utgave nr 5 2006

Kommentar: Fairline-mannen

Publisert Sist oppdatert

Fairline-mannen

En ordentlig båtmann, med alle sikkerhetshjelpemidler på plass. Nesten.

Vi kjenner en ekte båtmann. Noen synes mannen er sprø som har kjøpt seg en brukt Fairline til nesten to millioner. Han trøster omgivelsene med at han verken har hytte på Hafjell eller feriehus i Spania. Luksusen ligger i båten. Der har han ikke spart på noe. Den har alt fra ekstra fenderstrømper med brodert emblem til dorullholder i polert messing og malt porselen.
Vi traff ham første gang i Bergen for et par år siden. Interesse for sjøliv og båt var sammenfallende, så noen lette runder i det brune rom med høye stoler var bare hyggelig. Det var her vi kom inn på temaet brann, etter et innslag på Dagsrevyen. En hotellbrann i England hadde krevd to ofre.
- Det er for jævlig, repliserte vår nye venn, at en ikke skal sove trygt på forretningsreisen heller. Du må stole på deg selv. Jeg har alltid den mobile brannvarsleren med i bagasjen, sa han.
- Forutseende, tenke vi.
Etter den dag har vi praktisert akkurat det samme. Det kan jo like lett oppstå en brann på et hotellrom som hjemme på kjøkkenet. Nå er det en god stund siden vi sist møtte Fairline-mannen. Vi er sjelden i samme gjestehavn sommerstid. Han fiser gjerne over til Skagen, som han sier. Vi ser store fordeler av et mer lokalt farvann, med lysbøya på Rakke som en tilstrekkelig utfordring.

Byråkrati

Han kan båt, det skal ingen ta fra ham. Han kan veldig mye om båt. Handyman er han også. Da CE-sakene begynte å rulle her i Båtmagasinet på nyåret tok vi en telefon til ham. Ikke fordi vi mistenkte at noe som helst var ugreit med CE-merkingen i skipet hans. Mer ut fra en journalistisk nysgjerrighet; kanskje kjente han noen som slet med et selvbyggerprosjeket, eller som rett og slett var lurt av tvilsomme konsulenter og bruktbåtmeglere. Han hadde noen ledetråder, men det er ikke poenget her.
Ikke uventet lirte han av seg en tirade om urimelige statlige pålegg og en hel del om latterlige krav.
- Enhver båtmann ville jo sørge for potte tette skroggjennomføringer, riktige pumper i bunnen og nødror. Byråkratiet har seiret igjen. Det meste om CE handler om papirflytting og enda en ekstra utgift for folk som vil på sjøen for å nyte livet, sa han.
- Har du brannvarslere om bord, spurte vi.
Det ble stille. Lenge. Etter et forsiktig kremt kom det en beskrivelse av det automatiske brannslukingssystemet i motorrommet og de to store flaskene med pulver.
- Ikke det vi spør om. Røykvarslere, a la den du alltid har i kofferten på forretningsreise, har du den også om bord, gjentok vi.
- Jeg tror faktisk ikke det, svarte han til slutt. Litt brydd over at det kravet var oversett.
- Slapp av. Du er ingen lovbryter av den grunn, røykvarslere om bord er det absolutt ingen krav til, beroliget vi. Vi hørte på tonefallet at karen likte å høre akkurat det.
Fairline-mannen har kanskje rett i at lover og forskrifter forfølger oss, men i følge politikere skal de fleste lovpålagte anordninger være til individets og samfunnets beste.
Men det gjelder altså ikke for oss som ligger i den dypeste søvn i en deilig køye med skvulpende vann mot skrogsiden. Det gjelder heller ikke de to små håpefulle som deler den trange stikkøya i akterlugaren. Ingen CE-konsulent vil dukke opp som et mareritt, og klistre mangellapp i den svette pannen vår. "Sov bare videre dere, her er alt i orden", vil han si fornøyd.
Det er vanskelig å forstå at røykvarslere ikke er påbudt i båt. Det er opp til den enkelte skipper. Båtfolk er ansvarsbevisste folk, høyst oppegående mennesker som tenker på det meste. Likevel vil vi påstå at mange av oss har glemt å skru opp røykvarsleren om bord.
Akkurat det med å tenke sjæl er Sjøfartsdirektoratet inne på når vi spør om hvorfor noe så enkelt, men alvorlig som en røykvarsler ikke er påbudt.
- Det er heller ingenting som sier at det er forbudt å ha slik varsling om bord, er det seriøse svaret derfra. Ikke mye ”straffes med bøter" eller andre skarpe kanter i det svaret. Heller noe mer i retning av "god dag mann, økseskaft", vil vi si. Om noe skal påbys, må det da være noe som virkelig kan redde liv.
- Jeg monterer før årets sesong, sier Fairline-mannen.
- Det er jo en god forutsetning å våkne, slik at jeg kan få brukt alt det utstyret som er pålagt å ha om bord, legger han til. Han har et poeng der. Om Fairline-mannen skulle bli brannmann, er det først og fremst for å redde liv. Akkurat det synes vi faktisk byråkratiet skulle medvirke til.

Av Amund Rich. Løken

Powered by Labrador CMS