CE-merking er ingen godkjenning
– Sjøfartsdirektoratet som tilsynsmyndighet synes å ha hovedfokus på dokumentasjon og ikke inspeksjon når de utøver sin kontrollfunksjon. Det går utover sjøsikkerheten, skriver redaktør Atle Knutsen.
Ulykken med en Hydrolift X-27 SUV under høyhastighetsopplæring i Kragerø i fjor, med etterfølgende granskning og rapport fra Statens havarikommisjon, aktualiserer Sjøfartsdirektoratets rolle som tilsynsmyndighet.
I denne utgaven har vi en reportasje om hva myndighetene har foretatt seg i etterkant av ulykken. Vi fokuserer også på båtprodusentene og myndighetenes ansvar i forbindelse med installasjon av teinehalere – en aktuell problemstilling nå som jakten på havets kardinal står for døren.
Kravet om CE-merking innebærer at alle fritidsbåter produsert i, eller importert til, EU etter 16. juni 1998 skal være CE-merket før de plasseres i markedet, eller med andre ord gjøres tilgjengelig for forbruker. Vesentlige komponenter i CE-merkingen er en brukerhåndbok, et produsentskilt, og ikke minst en samsvarserklæring. Sistnevnte er et dokument der båtprodusenten bekrefter at båten tilfredsstiller kravene i regelverket som gjelder for den aktuelle båten.
Sjøfartsdirektoratet bør kunne gi klare svar på hvilket ansvar den enkelte båteier har for å sørge for at fritidsbåten er i CE-samsvar, også etter at den første gang ble «satt på markedet», for eksempel ved installasjon av teinehalere
Atle Knutsen
Regelverket er komplisert, og standardene åpner for tolkninger som gjør det krevende selv for båtprodusenter og tekniske kontrollorgan å forholde seg til det. Det viser våre reportasjer om hurtigbåtulykken og teinehalere.
Som båtbruker må vi stole på at produsenten har designet og bygget båten i henhold til kravene, og at kravene er strenge nok til at farkosten er trygg til den bruken den er CE-merket for. Og vi må også stole på at Sjøfartsdirektoratet som tilsynsmyndighet kontrollerer at fritidsbåter «satt på markedet» tilfredsstiller kravene. Her møtes sjøsikkerheten i et triangel, basert på et tillitsforhold mellom forbruker, produsent og tilsynsmyndighet.
At båten er sjødyktig og trygg må være grunnlaget for sikkerheten til sjøs. Det er båten som skal holde oss flytende og være i stand til å føre oss dit vi skal uten fare for liv eller helse. Det er myndighetene som gjennom sine ISO-standarder, normer og krav har definert reglene som båtprodusenten skal etterleve, og det er tilsynsmyndigheten som skal kontrollere at produktet møter kravene. Derfor kalles det også «CE-merking» og ikke «CE-godkjenning». Sjøfartsdirektoratet skal kontrollere, ikke godkjenne. Det er produsenten (eller importøren) som gjennom CE-merking og samsvarserklæring påtar seg ansvaret for at fritidsbåten innfrir et minimum av tekniske krav når den «settes på markedet».
Sjøfartsdirektoratet som tilsynsmyndighet synes å ha hovedfokus på dokumentasjon og ikke inspeksjon når de utøver sin kontrollfunksjon. Vi mener at blant annet havarikommisjonens rapport peker på et behov for at tilsynsmyndigheten kontrollerer at det også er samsvar mellom dokumentasjon og produktets egenskaper. Det er et politisk ansvar å sørge for at denne grunnleggende forutsetningen i sjøsikkerhetsarbeidet blir ivaretatt.
Det finnes i dag mange bruktbåter på markedet som ikke lenger er i samsvar med den opprinnelige CE-merkingen. I Norge har vi lange tradisjoner for å gjøre tilpasninger og endringer på båtene våre. Det er vesentlig for både båteiere og verksteder å ha kunnskap om hvilke endringer man kan gjøre på en båt, og hvilke juridiske konsekvenser det kan avstedkomme.
Sjøfartsdirektoratet bør kunne gi klare svar på hvilket ansvar den enkelte båteier har for å sørge for at fritidsbåten er i CE-samsvar også etter at den første gang ble «satt på markedet», for eksempel ved installasjon av teinehalere eller andre vesentlige endringer av båten som kan påvirke båtens egenskaper og dermed CE-samsvaret.
Det er et ansvar som bør omfavnes med like stort engasjement som innføring av vestpåbud, høyhastighetsbevis og nye fartsgrenser på sjøen.
