Et båtliv fritt for prestisje
Fleksnes og bestekompisen
Det startet med Marve, kjøpt for fem månedslønner på 70-tallet. Så kom tresnekka Moder’n, men hun fikk demens. Nå er det selveste Fleksnes som skaper glede og hodebry for humorspaltisen vår, Arne Hole.
Publisert
Sist oppdatert
– Du kommer langt med en Master, Hole?
– I arbeidslivet, mener du? Tror ikke lagersjef Fleksnes noen gang tok en master, men min Fleksnes er en Master, humrer han, Båtmagasinets egen humorist på skjæret. Når han ikke sitter der ute og funderer over båtlivets rariteter, putrer han rundt i fjorden i sin gode, gamle Master 740-snekke.
«Alltid vært båtmann»
– Jeg har alltid vært båtmann, jeg. Du husker vel det fra ungdomsåra vi var kolleger i Budstikka på 70-tallet, kontrer han.
– Jeg vet ikke hva du brukte lønna di til, men det første jeg gjorde etter å ha fått fast jobb, var å samle opp fem månedslønner og kjøpe båt. Det var en enkel tresnekke med kalesje og fem-hesters Sleipner. Oi, det ble mange lystige turer med venner i Marve, som den het.
Det fine med båt er at det alltid er noen som har en teori om hva som er galt
Arne Hole
– Men i motsetning til dem som bare kaller båtene l, ll, lll, har jeg byttet navn, men holdt det innen familien. Den neste tresnekka, som hadde overbygg og var litt mer turbåt, fikk navnet Moder'n. Og da Moder'n fikk demens, det vil si at FM-motoren ikke alltid husket å starte, ble det denne Fleksnes - en Master 740. Den ble kjøpt i 2011. Overgangen til tupperware er permanent, men jeg syns fortsatt at trebåter er det flotteste synet på fjorden.
– Når skal Fleksnes erstattes?
– Marve hadde Almar som mellomnavn, så det er «plass» til en til, men jeg tror faktisk ikke at det blir flere, så fremt Fleksnes ikke skulle bli delt i to av en nyrik Princess-eier med førerkort for trillebår, da. Det kan jo skje.
– 24 fot, Yanmar 53 HK, kjøleskap, gasskoker, toalett og radio er nok for meg og dama – selv om du med 24 fot ligner livbåten til storfolket ved gjestebrygga på Havna.
«Følelsen av frihet»
– Det er ikke selve båten som er viktigst for meg, men følelse av frihet og uerstattelige naturopplevelser, sier han – og påstår å være dønn ærlig.
– Det er egentlig ganske utrolig at du kan overnatte i synsavstand til hovedstaden og våkne opp og ha hele fjorden for deg selv. Selv i populære Middagsbukta kan det skje. Og det å våkne opp til en skarv som tørker vingene, en måke som tester stemmebåndet og en morgensol som varsler god tørk etter frokostbadet slår helt klart et hotellrom til 4500 kroner i Kristiansand.
– Blir det ikke mange gjentakelser når du kjører i det samme farvannet?
– To turer er aldri like. Du har andre båter rundt deg, det dukker opp en ny hytte, en makrell spretter – og du kan til og med treffe på et nytt skjær på et sted du har passert i 40 år. Litt ekstra lavt vann og en halvmeter lenger inn enn du pleier, så har du en ny opplevelse.
– Hatt litt landkjenning til havs, du også?
– Det finnes måter å unngå det på. Før het det draft. Men det hendte jo at man blingset litt. Var på guttetur med Marve på slutten av 1970-tallet. Vi traff på en flat steinhelle i Østfold og stoppet momentant. Da hoppet alle tre ut, sto i vann til knes, dyttet båten av igjen og kjørte videre til Koster. Ikke noe er problemer når du er udødelig gutt i 20-årene. Det vil si, vi hadde litt problemer da vi skulle hjem igjen. Jeg dro på svinghjulet i halvannen time før vi fikk fyr på Sleipner'n og hadde ikke skinn igjen i hånda. Hadde ikke flere banneord igjen heller. Ellers dunket jeg på med Fleksnes i forfjor. Ble presset litt for langt styrbord i et svensk sund og dunket nedpå. Trodde det hadde gått bra, men kom hjem med 100 liter vann under dørken. Måtte på land og reparere et røket feste i «flyndra», men jeg får se det positive i det: Jeg har ikke fått krav fra svenske myndigheter om å sende vannet i retur.
Dramatikk utenfor Snarøya
– Andre stygge opplevelser?
– Har ikke opplevd verre dramatikk enn at kjølevannspumpa takket for seg i pålandsvind utenfor Snarøya. Da hadde jeg med en fetter og frue, og med erfaring fra skurtreskere og andre landbruksmaskiner mente han at motoren ville tåle å putre frem til Snarøysundet uten å skjære seg. Det stemte. Der stoppet jeg motoren og drev innover. Så vinket vi på en kar og fikk slep inn til Blommenholm. Det er mange hyggelige folk på sjøen. En annen ting var at fetteren etterpå fortalte meg at frua har vannskrekk, så det var ikke et heldig valg av passasjer når uhellet først skulle være ute.
– Hva med mekkingen, fikser du alt selv?
– Ja, da – både vinflasker med skrukork og vanlig kork ordner jeg opp med, sier Hole og nikker fornøyd.
– Nei altså, det er tull. Jeg overlater til andre å bytte kjølevannspumpe, impellere og slike saker. Hadde ambisjoner om å stige litt i gradene som mekaniker, men en uheldig episode med et oljefilter fikk meg ned på jorda igjen. Var veldig fornøyd med meg selv da jeg hadde byttet oljefilter for første gang – ikke så fornøyd da seks liter olje rant ned i bunnen av båten da jeg startet motoren på vårparten. En pakning hadde blitt sittende igjen, og dermed ble det ikke tett.
– I år er det selve båten som ikke har vært helt tett, fortsetter han.
En mystisk lekkasje har satt grå hår i hodet på Flekses-kapteinen. Båten tar inn vann dagen etter at den har vært brukt!
– Pakkboksen, sier de fleste jeg har nevnt det for. Det fine med båt er at det alltid er noen som har en teori om hva som er galt. Og det er alltid noe som er galt. Det er båt, det, nærmest roper han etter oss, der vi står igjen på brygga – og Fleksnes putrer av gårde på årets siste tur.
