– Både begivenhetsrikt og begivenhetsløst

Følg trackingen og siste nyhetsoppdateringer fra ekspedisjonen

Som mange sikkert har fått med seg så har vi lagt om kursen fra Grønland og Vinland til  Skottland, Irland og England. Fredag morgen la vi ut fra Færøyene, med fulle drivstofftanker og plenty med mat og vann om noe skulle skje slik at vi ble liggende å drive på havet. Målet for turen var Kirkwall på Orknøyene.

Ut fra Torshavn ga strømmen litt ruskete sjø til vi kom langt til havs. Her ble det noe mer rolig sjø så vi marsjet fint av gårde i 24-26 knop. Det gikk evigheter før Færøyene forsvant i horisonten bak oss. I motsetning til Shetland er det mange høye topper på Færøyene så landet ruver betraktelig mer i horisonten. Kjært når du kommer, for det er rart med det, uansett hvor fin en havkryssing er så er det alltid med en blanding av glede og lettelse å se land i det fjerne. Men når du legger kursen fra land virker det som evigheter før vi er på åpent hav i alle retninger.

LES OGSÅ: Is stoppet turen til Chicago

Overfarten fra Færøyene til Orknøyene var begivenhetsløs samtidig som den var begivenhetsrik! Med begivenhetsløs menes her at vi kjørte time etter time uten å se en eneste båt. Ikke horisonten og ikke et tegn til noe på AISen. Tyst på VHFen, ingen hval eller delfiner, kun noen måker som vi ikke aner hvor kom fra da vi stoppet et øyeblikk for å ta lunsj. Jo det må vi fortelle, vi så ganske mange Lundefugler, og de var åpenbart ikke vant til hurtiggående småbåter ute på havet. De padlet majestetisk på havoverflaten da vi nærmet oss. De så oss tydelig, men de kunne nesten virke som at de tenkte at når båten var så liten mot horisonten var den pr definisjon langt unna, altså ingen grunn for panikk. Men når de sekunder etter skjønner at det hylende monsteret kommer rett mot de som en løpsk spekkhugger, så får de fart på beina, eller rettere sagt fart på vingene! De flakser desperat, jeg legger om kursen og de flyr som gale unna båten. Noen ganger går de opp i luften, andre ganger dykker de elegant ned i vannet, men ganske mange ganger krasjlander de i en bølge, og titter forvirret rundt seg mens de speider etter hekken på båten som allerede er langt forbi dem. Både Alexander og jeg har smakt Lundefugl. Vi er ikke enig om at det er godt, men Alexander har tidligere jobbet som kokk og hevder dermed  å ha definisjonsretten, så jeg godtar at lundefugl skal smake godt. Men søte er de, der de fyker rundt oss langt ute på havet.

To ganger på overfarten ser vi en lokal regnbyge i det fjerne, og selvfølgelig mitt i kurslinjen vår. Da er det bare vidunderlig å gi litt gass, legge om kursen å gå rundt hele regnværet uten å miste særlig tid. Alexander har overtatt roret og jeg sitter på den ene pongtongen for å hvile en ganske sår skinke. Jeg holder meg fast i båten, ikke for å ikke falle sjøen, men for å ta av litt for bevegelsene i båten. En bekjent av oss som har seilt jorden rundt sa en gang, ja det er fint med vest, men det er bedre å bli værende i båten. Hans råd har vi tatt ad notam. Vi har kjøpt dyre hybridvester, de er både tradisjonelle flytevester i tillegg har de oppblåsbar luftpølse og sikkerhetssele. Selv om vi alltid har på vestene så sikrer vi oss med sele i båten for å unngå å falle i sjøen. Vi har også laget en sikkerhetsline som vi spenner opp om det blir dårlig vær og en av oss må bevege seg frem eller akter i båten. På vestene har vi refleks, kniv til å kappe seg hurtig løs om nødvendig, vanntett vhf og vanntett satelitttelefon samt lys.

Følg trackingen og siste nyhetsoppdateringer fra ekspedisjonen

LES OG SE VIDEO: Far og sønn før avreise

Jeg sitter der på pongtongen og tenker over denne evige balansen mellom sikkerhet, trygghet og opplevelser, og hvor forskjellig vi mennesker vekter disse tingene. Det er ofte slik at om man samler på opplevelser så må man ofre noe trygghet. Og er all utrygghet farlig? Tja det som er farlig er vel det man kan dø av eller får sterke, varige og alvorlige plager av! Alt annet er bare midlertidig ubehag og er vel egentlig ikke farlig, bare vondt eller ekkelt! Man kan jo lure på om å aldri akseptere ubehag fører til noe særlige intense livsopplevelser? Det skal sies at man må jo ikke  krysse hav, eller hoppe i fallskjerm for å ha et godt liv, men med å presse noen grenser, kjenne opplevelsen av mestring, vokser selvtilliten. Noe som igjen fører til at man er tryggere i utrygge situasjoner. Skipperens henfallenhet til filosofering blir brutt av at Alexander har sett mørke skyer i horisonten. Og da menes mørke i ordets svarteste betydning, ikke slik som de grå regnbygene vi overlistet tidligere på dagen. Vel vitende om at så mørke skyer fører ikke bare regn med seg men gjerne kraftig vind og kanskje tordenvær gir vi gass. Båten legges i 34 knop, bølgene er nå roligere enn før på dagen. En og annen bølge er alltid høyere enn de andre men de kommer i samme vinkel inn mot båten og gir ikke store overraskelser, selv om propellene er oppe å smaker på friluft et par ganger. Det er intenst, vinden blåser, sjøspruten står mange meter ut til siden når vi lander på en bølge, litt sjøsprut i ansiktet, føttene våre er bare noen centimeter fra havflaten og vi har bare 50 centimeter fribord. Er det behagelig, nei absolutt ikke, er det herlig? Ja til de grader! Du føler så sterkt på elementene med vakker sol langt fremme, sorte skyer som vil ta deg til kveldsmat på styrbord side mens vi fosser frem over et endeløst hav. Denne gangen  greier vi å kjøre fra uværet, vi holder farten og nesten en time senere ser vi Orknøyene stiger opp av havet. Vi har fordel av strømmen det siste stykket så farten øker til 37 knop uten at vi rører gassen. Vi har tatt igjen godværet og ankommer Kirkwall havn smilende, slitne, med mørbankede lårmuskler, men noen sterke opplevelser rikere.

LES OG SE VIDEO: Far og sønn før avreise

Vi forsøker å kalle opp havnesjefen på VHF, men får ikke svar, han eller hun hadde gått hjem for dagen. I Kirkwall er det flott gjestehavn og mens vi leter etter plass å legge til spør noen seilere om vi kommer fra Norge i den båten der? Nei vi kommer fra Færøyene og Shetland, da smiler de bredt og viser oss en ledig plass. Varm dusj, kaldt øl og en middag venter, så skal vi utforske Orknøyene i de neste dagene! Øyriket som har vært bebodd i mange tusen år, lenge før "The Norsemen" altså vikingene, gjorde det til sin base for alle toktene de hadde på fastlandet.

Alexander og jeg har diskutert litt hvor bortskjemte vi nordmenn og svensker er med skjærgård. Vi er vant til å finne en lun vik, fortøye rett mot svabergene eller ligge for anker. Men for mange andre land er ikke det særlig aktuelt. Kysten er uten beskyttelse mot vind og bølger, tidevannsstrømmene kan bevege seg i mange knop og river godt i ankerfestet. Kombinert med en forskjell på flo og fjære på flere meter noen steder begynner det å bli komplisert med naturhavn. En helt annen sak er at det er heller ingen selvfølge at du kan få sette opp telt hvor du vil på Britisk jord. allemannsretten slik vi kjenner den i Norge er ganske unik!

Nå må jo vi innom havner for å bunkre drivstoff uansett, så da får Robinson Crusoe-tilværelsen vente til en annen gang. Det blir menneskeskapte havner med alt det har å by på. Trygg havn for båten, seng for mannskapet og muligheten til å snuse inn kulturen dit vi kommer.  Men den største oppturen med å besøke disse havnene er at her møter du erfarne båtfolk, såvel fritidsseilere, fiskere og sjømenn. Alle syns de det er hyggelig å snakke med oss og vi får mange gode råd fra velmenende personer som gleder seg på våre vegne og er positivt nysgjerrige. En skarp kontrast til alle verdensmestere på diverse forum som syns alt det andre gjør som de selv ikke ville turt, er galskap, uforsvarlig og dumt. Folk for mene hva de vil, men at de har så intenst behov for å markedsføre sin skepsis stiller vi oss mer uforstående til. På havna i Stromness møtte vi en lokal skipper som slo av en prat. Og da han hørte at vi kom fra Norge via Shetland og Færøyene med RIB smilte han fra øre til øre! Det viste seg at han hadde en stor RIB privat og fortalte straks hvilke havner vi burde besøke og hvilke forhold vi måtte ta i betrakting. I en annen havn møtte vi noen seilere som ikke kunne skjønne at vi ville reise med RIB. Det måtte da være veldig ubehagelig!  Alexander og jeg så på hverandre, smilte og sa, ja det er jo hele poenget med RIB! Det blir som de som ikke skjønner at man vi kjøre motorsykkel når man kan sitte varmt og tørt inne i en bil. Da våknet ett av mannskapet på båten for han kjørte motorsykkel og den sammenligningen forsto han! Kvinnen ombord virket fortsatt tvilende.

Følg trackingen og siste nyhetsoppdateringer fra ekspedisjonen