sjøen.

* Obligatorisk båtføreropplæring, gjerne med et sertifikat som er tilpasset internasjonale standarder bør kunne innføres raskt i og med at dette allerede finnes i andre land. Her bør sjøfartsdirektoratet kjenne sin besøkelsestid, og nedsette et hurtigarbeidende utvalg som kan få et slikt sertifikat tilpasset en norsk opplæring. I et slikt sertifikat må det stilles krav til både teoretiske og praktiske prøver, gjerne med påbyggingsmuligheter for nettopp nattnavigering. Viktig i et land hvor det er tidlig mørkt nesten hele året. De fleste av de siste års tragiske ulykker har skjedd om natten. Vi må ikke glemme Småskjær-ulykken i Drøbak for noen år siden. Den krevde alt for mange offer.

* Et offentlig drevet båtregister med plikt til innmelding som kan ivareta politiets muligheter til å håndheve lover å regler på sjøen på en rettferdig og skikkelig måte. Slik det er nå finnes det ingen steder hvor historikken til båter og førere er systematisk registrert. Derfor har politiet heller ingen særlige sanksjonsmuligheter overfor gjentagelsesforbrytere til sjøs. De vet rett og slett ikke hvor de skal lete. Et slikt register vil også gjøre det lettere å finne bortkomne båter eller som redskap i tyverisaker.

Mange vil sikkert undre seg hvorfor jeg ikke følger opp debatten fra de siste dagene om fartsgrenser til sjøs. Respekten for fartsreguleringer skjerpes i hvert fall ikke av den tullete lokale reguleringen som gjelder i dag. Den bare forvirrer. Man kan for eksempel øke dagens grense ved å si at mer enn to hundre meter fra land er det  fri fart (Alternativt en maksgrense som er tilpasset den moderne båtparken). Innenfor er det 10 knop, og i spesielt skiltregulerte områder er det fem knop. Jo det er en viktig debatt, men jeg ser for meg at klarer man å få til en skikkelig utdanning av fremtidens båtførere kan man også skape holdninger som gjør oss fartsbevisste i stedet for fartsblinde.