utgave nr 5 1997

Den sunne fornuften

Publisert Sist oppdatert

Den sunne


fornuften!


Av Ingvar Johnsen
Tegning: Morten Tefre

Det fineste med båtlivet er kanskje det gode forholdet mellom båtfolk. Vi føler at vi er en kameratgjeng "utpå" og oppfører oss deretter. Noe vi faktisk er forpliktet til i følge sjøveisreglene.

I 1964 var jeg så heldig å få feriejobb som "vakt" på en av Oslofjordens perler, Nordre Langåra. En av jobbene var å tømme utedassen på "Skauern" - en liten populær badeøy ca en nautisk mil unna tømmeplassen. Den breddfulle dunken måtte med andre ord fraktes til land i "firmabåten", en 12 fots trepram med en høyst støyende og upålitelig Seagull påhenger på akterspeilet. Med dunken på tofta og en kompis som sikret lasten, gjorde ekvipasjen antakelig snaue to knop inn Langårasundet - mye takket være en frisk solgangsbris aktenfra. Men plutselig mistet vi farten. Den ekstra "dytten" i form av medvinden var forsvunnet og da jeg snudde meg så jeg grunnen: En gigantisk Furuholmen treyacht var nesten oppi akterspeilet vårt. Fra min plass ved styrekulten så båten omtrent like stor ut som Amerikabåten.
"Slapp av", sa kompisen. "Vi har retten; det vet jeg. Jeg har nemlig båtførerprøven". Mitt spørrende ansiktsuttrykk fikk ham til å fortsette: "Nemlig", sa han. "Du har retten på din side - han bak må svinge rundt og har skylden hvis noe går galt!"
På den tiden - altså for over 30 år siden - hadde ikke jeg gått noe båtførerkurs, men jeg var heldigvis utstyrt med sunn fornuft, og den fortalte meg at jeg burde komme meg unna vei så fort det lot seg gjøre - uansett rett. Heller vike enn å ende under en motorbåt med kompisen og en 60 liters breddfull dobøtte.
Senere, da jeg tok båtførerprøven hos den dessverre alt for tidlig bortgangne Ottar Skjeggestad i Sjøfartdirektoratet, fortalte jeg historien til den myndige lærer som selvsagt kunne fortelle at min kompis teknisk sett hadde helt rett, men at jeg - hvis jeg hadde hørt på hans råd hadde kvalifisert meg til å få innskriften Han hadde retten på sin side på gravstenen.
"Hvis det oppstår en situasjon der det er tvil om hvem som har retten på sin side i en situasjon, og du føler at du blir utfordret av den andre båten, så vik. Det er sunn fornuft å unngå en kollisjon, sa den erfarne instruktøren på Sjømannsskolen. Dette sier faktisk også sjøfartslovgivningen klart fra om. Eksempler viser at selv skippere som har hatt en klar rett på sin side, er blitt tillagt skyld fordi han kunne ha unngått en kollisjon.
I trafikken på land slutter jeg aldri å forundre meg over hvordan et motorisert kjøretøy kan forandre ens personlighet. Hvis du hadde vandret langs et fortau, og en eller annen hadde kommet ut av en dør eller port rett foran deg, ville du aldri ha startet å hyle og skrike med knyttet neve og true vedkommende med bank. Men hvis noen gjør dette i bilen foran din bil, oppfører du deg fort som en ertet tiger. Det samme kan skje i båt, men er utrolig sjelden. Grunnen er at det eksisterer en etikette blant oss båtfolk, en gruppeoppførsel som stort sett alle båtfolk lærer etterhvert. Vi båtfolk er på en måte naboer og i et fellesskap med andre som er utpå. Derfor formes tenkemåten vår deretter.
Hvis du har vært ombord i en båt som har brutt sammen, gått tom for drivstoff e.l., har du antakelig erfart følelsen av samhold båtfolk imellom. Jeg kan i farten huske tre tilfeller der jeg har vært ombord i en båt som har fått problemer og vi har fått hjelp. Venner er blitt hjulpet av folk som har brukt en time ombord, for så å slepe havaristen til trygg havn - selv om denne har ligget milevis unna. Det er en helt annen opplevelse enn om du hadde fått stopp langs motorveien.
Sjøveisreglene har faktisk regler som forlanger at du "hjelper din nabo" på sjøen. Hvis du tenker over det, er det helt naturlig at du tilbyr din assistanse fordi du ville ha ønsket det samme om du hadde kommet i vanskeligheter. Likevel yter de fleste assistanse, ikke på grunn av at de er lovemessig pålagt det, men fordi det er snakk om den før omtalte etiketten som fører til at de fleste som ferdes på sjøen - og har gjort det noen år - hele tiden oppføfrer seg i "det gode naboskapets ånd.
Denne oppførselen kommer som regel av erfaring i båt, basert på de uskrevne lover og regler som går mye lengre enn de skrevne. Det kan ta år. Men grunnlaget for disse uskrevne reglene er rett og slett å lære seg de skrevne reglene som omfatter det å ferdes i båt. Dette gjør du best ved minst å ta båtførerprøven. Kurs arrangeres mange steder i landet. NKS har et tilbud, KNMF har sin båtskole o.s.v. Alle båtførere bør føle seg forpliktet til å ta denne grunnopplæringen. Uten dette, vil du garantert gjøre tabber og å prøve og feile på sjøen, er pent sagt ingen god metode.
Det ligger en liten fare i at noen tror at reglene på sjøen er lik dem på land. Mye er felles. For eksempel "høyreregelen". Du skal stoppe for trafikk fra "høyre" (styrbord). Men i motsetning til på land, er det fullt lovlig å kjøre forbi på høyre side av et fartøy hvis det er forsvarlig. Men uansett: La alltid den sunne fornuften styre. Det gir dessuten sjøveisreglene klar melding om. Jeg avslutter med et godt eksempel. I regel 7 (a), som handler om Fare for sammenstøt, står det:
Etthvert fartøy skal bruke alle tilgjengelige midler som er brukbare under de rådende omstendigheter og forhold for å avgjøre om det er fare for sammenstøt. Hvis det er noen tvil, skal det regnes med at det er fare for sammenstøt.

Powered by Labrador CMS