utgave nr 6 2

M/S Dixie Lily på tur igjen: Muslimsk millennium i Bodrum

Publisert Sist oppdatert

M/S Dixie Lily på tur igjen

Muslimsk millennium i Bodrum

Cecilie, Thomas og John Fredrik er kommet til Tyrkia, etter en tøff tur fra Hellas. Havguden Poseidon førte dem rett til nærmeste nødhavn, hvor det blåste 42 knop - liten storm, inne i havnen! Nå er de vennlig mottatt i Bodrum Karada Marina hvor de skal feire jul og tusenårskifte - og tilbringe vinteren.

Av THOMAS BELL

Vi ankom Bodrum ledsaget av en svak bris. "VHF kanal 73" var oppfordringen som sto skrevet med store bokstaver på moloveggen. Da vi kalte opp Bodrum Karada Marina på kanal 73, ble det umiddelbart sendt ut en lettbåt for å lose oss inn på rett plass. Det står alltid en mann på brygga som gir en hjelpende hånd, så her er det uproblematisk å legge til. Vi fylte ut transittloggen i resepsjonen på marinaen, betalte de drøye 15 millionene innklareringen kostet, og ble bleke om munnen. Men det viste seg at tyrkiske Lire er utrolig svake - det går ca. 68.400 lire på en norsk krone! Så innklareringen var billigere enn vi først fryktet.
Etter å ha fylt ut transittloggen ble vi kjørt til Health office, Passport Police, Custom office, Custom patrol office og til slutt Harbourmaster. Det hele gikk meget raskt, alle instansene tatt i betraktning. Vi hadde først tenkt oss Marmaris som vinterhavn, men da Cecilie og jeg satt og diskuterte situasjonen, dukket det opp en engelsk langseiler som ønsket oss velkommen. Han fortalte at han hadde fått det beste tilbudet av Karada Marina, og at Marmaris var en sovende by vinterstid. Da bestemte vi oss for å bli i Bodrum vinteren over.
Ved ankomsten hadde vi inngått en kontrakt på én uke, som nå ble til en tremåneders kontrakt. Da kom vi ned i en pris på ca 64 N.Kr. pr. døgn om vi betalte leien kontant der og da, et bra tilbud, som omfatter gratis strøm opp til 16 amp. og vann så mye vi trenger. Vi får også tilgang til flislagte toaletter og dusjer. Det vaskes ustanselig, så det skinner overalt, ute og inne. Anlegget har eget kjøpesenter, det vil si en rekke butikker med gågate som vaskes og feies fra morgen til kveld. Marinaen er bevoktet døgnet rundt, og du får raskt hjelp eller veiledning til alt du spør om. En service vi aldri har sett maken til. Har man TV ombord, får man koblet seg på kabelnett kostnadsfritt. Vi har ikke TV, men ble tilbudt å låne et gratis. Dessuten var vi velkommen til å se nyheter eller værmelding i marinaen. Jeg får legge til at man blir tilbudt kaffe eller te gratis bare man stikker nesen innenfor døren der.
Her ordnes det meste. Vi hadde glemt igjen noen originalpapirer på båten i Kos, men hadde liten lyst til å reise tilbake med ny inn- og utklarering både i Tyrkia og Hellas. Det fikset marinaen: to dager etter ankomst kom de med pairene og en flaske årgangsrødvin og ønsket oss god jul! Man blir fort kjent med de som ligger i marinaen, og borgermesteren i Bodrum bidro med sitt ved å arrangere et cocktailparty for byens utlendinger.

Juleforberedelser

Vi ankom Bodrum 21. desember, så det var bare å sette i gang med julen for alvor. Bortsett fra John Fredriks julekalender, var det få spor av jul i båten. Vi har et par barnebøker som omhandler stjernebildene på himmelen, hentet fra gresk mytologi. Cecilie hadde pløyet boken for å få et passende kapittel hver dag, slik at handlingen kunne falle sammen med turen vår. Det hendte faktisk at vi lå på den greske øya der disse fortellingene utspant seg, som da vi leste om Persevs som skulle bringe Medusas hode til Kong Polydektes på øya Serifos. At vi lå på nettopp Serifos, levendegjorde fortellingen for John Fredrik - kanskje litt for mye, for han kom stadig med forslag om hvor på øya dette hadde funnet sted.
På en grein av Eføy hadde Cecilie malt små lapper, en for hver dag. Inne i hver lapp sto det et stjernetegn som John Fredrik fant på et stjernekart. Etter frokost var det høytlesning fra dagens stjernetegn, og om kvelden var det å gå ut for å finne stjernebildet på himmelen. Spennende og lærerikt. I tillegg fikk han små presanger hver lørdag. Da sto det en liten gåte sammen med stjernetegnet. Han måtte løse gåten for å finne gaven.
Den 24. desember var tegnet løven, som er John Fredriks tegn. Vi hadde kjøpt en liten løveamulett hos en gresk sølvsmed. Det var utrolig stas å få den, og beretningen om løven var svært spennende. Den øvrige julepynten hadde også sin historie. På veien nedover Kroatia hadde vi samlet store furukongler som vi bandt sammen med rødt silkebånd. Gardinene ble snudd i julen for å få den hvite siden inn. Med røde bånd på ble de julegardiner gode som noen. John Fredrik hadde laget lenker i papir som han farget selv, og da alt dette var hengt opp, ble det julestemning ombord.
Julemiddagen ble ikke som vanlig. Cecilie kjøpte kalvefilet som ble tilberedt i ovnen, servert med soppstuing, hasselbackpoteter og selskapserter, fortært med god rødvin. Til dessert hadde vi friske jordbær og far hadde spandert en skikkelig Armagnac til kaffen. Et nydelig julemåltid tilpasset våre breddegrader.
Vi har hatt det litt hektisk før jul, men på grunn av autopiloten kunne vi hygge oss mer underveis med høytlesning og deilige måltider hvor styrmannen også kunne sitte til bords. Dessuten fikk vi tatt messingpuss og julerengjøringen underveis, noe vi ikke hadde orket om vi skulle sittet og stirre i kompasset syv timer pr. dag.
Alle i marinaen bidro med sitt til å gjøre julefeiringen vellykket. På en av de andre båtene i marinaen trakterer skipperen tangentene eminent. De har et stort orgel ombord, så han sørget for musikken. Han satte høyttalerne på akterdekket og volumet på fullt. "Glade Jul" kunne høres over det meste av marinaen. Forøvrig hadde vi i anledning julen smykket skuta med 200 kulørte minilyspærer som blinket fra overbygget, mastetoppen og nedover mot enden av bommen. Vi fikk mange komplimenter for "juletreet".

Fest og fyrverkeri

Et par juleselskaper ble det også. Vi var de sist ankomne i havnen, så her gjaldt det å invitere naboene én for én, så vi kunne bli bedre kjent. Tusenårsskiftet sto jo for døren, og vi var spent på hvordan det skulle feires. Vår engstelse for nyttårsfeiringen var helt ubegrunnet. Tyrkerne er som kjent muslimer, så de feirer ikke jul, men de følger vår tidsregning i dag. Nyttårsfeiringen ble derfor om mulig enda litt mer stas, selv om den havnet midt i Ramadan. Ettersom julen gikk, kunne vi tydelig se at gater og hus ble pyntet mer og mer, stort sett med lys - også i palmene. John Fredrik hadde startet hamstringen av alskens fyrverkeri allerede i Strømstad, for så å etterfylle i hvert nytt land vi kom til. Fyrverkeri er faktisk relativt dyrt i Tyrkia, så vi nøyde oss med et budsjett på 20 millioner. Det er ikke mer enn ca. 300 N.Kr., men høres overveldende ut. Men foruten eget "skyts", håpet vi, og spesielt John Fredrik, på et offisielt fyrverkeri av dimensjoner.
31. desember opprant med vind og gråvær. Vi skulle spise middag med et engelsk-amerikansk par, og så skulle alle samles på brygga rett før midnatt. Vi koste oss med en deilig middag som damene hadde tatt seg av, og vinden ulte rundt båtene. Det endte med regn, men ikke av det alvorlige slaget. Derfor ble vi enige om å ta en spasertur rundt i Bodrum havn etter middag. Det var satt opp gigantskjermer som skulle overføre nyttårsfeiringen verden over. Vi var ikke mer enn kommet utenfor marinaen før himmelen plutselig åpnet seg, og det fosset ned. Vi trykket oss inntil en husvegg. Plutselig ble en dør åpnet bak oss, og vi ble halt inn i en bar. Innenfor var en privat fest, hvor vi deltok etter beste evne. Vi ble enige om å gå tilbake til båtene før tolv, så vi forberedte oss på springmars. Men regnet stoppet like brått som det kom, og Vårherre jaget Poseidon og alle hans vindpust og skyer. Vi fikk frem champagnen og et gigantisk fyrverkeri lekte over himmelen! Det var virkelig et millennium verdig! Vi var målløse. Det var så flott at vi glemte å forevige det med foto og video, men kvelden vil vi huske lenge.
Da det hele var slutt, hentet John Fredrik frem vårt eget fyrverkeri, og det nærmet seg tiden for dere der hjemme - vi ligger nemlig en time foran. Vi spaserte ut til fyrlykten på moloen, John Fredrik inntok rollen som Dynamitt-Harry! Vi sørget for at barna til vår nærmeste nabo, et tyrkisk ektepar, også fikk tenne på noen dusin kinaputter, noe de åpenbart ikke var vant til. Ansiktene deres fortalte tydelig hvor spennende og flott dette var. Det ble en verdig avslutning ikke bare på et millennium, men også på vår første etappe, turen fra Hvasser til Bodrum.

Skilpaddetur

Vi hadde ikke vært i Bodrum mange dagene før våre tyske venner fra Lübeck ringte. De besøkte oss i marinaen hvor de hadde ligget med egen båt. Vi ble bedt til Dalyan hvor de holder til. Dalyan ligger litt øst for Marmaris og er kjent for sine kongegraver og havskilpadder. Skilpaddene legger eggene sine på en enorm sandtunge som strekker seg ut som en halvøy. Det drøyet imidlertid litt før vi kom oss avgårde. Veiene i Tyrkia er nemlig ikke alle av den beste sorten, og det regnet mye i Dalyan på denne tiden. Men den 7. februar pakket vi sekkene og tok en buss til Mugla. Derfra bar det videre i en Dolmush, som er en tyrkisk minibuss. Denne tok vi ned til Ortaca hvor vår tyske venn Christoph hentet oss med bilen sin.
I likhet med tyskere flest, er Gisela og Christoph veldig grundige. Derfor hadde de lagt opp et innholdsrikt program for oss. Vi fikk se en mengde av de gamle kongegravene som er hogget ut i fjellet, flere gamle amfiteatre og rester etter svunnen storhetstid. Imponerende. John Fredrik var mest opptatt av dyrelivet. Han fikk sett både landskilpadder og den svært sjeldne elveskilpadden som visstnok kun finnes et par steder her i Tyrkia og ved Nilen i Egypt. Vi fikk sett mer enn nok på de fem dagene vi var hos våre venner. Vi fleipet med at fisk og gjester lukter etter tre dager, så det var på tide å dra tilbake.
Da vi kom tilbake til Bodrum Karada Marina, ble vi mottatt som om vi var høyt elsket og dypt savnet. Vi ble servert te mens vi fortalte om våre opplevelser i Dalyan til betjeningen i marinaresepsjonen. De hadde samlet sammen posten vår. Vi var spente fordi vi ventet en forsendelse med geitost fra Cecilies foreldre. Geitosten ble en lang historie som vi får hoppe over, men den dukket opp til slutt - litt svett og sliten. Men et kuropphold i kjøleskapet gjorde underverker!

"No problem"

Bodrum Karada Marina ble anlagt i 1976, med 120 båtplasser. Den var fortsatt på denne størrelsen i 1987 da vi var i Bodrum på vår første tur. Frem til 1997 var den statsdrevet. Siden den gang har marinaen ekspandert, og har nå ca. 400 båtplasser. Området er godt bevoktet døgnet rundt, også for å etterse båtene. En natt vi hadde 55 knop vind her, var det hektisk aktivitet mens vi sov trygt. En flytebrygge hadde forskjøvet seg, så det ble sendt dykkere ned for å ta affære umiddelbart. De går faste runder med lommelyktene sine på bryggene uansett hvor jævlig det måtte regne og blåse. Hvis en båt vrir seg for mye i vindkastene, er de ute med trosser og spring umiddelbart. Det eneste kravet marinaen stiller for å yte denne servicen, er at alle båtene har forsikring mot skade på tredjepart. Derfor kan vi sove trygt selv når det blåser som verst. De legger stormfortøyninger når været er for ille, eller om båteierne er engstelig og føler for det. De lytter på kanal 72 og 73 døgnet rundt. Er det noe, kan man bare hyle ut.
Om sommeren kan det være ganske fullt her, og selv på vinteren er belegget på nesten 80%. De har en brannberedskap av det sjeldne og driller mannskapet jevnlig. Marinaen huser også Bodrum Resque Team, som ikke betaler for lokalene sine. De har også gitt fri plass til Bodrums jolleseilklubb. Marinaen ønsker å ha et positivt forhold til Bodrums innbyggere, noe de mange aktivitetene bidrar til. Marinaen har egen båt for dykking, tauing og brannslokking. De har kran- og slipp-anlegg, og løfter båter på opptil 70 tonn. De utfører alle tenkelige arbeider og reparasjoner, har de ikke ekspertisen selv, leier de inn folk.
Kunden forholder seg kun til marinaen som garanterer arbeidet. Dette er svært viktig her i Tyrkia, hvor alle svarer "no problem" på enhver forespørsel. Et eksempel er vår tyske venn Christophs opplevelse da han leverte inn et videokamera på grunn av et lite teknisk problem. Han fikk til svar at dette skulle være fort gjort. Etter to timer lå mer eller mindre hele kameraet i biter. Den stakkars tyrkeren som hadde påtatt seg å fikse det, løftet blikket og armene mot himmelen, stønnet Allah!, Allah!, mens kameraet fikk seg en tur hjem til Tyskland.

Bunnløs Princess

Dette er typisk for de meste og de fleste: alle vil ta oppdraget, men det er slett ikke alle som er i stand til å utføre det! Derfor har jeg sansen for politikken på området her i marinaen. De er behjelpelig med å anbefale firmaer om man ønsker å ta affære selv. Det største oppdaget jeg har sett her, er gjenoppbyggingen av en totalt havarert Princess 66. Om man så bort fra de to bakerste meterne, manglet denne båten bunn! Båten måler 20,12 x 5,50 meter. Vekt 39 tonn og den er utrustet med 2 x 850 hk MAN turbodiesler. Båten hadde vært ute i dårlig vær, den ene maskinen hadde stoppet og båten drev på land. Nå var den satt i et telt, ble totalrenovert og fikk ny bunn. Ikke småtteri!
I skrivende stund er det blitt "sommer" her, og vi håper at de verste stormene har lagt seg. Det har vært en del nødbluss å se på himmelen nattetider når været har vært som verst. Vi hørte om syv ungdommer som alle omkom under et forlis i dårlig vær uten for St. Maria de Leuca Italia. De var på vei i en 22 meters motorseiler som må ha sprunget lekk i de store sjøene. Det får meg til å huske hvordan Cecilie og jeg måtte søke nødhavn i St. Maria på vei til Korfu på forrige tur. Det blåste liten storm og sjøene er krappe her i Middelhavet og ikke noe å spøke med. Vel inne i et nytt årtusen, er Dixie Lily klargjort for neste etappe, og vi gleder oss til å kaste loss. Hilsen fra oss om bord i DIXIE LILY.

Powered by Labrador CMS