utgave nr 4 2002

Ugo Baravalle: Med sans for samling

Publisert Sist oppdatert

Ugo Baravalle: Med sans for samling

Båtmagasinet har møtt den fargerike båtsamleren Ugo Baravalle fra Torino i Italia. I to artikler presenterer vi liebhaberens unike samling som på det meste telte tretten klassiske seil- og motorbåter. Denne siste artikkelen tar for seg blant andre commuteren Mohican, som Baravalle besøket Norge med sommeren 2000.

Tekst: Kevin Desmond og Atle Knutsen
Mens det tolvte lakklaget fortsatt tørket på Sereia, arbeidet allerede båtbyggerne på Baravalles verft Circolo Nautico Italiano med en annen klassisk, britisk motorbåt. Tidlig på 1900-tallet utviklet de tre Nicholson-brødrene hos Camper & Nicholson en rask og slank lettbåt som skulle bringe yacht-eierne fra moderskipet til seilbåtene i forbindelse med regattaer. Båttypen kalte de Gelyce, etter første og siste bokstav i navnene til deres respektive koner GertiE, LucY og ConstancE. Et dusin Gelyce-tendere i størrelsen 36 til 50 fot ble bygget for velstående yacht-eiere. En av disse var Islay, som betyr øy på italiensk. Den ble bygget i 1922 for brigadegeneral Woodroffe, ett av medlemmene i the Bembridge Sailing Club. Frem til 1994 hadde Islay, som senere ble omdøpt Water Pipit, tretten forskjellige eiere. Etter tips fra en båtmegler ble Ugo Baravalle den fjortende eieren, fanget av båtens eleganse og følelsen av å være hensatt til 1920-årene.
Den aldrende båten ble skipet fra Irland og kom til Portoferraio i januar 1994. Også Islay måtte gjennomgå betydelige endringer før hun kunne betraktes som original, men i motsetning til Sereia krevde Islay omfattende reparasjoner i større grad enn en fullstendig ombygging. Motoren, en 38 hk seks-sylindret Morris Commodore Mark II, ble bensinmotor restaurert av Thorne Craft.
Denne gangen var tidsbruken noe mer moderat: 5.000 timer snekkerarbeid, 2.000 timer malearbeid og 1.000 timer mekanikerarbeid. Parallelt restaurerte folkene på Circolo Nautico Italiano også en liten 1946-modell Chiavari motorbåt, døpt Ugo.
Islay ble rullet ut av verkstedhallen i februar 1995 og ble prøvekjørt fra Portoferraio onsdag 22. mars. Hun førte symbolet til the Royal Yacht Squadron og var en av båtene plukket ut av den italienske organisasjonen for klassiske båter som deltok i Vela Venezia rally i mai og vant førsteprisen. Ikke lenge etterpå vant Islay også førsteprisen under det andre International Period Boat Rally på Gardasjøen. I tidsriktige klær deltok hele familien Baravalle, sammen med sin mekaniker Derek Smart og den portugisiske båtføreren Antonio Duarte.

Mohican

Kunne så Ugo komme opp med noe enda mer imponerende enn det han hadde prestert tidligere? Joda, allerede i 1991 var han i gang med sitt mest omfattende prosjekt. I 1929 bygget Consolidated Shipbuilding Corporation of Morris Heights i New York en serie på fem 66 fots såkalte "fast commuter motor yachts", designet av John H. Wells. Formålet med disse båtene var transport av velstående forretningsmenn mellom hjemmene deres på Long Island og New York City, Wall Street. I minst syv av årets måneder forlot forretningsmennene sine hjem tidlig hver morgen og foretok turen i hastigheter rundt 20 knop. I salongen ombord kunne de barbere seg, kle seg og spise frokost. Så å si alle commuter-eierne deltok villig i denne uhøytidelige regattaen, som var offisiell nok. Resultatet ble regelmessig registrert i New York Yacht Club.
Blant de fem 66-footerne var Mohican, motorisert med to Speedway bensinmotorer som utviklet 200 hk hver. I løpet av sine seksti år hadde Mohican tretten eiere. Ofte var eierskapene av heller kortvarig karakter, som da Louis Josephtahal solgte henne videre etter tyve dager til Nicholas J. Gerald, som i sin tur overdro henne til Philip Johnson den påfølgende dag. For så vidt en underlig transaksjon som antakelig kan forklares med depresjonen som på dette tidspunktet truet amerikansk økonomi. Fra 1929 til 1936 gikk Mohican på Delaware River for tre andre eiere.
Først i 1991 kjøpte Baravalle Mohican på Long Island, New York, på nøyaktig samme sted som disse båtene engang hørte til. Ugos unnskyldning for å anskaffe nettopp denne båten, er enkel:
- Fordi den er den mest unyttige. To senger i en 66 foter? Det unyttige er ofte også det vakreste, mener han.

Over 30.000 timer

Så ble det bygget en krybbe som båten hvilte i under transporten fra New York til Livorno, en tur som tok to uker. I Livorno ble den satt på sjøen og slept sjøveien til Elba hvor den ble lagret på land i påvente av restaurering. Med Sereia og Islay allerede på beddingen, måtte Mohican vente i fire år.
Siden mange originale deler manglet, krevdes det et omfattende arbeid for å oppspore de eneste gjenværende originaldelene, som fantes i Mystic Seaport Museum. Verftet og arkivene brant i 1950, så der var det ingenting å hente. Mohican's søsterskip ble også fotografert. Tidstypiske gjenstander som blomstervaser, kraner og toaletter ble sporet opp hos leverandører både i USA og Europa. Mohican’s hvite sedertreskrog ble fullstendig strippet og gjenoppbygget i absolutt overensstemmelse med de originale spesifikasjonene. Arbeidet pågikk mellom 1995 og 1997. Og det tok tid. Uendelig mye tid! Timestatistikken stopper på 25.000 timer reell båtbygging, 2.000 timer male- og lakkarbeid. Videre ble det spesiallaget 2.000 metalldeler. Dessuten ble de opprinnelige bensinmotorene erstattet med to 400 hk AIFO diesel-motorer.
Sommeren 2000 tok Ugo Baravalle Mohican til Skandinavia hvor han deltok i EuropWeek 2000 sammen med over åtti klassiske seilbåter og rundt tyve motorbåter. Det var under dette arrangementet Båtmagasinet traff Baravalle, som gjennom sommeren fortsatte sørover langs norskekysten. Blant annet avla han Risør Trebåtfestival et besøk i august der Mohican, ikke overraskende, ble hedret med prisen for Årets restaurerte båt. Etter overvintring på Valstedts Værft i Danmark, gikk elvebåten Mohichan opp Götakanal til Stockholm hvor den deltok ved svenske Motor Yacht Society's sommertreff. Derfra videre til Helsingfors, Tallinn og Riga. I vinter har båten ligget i opplag ved Pampas Marina i Stockholm.

Nye prosjekter

Det sier seg selv at restaureringsprosjekter av dette omfanget er svært ressurskrevende. Ugo har solgt seilbåtene sine og har flyttet motorbåtene på hengere til Torino hvor han er i ferd med å lage et hobbyrom på noen tusen kvadratmeter: Svømmebasseng bygges langs veggene hvor båtene skal plasseres for å hindre skrogene i å tørke ut og sprekke. På Elba er ikke aktivitetsnivået like høyt som tidligere. De senere år har “Il Circolo Nautico Italiano” drevet sin virksomhet med et team på tre mann som er i ferd med å restaurere noen mindre, men dog elegante, motorbåter. Blant annet prototypen til Rivas Ariston-modell, i Ugos samling kalt Gaia etter en av hans døtre. En Chris-Craft er også restaurert, og til sist også Juanita, en 12 ½ fots Herreshoff slupp bygget i 1930. Til sammen ble rundt 360 slike slupper bygget mellom 1914 and 1945.
Har så forretningsmannen fra Torino ytterligere planer om å puste liv i nok en gammel klassiker?
- Min drøm nå er å restaurere og eie en helt ualminnelig vakker seilbåt. Jeg vil ikke si så mye om den, annet enn at den ligger i Frankrike, sier den fascinerende mannen fra Torino - som i høyeste grad er ved sans og samling.

Powered by Labrador CMS