utgave nr 4 2008
Vikingtokt del III
Vikingtokt del IIIPensjonistparet Ole Johan Schjerven og Trine Amalie Sjøvold tar vikingenes vannvei gjennom Europa til Svartehavet. I dag har de gjort strandhugg i dansk vikingland.
”Det lille utland”
TEKST OG FOTO: TRINE AMALIE SJØVOLD
”Speider over hav mot Danmark….” Vi var for sent ute til å se Olav Tryggvason, han døde i slaget ved Svolder for omtrent 1007 år siden. Men det var så klart at vi så Læsø.
Hadde vi bare vært omtrent tusen år tidligere ute hadde vi kanskje truffet Ormen Lange.
Havet var så godt som flatt. Solen strålte, det var ikke en sky, ingen vind og de eneste bølgene skyltes all skipstrafikken. Det er en del av den i Kattegat. Hadde været vært dårligere, ville vi sannsynligvis gått til Læsø og ligget natten over der. I så fall ville vi fulgt god, gammel vikingtradisjon. Læsø har gitt ly for skip og båter i langt over tusen år. Snorre nevner ofte at skipene lå ved Læsø og ventet; ventet på bør, ventet på fienden eller ventet på forsterkninger av sine venner. Med 200 spreke hester under dørken og ingen fiender vi vet om trengte vi ikke vente i det strålende været. Det er nesten litt flaut, men vi spratt over fra Hönö utenfor Göteborg til Skagen helt nord på Jylland på drøye to timer.
DE DANSKE FJORDER
Det er nok ikke bare i Norge vi har fjorder, selv om vi kanskje føler det slik. Vi forlot Skagen i sol over flatt hav, og gikk sydover. Vi dro forbi Limfjorden som deler Jylland i to. Sjøen ble noe skvalpete og vi så store mengder sjøfugl. Vi gikk inn Mariager fjord som er Danmarks lengste. Det er grunt her som i hele denne delen av Danmark, men det er dregget og merket en renne inn hele fjorden til Hobro. Renna bukter seg som en slange, opp og ned gjennom et vakkert landskap, men merkingen gjør at det er greit å finne veien.
Det ble en lang dag før vi la oss til i Mariager. Turen fra Skagen hadde tatt over 8 timer. Og enda var vi bare halvveis inn fjorden. Mariager er Danmarks ”Rosenes by”. Bygningene er gule og grønne hus i bindingsverk. Og midt i byen står et stort tre midt på ”Himmerings plass”. Det er idyll fra ende til annen. Innerst i Mariager fjord ligger Hobro.
PÅ SPORET AV BLÅTANN
Vi kunne ha gått helt inn til Hobro men det ville tatt for lang tid så vi tok bussen. Årsaken til at jeg ville inn i enden av Mariager fjord, er Fyrkat, like utenfor Hobro. Et av de aller morsomste kapitlene i Frans G. Bengtssons roman om vikingtiden, ”Røde Orm”, er det som forteller om hvordan man feirer jul hos Harald Blåtann. Han lar riktignok handlingen utspilles i Jelling. Der bygde Harald Blåtann Danmarks første kirke, men noen kongeborg er aldri funnet i Jelling. Derimot bygde han fire store bosettinger omgitt av festningsverk. De mest kjente er Fyrkat og Trelleborg. Det er tvilsomt om sjøen på slutten av 900-tallet gikk helt inn til Jelling noe vest for Vejle, men inn til Fyrkat kunne man seile. Det er ikke langt unna at man kan det fremdeles, landet har ikke steget så mye på drøye 1000 år, våtmarkene strekker seg helt inn til Fyrkat.
Fyrkat er et rundt borganlegg omgitt av en høy jordvoll. Tidligere har det vært en vannfylt vollgrav utenfor. Innenfor denne runde vollen har det ligget fire firkantete tun. Noen hus har vært brukt til boliger og fjøs, men her har også vært portnerhus og verksteder. Hele anlegget er delt i fire like deler av to gater. Det spesielle i Fyrkat er at husene ikke er rektangulære, men har buete vegger. Stolpehull viser hvor husene har ligget, og på ¾ av anlegget er stolpehullene markert med hvite steiner. Står man på toppen av vollen, er det lett å se både hvor husene har vært og hvordan omrisset har sett ut. Rett utenfor anlegget er det bygget en kopi av et av husene. For de som har vært på Borg i Lofoten og derfor har et sammenlikningsgrunnlag, kan jeg fortelle at disse husene var mindre enn det som er funnet og rekonstruert på Lofoten. Omtrent en kilometer fra borgen har man bygget opp et anlegg som er åpent om sommeren og i høstferien, en uke etter at vi var der. Her er hus og aktiviteter som viser hvordan vikingene levde.
Når man står på toppen av vollen rundt Fyrkat kan man lett forestille seg hvordan vikingene har kommet seilende og roende inn fjorden til kongens borg. Våre forfedre, de norske vikingene har vært her. Men noe skip er ikke funnet ved Fyrkat.
KULING IKKE FARLIG
Da vi dagen etter gikk ut Mariager fjord møtte vi både svaner, sel og niser. Det var relativt fredelig ut fjorden, men det blåste opp da vi kom ut i sjøen igjen. Det ble ikke morsomt. Ole har mange ganger forsøkt å fortelle meg at det blir noe helt annet å reise med motorbåt enn med seilbåt. Ja, det skal jeg tro! Men at det kunne bli så ubehagelig, var jeg ikke forberedt på. Båten hoppet og danset i bølgene. Ole styrte, mens jeg klamret meg fast for ikke å falle ut av stolen. Vinden økte til kuling, det ble bare verre og verre.
- Det er ikke farlig!
Det kunne jo han si! Men tanken på å kantre og synke på fire meters dyp var ikke videre festlig.
Humor har reddet oss før og gjorde det igjen. Jo da, hjernen kunne oppfatte hva han sa, men kroppen stolte ikke helt på det. Jeg var spent som en buestreng hele tiden, kroppen min var lemster og støl og det verket i min utslitte skulder da vi omsiden kom fram til Grenå.
Marinaen er litt utenfor sentrum, men rett ved siden av Kattegatsenteret med et fantastisk akvarium. Kulingen fortsatte neste dag, vi fant det tryggest å bli i Grenå. Ole brukte hviledagen til å tette lekkasjer der det var kommet inn vann da bølgene slo over oss og jeg fikk vasket klær i et myntvaskeri. Baugpropellen fusket, og vi fant ikke ut hvorfor.
Like plutselig som kulingen var kommet, stilnet det og solen skinte. Vi gikk fra Grenå til Middelfart, 76 nautiske mil, på fem timer.
Vi dro med tog tilbake til Jylland, til Jelling, et av Danmarks viktigste historiske steder. Der er som Stiklestad og Hafrsfjord til sammen for nordmenn. Det er kanskje på plass å repetere litt historie her. Kong Gorm var Danmarks første konge, det var han som samlet landet til et rike og han var den første som brukte navnet Danmark på landet sitt. Han var viking, og visstnok ganske barsk av seg. I Jelling, litt vest for Vejle, reiste han en minnehaug over sin dronning Tyra. Gorm og Thyra var foreldrene til Harald Blåtann som var den som kristnet Danmark. Da Gorm døde ble han lagt i haug ved siden av Thyras minnehaug. Men senere bygget Harald Blåtann en kirke mellom haugene og flyttet farens grav dit. Om Gorm ville likt det, er tvilsomt. Harald var Danmarks første kristne konge. Utenfor kirken lot han sette opp en stein hvor man kan lese ”Harald konge bød gjøre, disse kumler efter Gorm sin far, og Thyra sin mor, den Harald som vant hele Danmark og Norge og gjorde danerne kristne”. Harald Blåtann ble kristen ca. år 960. Under den nåværende kirken som er fra 1100-tallet er det funnet rester av ikke mindre enn tre tidligere trekirker.
Det er en merkelig følelse å stå ved kirken mellom haugene i Jelling og vite at her, akkurat her, begynner Danmark. Stedet er så spesielt og så historisk viktig at det står på UNESCOS liste over Verdensarven. Rett over gaten ligger ”Kongenes Jelling”, et flott, moderne museum.
INNE I EN GRAVHAUG
Fyn er en av Danmarks største øyer, men den er ikke større enn at man kan kjøre frem og tilbake tvers over øya på en dagstur med bil. Vi gikk fra Middelfart til Fåborg, det var ikke lange turen. Fåborg ligger helt syd på Fyn og er et godt utgangspunkt for utforsking av Øhavet, alle de små øyene syd for Fyn. De ligger der som et kjede, den ene perlen etter den andre, og juvelen i kjedet heter Ærø. Men før vi kom så langt skulle vi helt nord på Fyn. Vi kunne ha gått dit også med båt, det er fullt mulig å seile inn til både Kerteminde og Odense. Men vi var nødt til å tenke praktisk, vi skulle til Tyskland før høststormene satte inn. Derfor leide vi bil i Fåborg og kjørte nordover mot Kerteminde. Ved ikke å følge motorveien, fikk vi en hyggelig og interessant tur. Så nå vet vi hvor de danske juletrærne gror! Kerteminde er en idyllisk liten by nord øst på Fyn. Rett over broen ser man første skilt til Ladby. Vi skal til Ladbyskipet.
Ladbyskipet er noe helt spesielt, det finnes ikke noe liknende noe sted. Ved enden av et jordet ligger det som ser ut som en helt vanlig stor gravhaug. Men når man går rundt haugen, finner man en dør! Man trykker på døråpneren, døren går opp – og så går man rett inn i gravhaugen! Jeg kan love at det å gå ned og inn i en gravhaug fra vikingtiden er en meget spesiell følelse! Der inne ligger Ladbyskipet, eller rettere, det som er igjen av det. For da haugen ble utgravet viste det seg at der hadde vært et skip, et rimelig stort skip, men treverket var råtnet bort. Likevel kan man se hvordan skipet ha sett ut, for avtrykket etter selve skipet i bakken, er fremdeles helt tydelig, bordgang for bordgang. Rundt 2000 klinknagler av jern er bevart. Skipet har vært utstyrt med et dragehode med jernkrøller langs nakken, både krøllene og tappene på dragens ”hale” er vel bevart. Det samme gjelder ankeret og kjettingen. Det er bare selve båten, treverket, som er smuldret bort.
Ladbyskipet er Danmarks eneste skipsgrav fra vikingtiden. Noen vil kanskje protestere og si at de har besøkt vikingskipsmuseet i Roskilde. Det stemmer at de har flere vikingskip i Danmark, men de har ikke vært i gravhauger. Skipene i Roskilde ble senket for å blokkere innseilingen til Roskilde en gang det så stygt ut for byen. Så den eneste skipsgraven i Danmark er Ladbyskipet, og der er det altså ikke lenger noe skip igjen! Skipet har vært 22 meter langt med plass til 16 par årer, altså 32 roere. Man antar at toppfart ved roing kunne være 4 – 5 knop og opp mot 9 knop under seil. Gravhaugen ble oppdaget i 1934. Men hva gjør man, når man oppdager en skipsgrav hvor skipet er råtnet og bare avtrykket etter det står igjen? Man bygget en glassmonter over avtrykket, bygde et buet tak over og la haugen pent tilbake over der igjen. I de senere år er grunnen forsterket slik at Ladbyskipet skal klare seg i fremtiden også. Og ved utkanten av jordet er det kommet et lite museum som viser oldtidsfunn fra nærområdet og ellers forteller mye om hvordan folk i resten av Europa opplevde vikingenes herjinger. Haugen ligger midt en et gravfelt med mange graver fra bronsealder og oppover, dette er et gammelt kultsted.
Skipet var graven til en høytstående mann, antakelig en høvding. Han var lagt i en seng og hadde med seg rikt gravgods; våpen, mat, tekstiler, et brettspill og klær. I skipet ble det funnet skjeletter av 11 hester som er blitt ofret for å følge sin herre til Valhall og også bein etter fire hunder. I gravutstyret var også en styresele for et hundespann på fire dyr. Skipet er satt i haugen ca. år 950. Og den døde var iført en kjortel – som kom fra Bysants! Altså har han hatt, direkte eller gjennom handel eller plyndring av andre, hatt kontakt med Miklagard/Bysants! Der dukker det opp igjen, nok et tegn på at vikingene har hatt utbredt kontakt med Miklagard, vår tids Istanbul. Sannsynligvis har dette vært det fineste plagget han hadde. Selve navnet Ladby viser til at det har vært et handelssted. Det ligger godt beskyttet for vær og vind inne i fjorden og for de som ikke stikker så dypt er det fullt mulig å komme dit med båt også i våre dager.
PÅ BAKSIDEN
Men ”Det lille utland” består ikke bare av Jylland og Sjælland. Midt mellom ligger Fyn og et dryss av større og mindre øyer. Men ”Øhavet” er så utrolig mye mer! Øyene rundt sydsiden av Fyn er Danmarks perlerad.
Valget falt i første omgang på lille Lyø utenfor Fåborg. Øya har en morsom historie. Opprinnelig ble den befolket av 25 familier som hadde satt seg opp mot sin Herremann. De ble tvangsflyttet dit med beskjed om å klare seg selv. Og det har de gjort. Her driver de jordbruk og bor i noen fantastisk vakre bindingsverkshus med stråtak og ser ut til å ha det riktig bra. Her bor bare rundt 150 mennesker. Bare en gård av de opprinnelige er kjøpt av en utenfra, men han giftet seg med naboens datter, så han ble godtatt. Lyø har skole felles med naboøya Avernakø hvor det bare bor et hundretalls personer. Det er 14 barn på skolen. Øyene har felles ferge, og de fastboende og deres sykler reiser gratis med fergen. Midt på Lyø ligger landsbyen med kirken.
Det har bodd folk på Lyø og Avernakø tidligere også. På begge øyene finnes det steinalder kultplasser, såkalte steindysser. Det er mange av disse i Danmark, noen er graver, andre har vært hellige steder. På Lyø ligger Klokkestenen. Dysser er steinsettinger av store steiner med en stor stein som et slags tak over. Hvordan steinalderens mennesker har klart å få steinen opp, kan vi bare spekulere om. På denne taksteinen på Klokkesteinen er det flere groper. Folk har slått på den i tusener av år. Tar man en mindre stein i hånden og slår på steinen, klinger den som en kirkeklokke! Det har med forholdet mellom stein og tomrom, og med resonans å gjøre. Dette ville jeg vise Ole, så vi syklet til Klokkesteinen. Ole fikk hakeslepp. Han hadde sett akkurat slike steinsettinger før – i Tanzania! Det er et tankekors. Og disse dyssene er altså flere tusen år gamle.
Vi fortsatte fra Lyø til Ærø. Ærø har i lange tider vært hjertet i dansk sjøfart. De har til og med eget flagg. Den største byen Ærøskøbing har tilnavnet ”Eventyrbyen”. Når man kommer dit, forstår man hvorfor. Det er flatt og det blåser, så de gamle bindingsverkshusene i glade farger ligger vegg i vegg og støtter hverandre. De er rett og slett murt sammen. Den andre byen på Ærø er Marstal. Den har tilnavnet ”Skipperbyen”. Der ligger fremdeles en skipperskole, og et sjøfartsmuseum. Kirken i Marstal er verd et besøk. Det er den eneste kirken jeg vet om som har syv kirkeskip hengende i taket, hver av dem et lite kunstverk. Altertavlen forestiller selvfølgelig bilde av Jesus som går på vannet. I Ærøskøbing ligger også et veldig spesielt museum, Peters Flaskeskibsamling. Det rommer verdens største samling av flaskeskip.
Ved Drejet litt utenfor Marstal ligger en boplass omringet av en stor voll med vollgrav utenfor. Denne er ikke rund som Fyrkat, den er nærmest trekantet og den ene siden utgjøres av loddrett skrent hvor det går rett ned i havet. Med et brystvern av tre på toppen av vollen har dette vært et godt beskyttet sted å bo. Utsikten over sjøen gir fri sikt mot Langeland og Lolland. Etter vikingtiden, på 1300-tallet ble det bygget en kirke innenfor vollen. Den ble revet etter reformasjonen, men kirkegården rundt ser ut til å ha vært i bruk lenge. Hele vollanlegget og ruinene av kirken er restaurert, det skal ikke stor fantasi til for å se hvor trygt og beskyttet dette stedet ligger. Og så den fantastiske utsikten, da!