Fra Færøyene til Orknøyene

Værgudene er ikke på vår side denne sommeren, de valgte å islegge Grønlandskysten og den nordlige Canadakysten. Med tungt hjerte måtte vi bare innse at de opprinnelige reisemålet må vente til en annen gang, så hva gjør vi da? Som nevnt i forrige reisebrev ville vi ikke ta norskekysten, selv om det står høyt på listen for en annen tur! Nå hadde vi krysset over Nordsjøen to ganger og det ga faktisk mersmak. Ikke fordi det skjer så mye på en slik overfart, men fordi det er en helt spesiell opplevelse å være på havet i en "jolle". Ja, du leste riktig, det står jolle, og det er kun skipperen som får lov til å bruke dette uttrykket samt den vederstyggelige betegnelsen "gummibåt".  Jolle er den greia som henger på slep, eller i daviter bak større båter og som brukes for å komme inn og ut til båten når den ligger for anker eller i naturhavn. Jolla er også den støyende barnevakten til de i nabobåten, når du endelig har fått fortøyet båten din i ditt lille stille ferieparadis!

LES OGSÅ: Is stoppet turen til Chicago

Følg trackingen og siste nyhetsoppdateringer fra ekspedisjonen

RIB-ens fordeler

Ergo er det å kalle RIBen en jolle en fornærmelse, men samtidig er det en realitet over det. Den har jo begrenset plass, null beskyttelse mot vær og vind og særdeles lite komfort. Å betale mange hundretusen for en "jolle" kan synes som galskap. Det er kanskje det, men vi elsker den galskapen, for samtidig så kan vi i denne jolla møte uvær som vi aldri ville ha turt å gjøre i en 30 fots cabincruiser. Aller viktigst er kanskje at man kommer så ekstremt tett på elementene. Det virker som seilerne vi har møtt på turen forstår dette bedre enn motorbåtfolket, som er vant til å beskue havet og været innenifra i et temperert styrhus med defroster på vinduene. Klart mer komfortabelt, men man blir i større grad observatør av naturen enn deltaker i den. En annen fordel med RIB er at den er lett transportabel på land, noe som gjør at om man ønsker å oppleve fjerne farvann i egen båt så lar det seg relativt lett gjøre. Vi har tatt med RIBen til Kroatia to ganger. Satt båten på henger, bestilte plass på Kielfergen, tordnet på flotte motorveier ned til Zadar i Kroatia. Det kan ikke beskrives hvor fantastisk flott opplevelse det var, eller jo det kan det, men det for bli en annen gang.  Forresten vi fortalte om dette til de hyggelige seilerparene vi møtte i Torshavn. Da ble de to damene myke og drømmende i blikket der de sto med dunjakker og sa til ektemennene "Det gutter, det er ferie det!"

Hjelpesomme briter

Orknøyene og oppholdet der var fantastisk, utrolig vakkert og særdeles hyggelige mennesker. Det kan anbefales på det varmeste. Alexander og jeg har flere ganger på reisen kommentert en vesentlig forskjell på nordmenn og briter. Vi har alltid opplevd at om du spør en nordmann om hjelp så får du hjelp, bare du spør! Her på de britiske øyer får du spørsmål om du trenger hjelp bare du et øyeblikk ser litt fortapt ut eller ser deg undrende rundt etter havneplass, toalett, pub «or what so ever».

Etter et par dager i Kirkwall leier vi bil og blir de siste to dagene før avreise i Stromness, som er en liten idyllisk fiskelandsby. Akkurat mens vi er der avholdes det europeisk sportsfiskekonkurranse så det syder av liv i den lille byen. Været har bokstavelig talt blåst seg opp så den ene dagen blir det landligge for alle fiskerne og da ble ganske tett med folk i puben, mennesker fra hele Europa sto og pratet høylytt på noe de selv trodde var engelsk. Særlig et par italienere i baren trodde de behersket språket, det gjorde de dog absolutt ikke, men barkeeperen bare smilte helte opp to øl og alle var fornøyd.

Mot Skottland

Alexander og jeg har nå bestemt oss for å legge kursen mot fastlandet på Skottland. Nærmere bestemt Inverness på østkysten. Endelig er det brukbar værmelding og vi stevner ut fra havnen i Kirkwall. De lokale hadde fortalt mye om strømmene der som kan være farlige ved sterk vind. Særlig to historier vil vi gjenfortelle. Den ene blir fortalt oss av en skotte som har vært sjømann i mange år. Han hadde også reist med norske Sørlandet og Statsraad Lehmkuhl i Bergen. I en storm hadde de måtte gå i livbåter. En av livbåtene forsvant og ble funnet igjen mange dager senere. Alle ombord var døde med brukket nakke, hele den ene skrogsiden var klemt inn. Senere undersøkelser har ført til konklusjonen at båten må ha hatt fritt fall fra en brytende bølgetopp og ned i bølgedalen. Og for å påføre så stor skade antok man at bølgen må ha vært over 20 meter høy. Den andre historien er heldigvis ikke så dramatisk. Det var en skipper på en av de større fiskebåtene som ut sundet fra Kirkwall og møte med havet blir tatt av strømmen og i løpet av et øyeblikk blir båten snudd 90 grader på fartsretningen. Vi nordmenn kan jo skryte av Saltstraumen i Bodø, faktisk verdens sterkeste tidevannsstrøm med fart på over 20 knop, men for nordmenn flest er ikke tidevann noe å bry seg om.  Så vi skal ikke late som at vi ikke er spente Alexander og jeg når vi møter tidevannsbølgene utenfor Kirkwall. De er store og bratte, men med mengder av motorkraft, ekstrem oppdrift i baugen og null kjøl som strømmen kan ta tak i forserer vi strømbeltet i rolig tempo, men med stor grad av " Tusenfrydopplevelse "  Sjøen roer seg når vi kommer ut på åpent hav og vi legger båten i plan. Solskinn, stille, mengder med sjøfugl og vakker kystlinje i øst og langt i sør aner vi konturene av Skottlands fastland.

Sterke strømmer

Syd for Orknøyene kommer vi inn i et nytt område beryktet for sine sterke strømmer. Her konkurrerer Atlanterhavet med Nordsjøen om hvem som er sjef! Men nå opplever vi noe helt merkelig, i istedenfor å danne store bølger, virker det nå som de sterke strømmene oppveier hverandre. Havet blir paddeflatt og fullt av bobler og strømvirvler.  Litt nølende gir vi gass og opplevelsen lar seg vanskelig beskrive. Det er akkurat som vannet er blitt bløtt og det føles som å kjøre på luft. Det varer noen hundre meter så er det hele over. Opplevelsen blir enda mer intens fordi vi er så nær havoverflaten. Dette fenomenet opplever vi flere ganger på reisen og en av gangene tar vi en rask stans for å kle på oss litt mer. Da spinner båten rundt mens den beveger seg mellom 2-5 knop over grunnen.

LES OG SE VIDEO: Far og sønn før avreise

Nå ser vi stadig seilbåter i horisonten og en og annen fisker. Den Skotske kysten ruver på styrbord side mens vi marsjer i høy fart mot Inverness. Vi sjekker stadig temperatur, ladning og oljetrykket på motorene. Men nå har jeg hatt de i tre år, kjørt de sommer og vinter, men aldri opplevd noe som helst av unoter eller trøbbel. Derfor krever det litt selvdisiplin å følge med på instrumentene. Jeg kaster et raskt blikk bak for å sjekke kjølevannet, ser på de store motorene som durer og durer time etter time uten et eneste feilslag. Minnes de forferdelige, hylende monstrene av noen notorisk ustabile beist av noen påhengsmotorer som vi slet med i skipperens oppvekst. De to Yamahaene bak på hekken i dag derimot er representanter for noe av det beste innen utvikling av marinemotorer. Det er ingeniørkunst på sitt beste:  kultiverte, pålitelige og støysvake.  Siden målet for reisen opprinnelig var USA sendte vi forespørsler til importørene til Evinrude og Mercury om de var interessert i få langtestet sine motorer. Evinrude svarte høflig nei og Mercury svarte aldri på noen henvendelser. I dag når vi har krysset Nordsjøen over flere strekk og er vi utrolig imponert over Yamahamotorene. Det er to V6 motorer på 4,2 liter hver men bruker vesentlig mindre drivstoff enn de to Mercurymotorene som sto på båten før.

Blå plast

Den dype brummingen inngir tillit og blikket rettes fremover igjen og vi har igjen en drøy halvtime så kommer det ulyd bakfra og motorene slår seg selv i fri. Vi har kjørt på noe, men hva? Alexander klatrer så langt bak han kan komme på den ene pongtongen, mens vi tilter opp motorene så propellene kommer klar av vannet. Blå plast løsner av seg selv fra bunnen og synker. Vi har kjørt på noe av bøtteplast type men hva fant vi aldri ut. Forsiktig prøving av motorene i gir forover og i bakk, alt virker som det skal. Ingen ulyder, ikke noe olje fra gearhuset, oljetrykket i orden. Vi øker tempoet forsiktig men alt virker ok. Påhengsmotor er ok i sånne situasjoner, du slipper å hoppe i havet for å sjekke propellen med dykkermaske i 14 graders vann. En drøy halvtime senere legger vi til i gjestehavna i Inverness. I havna ser vi et norsk flagg, besetning har kjent igjen båten fra Båtliv sine sider og ønsker oss velkommen. Skipperen legger frem kart og iPad og viser oss entusiastisk hvilke havner og kyststrekninger som er vært å se. Forteller om hyggelige mennesker de har møtt og deler gleden ved å være på reise!

Mot Caledoniakanalen

Siden jeg jobber som konsulent innenfor organisasjonsutvikling og er opptatt av relasjonenes betydning for godt arbeid og resultater, er det ikke fritt for at jeg tenker på hvor stimulerende og motiverende de gode samtalene er for oss mennesker. På norrønt heter det: Madr er mans gaman!

Fritt oversatt betyr det mennesket er menneskets beste opplevelse! Fremmede mennesker møtes på en brygge langt hjemmefra og løpet av sekunder skapes bånd som gjør at man inviterer ombord, prater, deler erfaringer og trer hjelpende til for hverandre!

I dag skal vi starte på Caledoniakanalen, menneskeskapt kanal som går tvers gjennom Skottland over til vestkysten   

Følg trackingen og siste nyhetsoppdateringer fra ekspedisjonen