54 800 båter skal kjempe om 44 tømmestasjoner
Mens de store synderne som tar livet av Oslofjorden inntil videre fortsetter som før, er det de små synderne som tas hardt. Fritidsbåtfolket er først på skafottet, men det er ikke sikkert forbudet trer i kraft 1. juli.
Det er fortsatt ikke bestemt at et forbud mot tømming av septik fra fritidsbåt i Oslofjorden trer i kraft allerede 1. juli i år. Politisk rådgiver i Klima- og miljødepartementet, Maria Varteressian, bekrefter til Båtmagasinet at spørsmålet nå er til vurdering, men at tilgjengeligheten på antall tømmestasjoner i Oslofjordområdet er en del av den vurderingen.
- Vi kan derfor ikke si noe nærmere om når et eventuelt forbud vil tre i kraft, sier hun, men presiserer at tilstanden til Oslofjorden er svært kritisk og at alle må bidra til å skape en renere fjord, enten forurensingen skjer fra land eller i selve fjorden.
Samtidig som det pågår et hastearbeid for å få på plass et forbud, vedgår byråkratene i de to direktoratene at det slett ikke er sikkert at et tømmeforbud fra fritidsbåt i Oslofjorden vil ha noen effekt i det hele tatt.
Stor båttetthet
349 000 fritidsbåter av landets totalt 950 000 fritidsbåter befinner seg i region Øst. Det betyr at flesteparten av disse har Oslofjorden som sitt paradis. Bare i Oslo og tidligere Akershus fylke, altså Indre Oslofjord, skal det være 170 000 fritidsbåter. I den store Bålivsundersøkelsen går det frem at det på landsbasis er 120 000 båter som har toalett i en eller annen form. 54 800 skal befinne seg i Oslofjorden. 1 av 3 båteiere med toalett i båten har «gammeldags» løsning med pumpe til septiktank og sjøtømming. Når alle nå tvinges til tømmestasjon, betyr det at 18 266 båter må bygges om.
Bortsett fra dagsturbåter med portabelt toalett, som kan tømmes i landbaserte toaletter, var forslaget at tusenvis av båter med septik allerede fra 1. juli i år måtte inn til en av fjordens totalt 42 tømmestasjoner (som før neste sesong utvides til 44, med en ny stasjon på Holmsbu og på Edholmen marina på Hvaler). I skrivende stund er det fortsatt uklart hva den endelige løsningen blir eller om det åpnes for overgangsordninger.
Kostbar ombygging
Uansett er det et faktum at eiere av fritidsbåter som ikke har moderne utsugningsløsninger må bygges om for å tilfredsstille de nye kravene. Byråkratene som har utarbeidet planforslaget, sier at en slik ombygging fort kan koste mellom 10 000 og 40 000 kroner. Kongelig Norsk Båtforbund, KNBF, stipulerer en gjennomsnittspris på 15 000 for å endre avløpssystemet i en fritidsbåt. Legger vi dette tallet til grunn, og ganger opp med de 18 266 båtene som må bygges om, snakker vi om samlede kostnader opp mot 300 millioner kroner.
Samtidig som det pågår et hastearbeid for å få på plass et forbud, vedgår byråkratene i de to direktoratene at det slett ikke er sikkert at et tømmeforbud fra fritidsbåt i Oslofjorden vil ha noen effekt i det hele tatt. De vet nemlig ikke noe om i hvilken grad båtseptik påvirker miljøtilstanden i Oslofjorden:
«Båtseptik er en av flere forurensingskilder, og utgjør en liten del av den totale mengden av organisk materiale og næringssalter som blir tilført fjorden. Vi har dermed ikke grunnlag for å fastslå at et forbud mot septik fra fritidsbåter vil bedre miljøtilstanden i vesentlig grad. Som følge av dette har vi heller ikke grunnlag for å si at et forbud vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt».
Landbruket i 118 kommuner som har avrenning til Oslofjorden er en stor utfordring, men også kloakk og nitrogen fra flere kommuner har fri bane ut i Oslofjorden. Kommunene rundt Oslofjorden samarbeider i Oslofjordrådet med oppfølgingen av «Helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden» fra 2021. Rådet ledes av klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Men ikke alle er fornøyde med fremdriften. Nå går til og med to Ap-ordførere i Vestfold og Telemark, Are Karlsen i Horten og Jon Sanness Andersen i Færder, åpenlyst ut i lokalpressen og kritiserer sin egen regjering for tafatthet.
Friskmeldt på to dager
Det er med andre ord ikke fritidsbåtene som er det store problemet. Fra tid til annen er det også ukontrollerte utslipp fra de store renseanleggene. Et eksempel på det er uhellet ved Vestfjorden Avløpsselskap (VEAS), våren 2021. I løpet av noen timer slapp anlegget ut 18 millioner liter septik i fjorden. Dette tilsvarte fritidsbåtenes samlede utslipp i ni båtsesonger. Det hører med til historien at det bare tok to dager å friskmelde Oslofjorden for bakterier.
Skal vi tro både båtbransjen selv, bransjeorganisasjonene og sentrale politikere med interesse for båt, vil ikke båtfolket løpe fra sitt samfunnsansvar. KNBF vektlegger et bærekraftig båtliv og lokalpolitikere som Elisabeth Haabeth i Oslo bystyre understreker at er det noen som vil ha en frisk og ren fjord, så er det båtfolket, men båfolket må få muligheten til å etterleve kravene. Tømmestasjonene må komme før forbudet.
Ikke rosenrødt i Sverige
Det er akkurat dette poenget tidligere kansellisjef i Svenska Kryssarklubben, Per Berkhuizen, trekker frem da Båtmagasinet ber om å få høre erfaringer fra svenskenes innføring av tømmeforbud fra 1. april 2015.
– Se nå for all del til at infrastrukturen er på plass først, slik at båteierne får en mulighet til å være lovlydige, sier han. Berkhuizen er nå pensjonist, men sto midt i det da ordningen ble innført i Sverige 1. april 2015.
Det var langt i fra noen problemfri innføring av dette påbudet i Sverige i 2015. Og det er fortsatt store utfordringer, ikke minst når det gjelder tømmestasjonenes antall og beskaffenhet. Et stort antall stasjoner er alltid ute av drift. Når forbudet ble innført beregnet den svenske Transportstyrelsen at det var behov for mellom 650 og 850 tømmestasjoner, men antallet ble senere senket helt ned til 292 av den samme myndigheten.
– Jeg vet ikke nøyaktig situasjonen i dag, men bare for et par år siden skal det ifølge Transportstyrelsen eksistere 320 sugetømmingsstasjoner, men rundt 80 av dem fungerte ikke, sier Berkhuizen.
Det etterlyses stadig midler for nyinvestering i flere og bedre anlegg. Før loven ble iverksatt var det statlige midler til miljøtiltak, men når forbudet var et faktum forsvant også de statlige bidragene, sier han. Og med den også mye av entusiasmen.
Private må bære kostnadene
– Eieren av en tømmestasjon får ikke midler til drift og vedlikehold. Det å ha en slik stasjon innebærer bare kostnader. Over tid blir det betydelige kostnader å bære på en båtforening eller en klubb som er pålagt å ha en slik stasjon, sier han.
Transportstyrelsen i Sverige har i alle disse år hatt et detaljert kart hvor tømmestasjonene er avmerket. Båtfolket har så rapportert når de kommer til anlegg som ikke fungerer og posisjonen har da fått et rødt merke, slik at andre skal unngå bomtur. På dette kartet har det etter hvert hopet seg opp med røde punkter. Kanskje ble det for mange røde prikker i kartet, for nå er ordningen fjernet? Endringene er møtt med massiv kritikk. I mai i år vil ikke Transportstyrelsen lenger ha tilsynsmyndighet for ordningen. Da er alt overlatt til kommunene.
Noe entydig kommunalt ansvar skal heller ikke tømmestasjonene være i Norge, ifølge AP-ordfører Mona Vauger på Hvaler. Hun er klar på at båtfolket må betale for kloakken som vi andre gjør, og sier til NRK at tømmestasjonene ikke bare er et offentlig ansvar. Mye taler for en brukerfinansiert ordning også i Norge.
.
