Ble skipper på egen skute
Eva-Lise Meyer Hunderi (58) hadde aldri kjørt båt selv før hun kjøpte en 26-fots motorbåt med 250 hestekrefter for fem år siden. Det ble starten på en reise full av glede, frykt og mestring.
– Jeg vokste opp med båt, men det var først i voksen alder at jeg fant ut at jeg ville ha min egen, forteller Eva-Lise.
Før det storkoste Eva-Lise seg som passasjer, og i barndommen hadde hun aldri oppgaver om bord. Samtidig lærte de to eldre brødrene seg å styre båt fra ung alder.
– De hadde full kontroll på båten, og det var jo ikke sånn at jeg ikke fikk lov til å være med, men tankene mine var et helt annet sted, og jeg ville heller ligge i baugen og se ut.
Fra passasjer til kaptein
Etter mange år som passiv passasjer vokste det sakte, men sikkert, frem et ønske om egen båt, og Eva-Lise bestemte seg for å ta styringen selv. Det ble starten på en bratt og skummel – men også fantastisk lærekurve.
– Jeg har alltid vært inspirert av en barndomsvenninne, Cathrine Westfal-Larsen. Hun har selv kjørt motorbåt fra hun var liten jente, og hun er like stødig på sjøen som noen mann jeg kjenner.
Omsider var det ingen tvil om at det måtte en egen båt til, og i 2019 startet jakten for alvor. Alle båtforhandlerne i området fikk besøk av Eva-Lise, og til slutt dukket båten opp – riktignok en mye større en enn det hun hadde sett for seg.
– Etter hvert som jeg begynte å se på båter, vokste drømmen seg større og større. Når man først begynner å kikke, finner man fort noe finere. Jeg lot meg rive med og endte opp med å kjøpe en mye større båt enn planlagt.
Valget falt på en Askeladden P79 Weekend på 26 fot, som Eva-Lise bestilte i 2019 og fikk levert året etter.
– Båten var mye større enn planlagt, men jeg var så fornøyd!
Å endelig eie sin egen båt kjentes stort, nesten uvirkelig – men i starten kom gleden med et drag av bekymring.
– Jeg startet jo helt fra scratch, og det var et par sesonger jeg var ganske redd i båten – det skal jeg ærlig innrømme, men det har blitt mye bedre! Jeg har lært mye av folk rundt meg som har blitt med om bord i båten – særlig en av mine eldre brødre. To uker før jeg fikk båten levert leide jeg inn noen frivillige fra Røde Kors til å holde kurs for meg. Vi hadde først et kurs i deres båt og deretter i min. I begynnelsen var jeg veldig avhengig av hjelp, og min eldste bror kommenterte at jeg kunne vurdert å starte med en litt mindre båt, og at jeg ikke hadde gjort det lett for meg selv. Men jeg var 53 år da jeg fikk båten, og jeg hadde ikke tid eller lyst til å starte med jolle.
Den første båtplassen var utsatt for vind, og broren hjalp til med å polstre hele utstikkeren med fendere etter at båten kom.
Kobbedronningen
I barndommen hadde familien en Ask Viking med knappe 3,9 hester, og de tilbrakte sommerferiene i det Eva-Lise omtaler som en eventyrlig samling av små øyer og viker rundt Fitjar på Stord.
– Vi var aldri noen storbåt-familie, men jeg tror det er nettopp den lille båten som har gjort at jeg koser meg sånn på sjøen. I den kjørte vi gjennom de grunneste passasjene i skjærgården, mens jeg fulgte med på verden under vann.
Barndomsbåten endte til slutt opp i Bergen.
– Brødrene mine ble etter hvert lei av å hjelpe til med den gamle, tunge trege båten – og det var de to som ga den kallenavnet Havkuen. Da jeg fikk båten min spøkte jeg med å kalle den for Havkuen II, men jeg fikk i svar at jeg ikke kan kalle opp en rasehest eller en meitemark!
Eva-Lise måtte finne et verdig navn, og til slutt ble båten døpt til Kobbedronningen.
– Det endelige navnet var også inspirert av Kobbeviken, hvor vi reiste til med denne gamle båten hele min barndom, og hvor foreldrene mine kjempet mot kommunen i alle år for å få lov til å bygge hytte på egen tomt.
En fjord av gangen
De siste to årene har Eva-Lise følt seg mye tryggere i båten, og nå har frykten for å dra ut alene blitt byttet ut med glede over sjøsprøyt i ansiktet, med kurs mot nye destinasjoner.
– Det tok tid før jeg turte å dra ut med båten alene, men jeg tok en fjord av gangen og turene ble stadig lengre. Fortsatt er det luksus å ha noen om bord som kan hjelpe til med tau og fendere, men det viktigste er at jeg har blitt tryggere på egen hånd.
Tryggheten har kommet gradvis med erfaringen, men også gjennom nøye planlegging.
– Det er viktig for meg å vite hvor jeg skal og hvordan det ser ut på forhånd. Jeg følger nøye med på vindkast og værmeldinger, så jeg ikke får noen stygge overraskelser ute.
Jeg har fortsatt mye å lære, og jeg gleder meg til å bli enda mer dreven – båt er trappetrinnslæring og plutselig blir det enda litt lettere. Det er en hobby hvor jeg lærer resten av livet.
Flytende hytte
Det er i de stille stundene, når solen går opp eller forsvinner i horisonten, at Eva-Lise kjenner seg aller mest hjemme på sjøen.
– Morgen- og kveldsstemningen gir en helt spesiell ro. Resten av dagen kunne like gjerne vært borte, sier hun med et smil.
Båten hennes, Kobbedronningen, har alt hun trenger: god plass, nærhet til sjøen og muligheten til å koble av. Spørsmål om hun vurderer en større båt avfeier hun raskt.
– Hadde jeg vært seiler, kunne jeg kanskje tenkt tanken. Men det har aldri fristet. Jeg har alt jeg trenger her, og viktigst av alt: jeg føler meg nær sjøen.
Når hun ikke er på bøljan blå, er det fjellet som lokker. Ofte kombinerer hun båtturene med fotturer på land.
– Fjell og båt er en perfekt kombinasjon. Det blir mye stillesitting i båt, så det er godt å bevege seg litt også.
Helgene er da båten brukes mest, gjerne med venninner som mannskap. – Det er mange flotte steder rundt Bergen, og man trenger ikke dra langt for å få store opplevelser. De første sesongene turte jeg ikke ta med venninner, men nå er ikke det i tankene mine en gang.
Båten er utstyrt med alt hun trenger – blant annet baugpropell, noe hun kaller helt essensielt.
– Jeg øver meg likevel på å legge til uten den. Den kan jo slutte å virke en dag, og da må jeg kunne klare meg.
Motorstopp hvor båten driver mot land, er Eva-Lises største frykt.
– Alle sier at denne frykten er ubegrunnet, men det har nok en sammenheng med motoren på 3,9 hester som stoppet kontinuerlig i barndommen.
En utenbords styrefunksjon omtaler Eva-Lise som like viktig.
Styrefunksjonen fikk jeg som tilleggsutstyr, og den gjør at jeg kan stå på akterdekk og manøvrere båten når jeg skal bakke inn.
Båten er også et sted å sove, med soveplass til to personer i front.
– Det er som en flytende hytte jeg tar med meg hvor enn jeg vil, som har åpnet en ny verden for meg til sjøs.
Stiv av skrekk og fantastiske opplevelser
– Jeg har 250 hestekrefter bak meg og det har jeg respekt for. For det meste har jeg hatt positive opplevelser på sjøen, men noen ganger har jeg vært stiv av skrekk. Båt er mye ansvar og det er mye å sette seg inn i, men det er også helt fantastisk! Jeg får så mye god hjelp, og jeg møter alltid noen som vil hjelpe. Jeg har faktisk fått så mye hjelp at jeg kunne trengt å trene litt på fortøyninger, sier Eva-Lise med et smil.
Likevel viser hun stor forståelse for at det er en terskel for mange, og da særlig kvinner, å skulle skaffe seg egen båt.
– Jeg skjønner godt at det sitter langt inne for mange kvinner å prøve seg alene på sjøen, for det er jo litt skummelt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde så mye glede av båten i starten, og jeg var ofte redd fra jeg gikk om bord. Derfor er det viktig å være innstilt på å lære, og man må tåle en utfordring og ta noen sjanser underveis. Tingen er å bruke god tid – i stedet for å gjøre ting litt for fort, er det bedre å bare ta de forsøkene du trenger. Husk at det er lett å få hjelp – det er alltid noen, særlig menn, som kommer løpende for å hjelpe. Den erfaringen med at folk er så hjelpsomme har hjulpet meg med å bli mer modig i båten. Så langt har livet som båteier i grunn vært en utrolig hyggelig opplevelse!
Trolig blir terskelen lavere hvis man lærer sammen med, og av andre kvinner.
– Det er klart at det er forskjell på menn, men jeg har inntrykk av at det kanskje ikke er så lett for kvinner å lære av kjæresten eller mannen sin – i alle fall ikke i alle tilfeller. Det er ofte slik at stemningen forandrer seg i det en mann kommer om bord – det blir en helt annen dynamikk, hvor mennene tar mer styring og damene trekker seg mer tilbake.
Ønsker flere kvinner bak roret
Eva-Lise er aktiv i «Kvinner Til Sjøs» – et initiativ av Båtforbundet, med mål om å få flere kvinner bak roret. Ved å vise frem kvinner med båt, håper Båtforbundet å inspirere, dele kunnskap og skape et godt miljø for damer i båtlivet.
– Vi er nå fire kvinner som er aktive i «Kvinner Til Sjøs».
Eva-Lise forteller at det var tilfeldigheter som førte til at hun ble med, men at det startet med et ønske om å bli kjent med flere damer med motorbåt.
– En gang før jul i fjor startet jeg en Facebook-gruppe for å få tak i flere jenter med motorbåt på Vestlandet. Jeg lyktes ikke med å finne det fellesskapet jeg hadde håpet på, så jeg sendte en mail til Båtforbundet og spurte om de kunne hjelpe til med å publisere gruppen min noe sted. Da var «Kvinner Til Sjøs» helt i oppstartsfasen, og de svarte med å spørre om jeg kunne tenke meg å bli med.
Eva-Lise ser ofte damer på sjøen, men de er sjeldent alene.
– Det er ikke ofte jeg møter kvinner alene, i hvert fall ikke med motorbåt. De gangene jeg møter på kvinner, er det som regel seilere og det er nok en større kultur for kvinnelige seilere enn de som har motorbåt. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke.
– Det hadde vært utrolig gøy å treffe flere kvinner med motorbåt – hvis du er kvinne med motorbåt og bor på Vestlandet, så må du kontakte meg!
