Båtlivets kontraster mellom øst og vest
Alle som skal mene noe om båtlivet, bør ta seg en båttur på Sunnmøre i desember. Grave frem fortøyningsringer med valne hender og møte folk under snødekte kalesjer. Det er en øyeåpner for de fleste.
En lørdag morgen i Sykkylven hører vi det brumme i en båt der eieren svinger snøskuffen på dekk, mens motorene får gå seg litt varme. Ombord i Per-Hallstein Dahles Princess 45 i Røyrasundet lengst vest på Sunnmøre, er det montert Gardena-kobling direkte på sjøvannsfilteret slik at han kan konservere motorene etter hver tur. På Leinøya er det varmekabler på vannsøylene på bryggene – fordi folk trenger vann til båtene, året rundt. På Sunnmøre finner du løsninger i båtene som knapt noen har sett på Østlandet. Alt fra kantsydde tepper i motorrommet, til Weber-grill som varmekilde på akterdekket. Ingenting overrasker meg lengre, etter tyve års farting i fjordene og ute i havgapet i et landskap som ofte byr på fire årstider i løpet av dagen. Her er det stort sett isfritt, knapt en båt blir tatt på land vinterstid – selv om fritidsbåtbruken for de fleste er begrenset i den kaldeste årstida. Her er et rikt, variert og aktivt båtliv. Men forutsetningene for å fritidsbåtbruk er radikalt annerledes her enn øst for Lista. Det gjenspeiler seg i båttyper og løsninger. Og holdninger.
Østkyst og vestkyst
For i likhet med Sverige, har også Norge sin «ostkust» og «bästkust». Det kommer til uttrykk gjennom kulturforskjeller, stereotypier og fordommer. Mens østlendinger som ikke har vært vestpå tror at den norske skjærgården tar slutt i Farsund, er det sjelden en hedersbetegnelse å bli kalt «østlending» av en vestlending på Sunnmøre.
Da jeg begynte som båtjournalist på slutten av 1990-tallet, ble jeg fort introdusert for de svenske begrepene «ostkust» og «bästkust». Det svenske båtlivet var tydelig delt mellom vestkysten og østkysten. Mens båtfolket i Stockholm konsekvent og nedlatende ble omtalt som «noll-åttor» (etter prefikset 08 i telefonnummeret), kunne «noll-åttorna» rope spøkefullt «sillstrypare» etter en fra «bästkusten». Havets sølv har satt sitt preg også på Sveriges vestkyst, og «sildekvelerne» i Bohuslän ble nok sett på med både misunnelse og forakt blant de «finere» fra hovedstaden som vendte mot Østersjøen.
I Sverige viser disse forskjellene seg fortsatt i to ganske forskjellige båtkulturer, konsentrert om to skjærgårder. Mens Vår Herre drysset øyer og skjærgård med raus hånd langs norskekysten, var han mer tilbakeholden i Sverige og konsentrerte skjærgårdene rundt storbyene Stockholm og Göteborg. Og så ødslet han noen holmer lenger nord i Bottenviken, utenfor verdensarvområdet Höga kusten der Sverige deler en fascinerende skjærgård med Finland i form av Kvarken hvor trollene etter sagnet trasket over og mistet stein fra lommene. Skjærgården her består av mellom fem og seks tusen øyer. De topografiske og sosiologiske forskjellene mellom de svenske skjærgårdene har gitt seg utslag i ganske forskjellige båtkulturer, som skiller båtlivet på den svenske østersjøkysten fra det som utøves på den svenske vestkysten. Slik er det også i Norge, der skillet går omtrent ved Lista.
Entusiaster
Det fikk jeg en nyttig påminnelse om sent i desember i fjor. Jeg avsluttet årets sesong med en reportasjereise på Vestlandet, og fartet rundt i båt på Sunnmøre. Jeg møtte båtfolk som har solgt alt de eier på land for å realisere drømmen om å bo i båt i godt voksen alder. Ekteparet Torill og Trond Rønes kjøpte i fjor høst en Astondoa 72 i Palma på Mallorca, og nå har de lagt bak seg sin første julefeiring ombord i sitt nye hjem, fortøyd på Ellingsøya ved Ålesund.
Hans-Petter Sandseth og kona Torhild Thomassen, sprer båtglede digitalt via Instagramprofilen Pila_pa_tur og farter vidt og bredt rundt i sunnmørsbassenget på jakt etter opplevelser i en Beneteau Antares 6 rigget for helårs båtliv.
Andre forutsetninger
Vi har lagt bak oss et år hvor det har blitt tydeligere at båtlivet står foran endringer på flere områder. Høyere drivstoffpriser, skjerpede krav til dem som skal føre båt – og økende fokus på delingsøkonomi og alternative fremdriftsløsninger, ikke minst elektrisk fremdrift.
Alle som skal mene noe om båter og livet på sjøen, burde ta seg en tur til Sunnmøre iblant. Det er et havland som byr på verdens beste universitet for alle som skal definere rammene for båtbruk, sikkerhet eller båtdesign.
Sunnmøre er stort, variert, brutalt og vakkert. Det er nærmere en dagsseilas mellom Sykkylven og Fosnavåg i syv knop. En liten helgetur blir fort 50 nautiske mil. Å gå fra Remøya ytterst på Sunnmøre og gjennom Breisundet mot Ålesund, ser ikke så langt ut i kartet, men det åpne strekket rundt Flø byr sjelden på forhold som egner seg for fritidsbåter i CE-kategori C, slett ikke alltid heller for båter i kategori B.
Forutsetningene for båtlivet på en plass som Sunnmøre er så grunnleggende annerledes enn rundt Oslofjorden og på Sørlandskysten, at det har lite for seg å diskutere problemstillinger som ladeinfrastruktur og nasjonale fartsgrenser og legge de samme forutsetningene til grunn. Vi «ligger i lä» som svenskene sier om å være underlegen. Vi ligger i le på Østlandet, sammenlignet med Vestlandet. Det bør være åpenbart for alle – etter en båttur i vintermørket på Sunnmøre.
