Nelson mot Lands End

Nelson mot Lands End

Kursen var satt mot Isle of Scilly, jeg skulle runde Lands End. Siden videre langs Englands sørlige kyst, over kanalen til Frankrike. Med to karer jeg aldri før hadde møtt. En teddybjørn ønsket velkommen i køya, og på nattbordet sto en flaske snorkemedisin. Jeg kom aldri lenger enn 25 nautiske ut i Irskesjøen. Men bamsen, snorkemedisinen og to glade gutter fortsatte i syv meters sjø mot landets ende. I 18 knop.

TEKST: ATLE KNUTSEN

De fleste har favorittbåter. Selv holder jeg de legendariske Nelsonbåtene som en klar favoritt. Derfor var det naturlig at jeg visste om den eneste som finnes i Norge. Den var blå og hvit, og lå på Dronningen i Oslo. Det var min samlede kunnskap om Norges eneste Nelson 38.
Vi skulle lage ekstrembåtreportasje, og jeg så mitt snitt til å ringe eieren. Jeg sporet ham opp via KNS i Oslo, og ringte.
- Hei. Er det Ole Chr. Gulli? Eier du en Nelson?
- Ja visst.
- Kan vi få lage en reportasje om båten din?
- Gjerne, men akkurat nå befinner den seg i England.
- Så synd. Når kommer den til Norge?
- I midten av mai. Vi skal bruke en måned på turen hjem fra Wales.
- Jeg blir med, jeg....?
- Det var hyggelig! Velkommen!
Slik fikk jeg fire dagers hyre på Ole Brumm. I seg selv et faktum hvor i jeg fant stor glede. At turens utgangspunkt var Neyland i vakre Wales på Englands østkyst, ga heller ingen anledning til tungsinn. Men at ferden derfra skulle gå over Irskesjøen til Isle of Scilly, Englands absolutte sørvestlige utpost mot Atlanterhavet, og videre rundt beryktede og fryktede Lands End, fikk meg til å falle i fundering over det fornuftige ved foretagendet. Men, man har alltid slikt å bevise for seg selv.
To uker senere satt jeg på flyet til Wales. Der skulle jeg møte to karer jeg aldri hadde truffet før. Båteier Ole Christian, og svoger Finn. Og båten Ole Brumm, som hadde vært på reparasjon og vinteropplag hos båtbyggeriet Dale Sailing, som lager de tidløse, erkebritiske og fremfor alt havgående Nelson-båtene.
Neyland er ikke verdens navle. Det tar tid å komme seg dit. Bilturen gjennom Wales ga rikelig anledning til å speide etter vinddrag i buskene. Det luftet godt over de slake årsryggene. Bristol-kanalen, med sine 15 meter forskjell mellom høyvann og lavvann, fortalte et tydelig språk om forholdene i farvannet vi skulle beferde de kommende døgn.
I Neyland lå det én båt med norsk flagg. Det var Ole Brumm. På den lokale marinaen hadde to blide og avslappede nordmenn inntatt dagens lunsj. Det er alltid spennende å skulle tilbringe fire dager på mindre enn 30 kvm boareal med to vilt fremmede mennesker. Selskapet skulle vise seg å bli det minste problemet.
Svoger Finn og jeg skulle dele lugar. På hodeputen min lå bestevenninnen til Ole Brumm i form av en teddybjørn. Latter og lyst humør preget livet om bord. 0800 neste morgen skulle vi starte på de 126 nautiske i åpent hav mot lsle of Scilly. Vi hadde fått i oss et høvelig antall glass og en god middag, og det var på tide å tørne inn. Respektfullt informerte jeg svoger Finn om at jeg lager lyder når jeg sover. Med sjelden vennlighet delte Finn ut snorkemedisin på sprayflaske. Neste kveld viste hans omtanke en slik mangel på grenser at han ba meg drikke resten av innholdet i flasken.
Strøm er et begrep som antar nye dimensjoner når man skal runde Lands End. Ikke langt unna ble regattaen Fastnet Race i 1979 rammet av en voldsom storm og i ettertid husket som en av de verste katastrofene i moderne seilsport. 2.500 seilere slåss mot 13 meters brytende bølger, femten mennesker døde, 24 båter ble forlatt av mannskapet og fem sank. 85 av 303 båter fullførte regattaen.
Lokalkjente, barkede sjømenn sa at ingen med vettet i behold går mot Lands End om det er meldt mer enn styrke 6 Beaufort, det vil si en liten kulling. Ved Lands End ruller Atlanterhavet inn over grunt farvann, og sammen med en tidevannsforskjell på syv meter bygger det seg opp gigantiske sjøer.
Satan og Rasmus hadde kokt hodene sine. Neste dag blåste kullingen inn over Neyland. Isle of Scilly var et uaktuelt mål for dagen, og sakte men sikkert rant sanden ut av timeglasset mitt. Vi satte kursen ut mot Irskesjøen for å se forholdene an. Sjøen møtte oss som en vegg. Og her viste Ole Brumm sin styrke. I 19 knop dro den 14 tonn tunge båten gjennom sjøer på 4-5 meter, uten slag, uten å nøle. Den bare gikk. Jeg har aldri opplevd maken.
Nelson-båtene ble opprinnelig brukt som losbåter langs Englands værharde kyst. En tur ut i havet sør for Wales etterlot et meget troverdig vitnesbyrd om hvorfor. Vemodig måtte jeg innse at turen var over for min del. Ole Brumm, Ole Christian og Finn fikk fortsette mot Isle of Scilly to dager senere da vinden hadde løyet. I syv meter høye bølger mot øya langt ute i havet, med en gjennomsnittsfart på 18 knop, fikk de tidenes tur. I maskinrommet arbeidet to sindige Volvo Penta TAMD 63 på til sammen 750 hk. Nå er de tilbake i Oslo, etter å ha tråklet seg gjennom Europa og heist syv gjesteflagg i salingshornet.
Det kommer til å ergre meg lenge at været satte en stopper for min første båttur mot klippene der verden slutter, og Atlanteren fortsetter. Men beretningen om resten av turen får vi allikevel. Med tips om hvordan man planlegger en tur ut i Europa, og hva som møter en der. Følg med i Båtmagasinet!