21 meter lidenskap - og en god porsjon galskap

Båt preger store deler av livet til 43-åringen Thomas Nicolai Bjønness, opprinnelig fra Oslo, bosatt på Nøtterøy ved Tønsberg. Til daglig jobber han som medlemsansvarlig i båtbransjeforbundet Norboat og er sterkt engasjert i alt som handler om det norske fritidsbåtlivet. Mesteparten av sin egen fritid vier han til arbeidet med kystkultur og gamle båter, som båteier og formann i Norsk Motorskøyteklubb. Han har hatt tallrike farkoster i sitt eie og trangen til å være på sjøen – ikke bare ved den – har vokst seg sterk siden barndommen, som også var preget av gamle trebåter. Men å kjøpe et 21 meter langt skip fra 1931, må jo være galskap?

Evig kamp mot forfallet

– Dette er båten som Staten engang tok seg av med en romslig pengesekk. Hvordan kan en lønnsmottaker være så gal at han går løs på det?

– Det å ha en trebåt er en evig kamp mot forfallet som man er dømt til å tape, konkluderer Thomas og fortsetter;

– Så er det veldig moro så lenge man har mot til å fortsette å prøve. Dette er ikke en båt som jeg bare eier, men det er en båt vi tar vare på for neste generasjon. Enten det blir våre egne barn eller noen andre som overtar den. Dette er et helt unikt fartøy med lang statlig historie, og nå nesten 30 år i privat eie. Det kan jo hende at jeg har fått noen uvenner på Vestlandet siden jeg har tatt med denne stoltheten over til Østlandet, men for meg er det en drøm som har blitt virkelighet.

– Jeg har hatt mange forskjellige båter, men dette er uten sidestykke det mest fantastiske fartøyet jeg har opplevd! Og jeg håper vi kan ha denne båten så lenge helsa holder, kanskje i en 20-25 år. Neste gang vi bytter båt, så er det fordi vi skal ha noe mindre og lettere med tanke på løpende vedlikehold. Og da håper jeg at jeg er godt voksen.

Historisk fartøy

Motorkutteren «Utvær» ble bygget for Fyr og Merkestellet (forløperen til Kystverket) i 1931. I dag har den en firesylindret Wichmann 4DCT på 240 hk som ble satt inn i 1963 – og den praktfulle motoren spiller som et velstemt instrument i det store maskinrommet.

«Utvær» havnet i Stavanger allerede i 1975 som losjiskip for Norges Sjøkartverk, og kom på private hender først i 1985 – femti år etter sjøsettingen. Den forrige eieren, Frode Idsøe, skiftet blant annet baug og hekk og noe av innredningen, men la stor vekt på holde på den gamle stilen.

Den mektige skuta er som et flytende museum. Båten ble bygget hos Ottesen Skibsbyggjeri i Sagvåg på Stord i 1931 for Fyr og Merkestellet, og den går for å være en av de vakreste kutterne som er bygget på Jensanes. Den 67 fot lange kutteren ble brukt som i forbindelse med inspeksjons- og reparasjonsarbeid på fyr og merker langs kysten, og hadde derfor innredning for mannskap under dekk og kun et lite lasterom.

En notis i Bladet Sunnhordland fra 5. juni 1931 sier litt om standarden både på båt og båtbyggere: «Båten, som er forsynt med ein tosylindra 50 hk Rubb frå Rubbestadneset, såg ut som ein lystjott, og det er sagt at eit vakrare farty hev Ottesen ikkje bygt, og det vil ikkje segja so lite, for det hev gjenge mange vene båtar av stabelen på Jensaneset åri frametter.»

Blant likesinnede

– Hvilke tanker går gjennom hodet på deg før du går løs på et slik prosjekt – som for de fleste virker helt uoverkommelig?

– For meg gjør det ikke det. Om det er manglende realitetsorientering kan man diskutere, men så lenge man klarer å holde tilstanden (på båten, red anm.) noenlunde, så er det langt fra vanskelig, og langt fra uhåndterbart.

– Det er klart at denne båten er i forholdsvis god stand, men som på alle trebåter så er det ting som må oppgraderes her også. Pluss at det er et løpende vedlikehold. Du kan aldri stoppe. Du må kontinuerlig ta frem malerkosten, oljespannet, eller bytte en plank her og der. Og så er det alle systemene i tillegg.

– Det er en kontinuerlig jobb?

– Nei, det er kos. Begynner man å tenke på det som jobb, da må man selge. Dette er den ene hobbyen jeg har, og jeg har ikke tid til flere. Kona mener tidvis at jeg bruker for mye tid på båt, og det kan jeg forstå, men samtidig så er hun og barna glade i å være med på båttur. Vi bor ombord hele sommeren og opplever en helt fantastisk frihet. Med en så stor båt som dette, så har du din egen øy. Du trenger egentlig ingenting annet. Er det ikke kaiplass et sted, så legger vi oss på svai. Her er det digert anker og mye kjetting, så vi ligger trygt. Jeg synes det er koseligere å ligge på svai eller på svaberget, enn å ligge side om side med hundre andre båter i en gjestehavn. Men, der er jo også båtfolk forskjellige. Det er det som er så fint med båtlivet, at det er plass til alle, sier Thomas, som priser seg lykkelig for at han har fått longsideplass til skuta på Fjærholmen på Nøtterøy.

– Hvor i Indre Oslofjord får man 21 meter longsideplass til en trebåt? Der er jeg en stor takk skyldig til alle de andre på brygga her som har samme type båter, og som er nesten like gale som meg selv. Noen er verre til og med, og de har jobbet iherdig for å få ordnet plass til oss her. Og så er det båtbygger Geir Røvik som eier både brygga og tomta, og som driver trebåtbyggeriet. Han har også et stort hjerte for sånne gamle båter. Uten han og fellesskapet her så hadde det aldri gått, så vi er heldig oppi all galskapen også.

Go´lyd

Langs brygga på Fjærholmen ligger det tallrike skøyter og i flere av dem ser vi eierne jobbe med større eller mindre prosjekter. Det lukter tjære og miljøet er en skarp kontrast til boligene i nabolaget. En oase som oser håndverkstradisjoner, kystkultur og historie.

– Det er utrolig mye go´låt langs bryggene her når vi starter opp motorene, sier Thomas og får en egen glød i ansiktet. Han snakker seg varm om hjertet i «Utvær» når han forteller om den firesylindrete Wichmann-motoren fra 1963.

– Den har et maks turtall på 450 omdreininger, men så fort kjører vi ikke. Wichmann motorfabrikk sa selv at «dette er det dårligste vi noen gang har laget» fordi den skulle være en lettbygget motor som bare veier rundt 4,5 tonn...

– Vi går med cirka 350 omdreininger. Da vet vi at vi ikke belaster den for hardt, samtidig som den har god driftstemperatur. En totakter som denne vil jo bare kokse ned hvis den går på lunkefart.

– Med 350 omdreininger går vi med syv og en halv knop, og da går den økonomisk. Og den går veldig stille. Båten er utrolig godt isolert, også maskinrommet og eksosen. Sånn sett var jeg nesten skuffet første gang vi startet opp, for det var så lite lyd. Men likevel så hører folk den magiske lyden på avstand: Dunke-di-dunke-di-dunke-di...

Thomas ramser opp merkene og sylinderantallet på samtlige skøyter langs brygga: Callesen, Grenaa og Wichmann.

– Lydmessig er nok Callesen min favoritt, sier vi.

– Ja, det er min også!, utbryter Bjønnes.

– Og så har jo motoren her luftstart, da. Det er en utrolig opplevelse å stå ved siden av 4,5 tonn støpejern og løfte på en liten hendel som er lettere enn vannkrana hjemme og høre motoren starte: Dunke-di-dunke-di-dunke-di...