«Kinasjokket» bølger videre

Hva var det som fikk Båtmagasinets testteam til å miste humøret, en vinterdag i 2010, etter en dag om bord i kinabåten Adventurer 410 E, på det tidspunktet en to år gammel, meget velutstyrt cabincruiser? Den var jo bygget for å tilfredsstille et stadig mer kjøpekraftig norsk publikum på jakt etter litt sjøgående luksus, men til en pris langt under det europeiske produsenter kunne tilby. Produksjonen startet i 2007 ved Dahoung Yachts i Kina med bergenseren Trond Ristesund som konstruktør sammen med verftet. Konstruktørens norske selskap Yacht Marine var norsk importør.

«Katta i sekken»

Båtmagasinet fikk det samme inntrykk av bruktbåten som eieren selv hadde, et «katta i sekken-kjøp», selv om den kostet ham 1,8 millioner kroner og ble betegnet som et «godt kjøp». Han skulle egentlig betale 2,5 millioner kroner, men holdt tilbake penger på grunn av feil og mangler og manglende CE-merking. Utbedringer ble aldri foretatt av forhandleren. Dermed ble 1,8 millioner den endelige summen.

Blant innvendingene var at båten var tungkjørt og svært kostbar i drift. Av en eller annen grunn veide den cirka fem tonn mer enn sammenlignbare europeere. Den hadde en toppfart på 24 knop med sine to pålitelige, men feilmonterte motorer, 2 x Yanmar 6LY3-UTP. Med henblikk på hydrodynamikk og drivstofføkonomi, var båten en katastrofe.

Satt ulovlig i markedet

Båten tilfredsstilte på ingen måte kravene til CE-merking og var satt ulovlig i markedet. Formelt sett var den heller ikke salgbar på grunn av manglende dokumentasjon. Eieren ble forespeilet typegodkjenning fra Veritas, men så aldri snurten av det. Båtmagasinet påpekte elendig håndverk og skjemmende finish, dårlige tekniske løsninger og vannlekkasjer rundt vinduer. Slakten var vel fullkommen da vi konkluderte med at båten, med en bruktpris på 1,8 millioner kroner ville være best tjent med en «slakt», det vil si at motorer og alt annet gangbart utstyr ble demontert og solgt enkeltvis, trolig til en samlet verdi rundt millionen.

Naturlig nok var ikke det en konklusjon eieren kunne være med på. I stedet brukte han mye penger på nødvendige utbedringer av løpende feil og mangler og hadde en grei båt for sin familie på ferieturer i mange år, vel vitende om at båten aldri ville være av en slik kvalitet som han var blitt forespeilet. Etter hvert fikk han også CE-merket båten ved å nedklassifisere 41-foteren til modul C, altså godkjent for innaskjærs bruk.

Gjorde nytten sin

– Den gjorde jo nytten sin på alle våre ferieturer til og fra Sørlandet, sier den første eieren, Eirik Kråkevik til Båtmagasinet. Da familien etter flere år bestemte seg for å selge båten, var de klar på at det måtte skje i svært ordnede former. Altså laget Kråkevik en detaljert oversikt over alt det han kunne komme på av feil og mangler.

– Jeg la ikke skjul på en eneste ting, sier han til Båtmagasinet. Han bestemte seg for å ta det smertefulle tapet ved salg og la den ut på finn.no for én million kroner. Den lå ikke ute i så mange minuttene før en anerkjent megler tok kontakt og lovet handel om prisen ble redusert med 200 000 kroner.

- Jeg slo til, for ingenting var bedre for meg enn at det ble gjort handel med et ansvarlig selskap, som dermed overtok ansvaret. Jeg kunne risikere å havne i en vanskelig situasjon ved privat salg, uansett hvor ærlig jeg var i beskrivelsen, sier han. Ikke nok med god kontrakt og en svært hyggelig pris, den tidligere eieren sier også at det lå endel nytt utstyr med i salget, blant annet to nye akslinger, propeller og hylser.

Skulle forlenges

– Tanken min var å forlenge båten med én meter, sette inn nye, lettere og lengre akslinger for å kompensere for den voldsomme vekten i akterskipet, sier Kråkevik. Alt dette utstyret var en del av salget, med tanke på at ny eier ville gjøre det samme grepet og fullføre en ombygging.

Det har rent mye vann i havet, og opptil flere salgsledd har vært involvert, fra dette skjedde til den situasjonen som den nåværende Bjørn Idar Lyngvær befinner seg i. Fikk Lyngvær kjøpt båten for 800 000 kroner? Nei, langt i fra. Og båten han kjøpte en istandsatt båt, fri for feil og mangler? Slett ikke det heller. Dermed aner du som leser kanskje at Lyngvær føler seg lurt, at noen har lovet mer enn de kan holde, og at noen har tatt en del innersvinger, servert en hvit eller mer fargelagt løgn?

– Det kan du være sikker på, sier Bjørn Idar Lyngvær i Hundeidvik på Sunnmøre. At båten nå er istandsatt etter beste evne, påkostet betydelig og faktisk også forlenget slik den første eier planla, det er Lyngvær sin ære, ikke alle de profesjonelle leddene som har vært involvert siden båten ble omsatt første gang.

Eirik Kråkevik, den første eieren, sa til Båtmagasinet da vi testet båten i 2010 at publisering av testen ville gjøre båten hans nærmest uselgelig, om ikke annet ville han gå på et stort tap ved salg. Hva sier den nåværende eier Bjørn Idar Lyngvær til at vi nå igjen har akkurat den samme båten i spaltene?

– Kjør på! Saken vil avdekke hva du kan oppleve hos de du tror er profesjonelle aktører i et seriøst båtmarked. Verditap eller ikke, det spiller ingen rolle. Jeg har bestemt å beholde båten, stor og praktisk som den tross alt er. Det er best økonomi for meg slik saken har utviklet seg.

Følg med! I neste utgave vi har mye mer å fortelle om «White Pearl» - byggenummer én av Adventurer 410 E.