Rodde over Atlanteren i 1896

De ukjente rekorder:

Rodde over Atlanteren i 1896

For 102 år siden rodde nordmennene Gabriel Samuelsen og Georg Harbo fra New York til Le Havre på 62 døgn i en åpen klinkbygget 18 foter. En bragd som nesten er helt glemt, hadde det ikke vært for Kåre Rudjords lille bok om "Atlanterhavsroerne", som kom i 1988.

AV ANNE MARIT KLOKK

Gabriel Samuelsen (26) var fra Farsund og Georg Harbo (32) fra Sandefjord, to unge norskamerikanere som for over 100 år siden vandret rundt i New York uten fast arbeid. Om vinteren var det vanskelig å få seg noe å gjøre. Om sommeren var de to med på fiske utenfor New Jersey og de hadde rodd sammen på mange lange dagsøkter. I 1895 satt de på en bar og prøvde å pønske ut noe de kunne tjene penger på, noe som ingen hadde gjort før dem. Begge hadde vokst opp ved sjøen, de var spreke som få og verket etter å sprenge grenser, sette rekorder og tjene noen penger, helst mange penger. Hvorfor ikke ro over Atlanteren og bli rike og berømte menn?
Harbo hadde kone og barn i Skien mens Samuelsen, en ekte listertype, svær og kraftig, men litt tilbakeholden, hadde vært tre år i USA etter at han hadde reist til sjøs 17 år gammel. Begge visste hva slags båt de trengte til en atlanterhavsferd, og de reiste rundt på jakt etter noe de kunne bruke. Da de ikke fant noe de var fornøyd med, gikk de til en båtbygger og bestilte robåten de mente var perfekt. Den var ferdig i mars 1896 og karene begynte straks å trene og teste båtens sjøegenskaper og potensiale. Samtidig forsøkte de å skaffe seg avisomtale og en sponsor eller to. De gikk fra redaksjon til redaksjon, men ingen tok dem på alvor.

Båt og utstyr

Etter mange skuffende avisbesøk, fikk de omsider napp hos sportsbladet Police Gazette. Redaktør Richard K. Fox lovet dem hver sin gullmedalje om de klarte å fullføre turen og han skulle sørge for at Europa-pressen var på plass om de kom til Frankrike.
Båten var 18 ½ fot, bygget i sedertre og hvitmalt. Den fikk navnet "Fox", sannsynligvis etter herr redaktøren. Den var spiss i begge ender og helt åpen, bortsett fra stuerommene for-og akter til proviant og vann. Dypgående var bare fire tommer. Akterut vaiet et stort amerikansk flagg.
For å teste sitt fremtidige hjem og oppholdssted på ubestemt tid, gjorde de diverse eksperimenter. Båten hadde vanntette skott og de fylte den med vann og konstaterte at skottene virket som de skulle. Båten holdt seg flytende. De hvelvet den og rettet den opp uten problemer. Ved å plassere et smalt bord på høykant under kjølen, kunne de ta tak i det og få båten på rett kjøl om den skulle bli kastet rundt i uvær. En gang fikk de syv karer til å stå på kjølen og selv da holdt den seg flytende.
Utstyret måtte planlegges nøye. Det var ikke mye de kunne ha med seg og de måtte hele tiden huske på at båten kunne hvelve. Alt måtte derfor stemples eller surres fast. Diverse par årer var nødvendig, og de fikk laget spesialseter til toftene for mest mulig komfort (?!). Likevel opptok proviant og vann det meste av plassen. Forut hadde de rigget seg til med en liten bysse for oljebrenner. Her var kaffelars og kokekar. Holdbar mat den gangen var tørt skipsbrød i vanntett boks og hermetikk.
Navigasjonsutstyret de hadde med seg besto av spritkompass og sekstant. Det fantes hverken satellitter, gps'er eller nødpeilesendere den gangen, utstyr som i dag nesten er blitt folkeskolepensum. Planen var å gå samme rute som skipstrafikken, men ca 100 mil lenger sør for å unngå nervepirrende situasjoner.

Fra New York 6. juni 1896

Noen tusen mennesker hadde samlet seg på Manhattan ettermiddagen 6. juni 1896 for å se de to "galningene" ro ut med kurs østover mot Europa. Gabriel og Georg hadde 4000 nautiske mil foran seg. Presis klokka 17.00 satte de to karene seg til rette på toftene, "styrmannen" Gabriel forut og "kapteinen" Georg bak, stakk årene i vannet og båten gled ut fra land mens de fremmøtte kastet hattene sine i været og ropte hurra . Det var godt vær og sørlig vind, men det varte bare noen timer. Da de var kommet ut på storhavet, skiftet været fort til tåke og regn med vind fra nordøst.
Det skulle gå sju uker før de fikk landkjenning, i første omgang Scilly-øyene i England og senere Le Havre i Frankrike. I denne tiden opplevde de storm og uvær, plagsomme hvaler, brennende sol, vakre stjernehimler, umenneskelig slit, byssebrann, sult og tørst, mangel på søvn og hvile og perioder med bare våte klær i isnende kulde. De mistet utstyr og klokkene deres stoppet, men loggboken og brødet klarte de å holde tørr takket være en vanntett boks.

Rutinene ombord

Gabriel og Georg kjente hverandre svært godt. Det kunne gå en hel dag uten at de snakket sammen. To mann alene ute på det store og mektige oseanet i en så liten båt, inspirerte ikke til lange og inngående samtaler. Det var som regel praktiske kommentarer om vær, vind, økter ved årene, søvn, mat og hvor langt de var kommet de utvekslet.
Kaptein Georg Harbo førte loggbok. Hver morgen skrev han hvordan natten hadde forløpt, og tre ganger daglig ble de obligatoriske opplysninger om vær og vind, temperatur og posisjon og antatt dagsmarsjer notert. Spesielle opplevelser som møte med skip osv. ble også skrevet ned.
De hadde lagt en plan om rutiner og arbeidsfordeling før de dro, men ofte gjorde omstendighetene det slik at rytmen måtte forandres. Noen ganger rodde begge to hele natten. Måltidene ble nokså uregelmessige. De spiste når de var sultne eller hadde en mulighet. Normalt ble nettene delt inn i økter, slik at begge til sammen totalt fikk fem og en halv times søvn hver. Mens den ene rodde, kunne den andre sove i tre og en halv time og så byttet de. Så fikk de hver seg to timers søvn til, hvis de var heldige og det ikke var for kaldt eller for mye vind. Om dagen rodde begge to.
En morgen i begynnelsen av den andre uken på havet, tok det fyr i oljebrenneren og det så skummelt ut, men de fikk slokket brannen og innstilte seg på å la kaffekokingen bero. Under sjøgang var det store problemer med å lage varm mat.

Skumle hvaler

Andre uken på havet møtte de skip som ga dem nøyaktig posisjon. Roerne var egentlig ved godt mot, men ble nokså betenkt da de skjønte at egne beregninger var langt fra korrekte. Men de ba skipet, som var en engelsk skonnert, om å rapportere til land at alt var vel ombord i "Fox".
Den kvelden økte vinden og regnet strømmet ned hele natten. Om morgenen blåste det storm og roerne måtte hive ut drivanker for ikke å bli ført for langt den gale veien. Neste dag snudde vinden og da gikk det så det suste rette veien. De regnet med en dagsmarsj på 90 mil! Det var omtrent her på Newfoundlandsbankene at de møtte de første hvalstimene. Opptil 50 digre hvaler i flokk like rundt båten, var noe av det mest skremmende og uhyggelige de to opplevde under hele turen. Aller verst var det når de svære beistene stakk nesen opp rett ved siden av båten, som om de ville sluke dem i en jafs, og når kolossene lå og pustet og stønnet like innpå æsingen i nattemørket.
De møtte flere skip som de ba rapportere til land. De to ble også spurt om de ønsket transport, men de repliserte med at nei takk, vi har dårlig tid og lang vei.

Monotoni og dramatikk

I en periode før St. hans hadde de rolig vær med klare netter og behagelig vind. Men i slutten av juni blåste det opp til storm flere ganger, og begge måtte ro flere netter i trekk. Da det løyet 1. juli, var de begge fullstendig utkjørt. De fikk sovet ut, tørket klærne sine, stelt seg mat og gjort sine nødvendige ærender uten alt for store problemer. Havet var vakkert og rolig og temperaturen behagelig - så lenge det varte. Den 4. juli foretok de kroppsvask for første gang siden de forlot New York og de brukte av det dyrebare ferskvannet for å få seg en såpevask i anledning den amerikanske uavhengighetsdagen.
Like etter snudde alt til det verre. De kom inn i skikkelig uvær, det blåste storm fra sørøst, senere sørvest og sjøen var grusomt grovt. De mistet drivankeret en natt og måtte øse kontinuerlig. Da dagslyset kom og de fikk et overblikk, hadde de også mistet to vannkanner og alt ombord var gjennomvått bortsett fra brødet og loggboka. De ante ikke hvor de var. Været roet seg, men det var bare for å samle opp enda mere guffe. Det var stille før stormen. Da det blåste kraftig opp igjen, var vinden vestlig og de drev riktig vei i en vanvittig fart.
Den 10. juli ble en dramatisk avslutning på den femte uken på havet. Om kvelden slo en bølge over dem, høyere enn noe de før hadde sett og de trodde at deres siste time var kommet. Brottet kastet båten rundt og de to karene ble sendt ut i det frådende havkjeften, men begge to kom seg i le av båten, fikk snudd den, krøp ombord og begynte å lense. De hadde livbelter på seg og var festet i liner til "Fox". Det viste seg at det smale bordet under kjølen skulle bli livsviktig. Men under denne kantringen hadde de mistet viktige ting som stekepanne og kokekar, kabel, et nytt drivanker de hadde laget og et rosete.

Sol-og frostskader

Begge hadde så langt vært gjennom tøffe fysiske påkjenninger. Huden på hendene sprakk og de hadde store blemmer på håndleddene. Etter stormen hadde Georg Harbo sovnet i sterk sol og fikk dermed stygge forbrenninger i ansiktet og store hevelser. Alle klærne deres var våte og de rodde febrilsk for å holde varmen. Lite mat og minimalt med søvn hadde tatt kraftig på og alle lemmer var stive og numne, noe de slet med helt til de kom seg på land.
15. juli møtte de barken "Cito" av Larvik og været hadde roet seg såpass at de kunne klyve ombord. De fikk posisjon, proviant og vann for flere uker og ble invitert på middag. Vel oppe på dekket viste det seg at de hadde problemer med å gå. Det var de første skrittene de hadde tatt utenfor "Fox" på seks uker. Besetningen trodde først de var negre, så indianere, men da de skjønte at gutta var norske, ble det jubel. De to roerne ble behandlet som lorder og for dem ble det korte møtet med "Cito" et av turens høydepunkter.
De siste to ukene av juli hadde de en roligere periode uten særlig dramatikk. Dagene gled i hverandre og det viktigste var vær, vindretning og fremdrift. Ingen av dem hadde klokker som virket lenger, så i stedet for klokkeslett ble notatene ført inn i loggboken morgen, middag og aften. Nok en gang møtte de en norsk bark hvor de ble invitert ombord, fikk tørket klær og spist et skikkelig måltid.

Mot Europa

1. august ved daggry så kaptein Harbo en liten prikk i horisonten. Da hadde de nesten ikke ferskvann igjen og det var smått med krefter. De siste dagene hadde de likevel gjort god fart og de rodde og rodde. Prikken Harbo hadde sett over skulderen til Samuelsen viste seg å være Bishop Rock fyret og påformiddagen rodde de inn til St. Mary på Scillyøyene, hvor de ble mottatt med stor bravado og hjulpet på alle måter. Her fikk de sendt brev hjem og de ble fotografert ombord i "Fox" av verdenspressen som strømmet til.
Å komme til England og fortsette derfra mot Frankrike kjentes som en luksstilværtelse for karene. De holdt seg ganske nær land og gikk inn til kai for å sove om natten et par dager før de satte over kanalen. 7. august rodde de inn til Le Havre hvor sjøfolk og bryggelangere gjorde store øyne da "Fox" gled inn til kai etter å ha slitt ut sju par årer på 62 døgn fra New York. Snart var pressen på plass. Redaktør Fox hadde holdt ord. De fikk en flott mottagelse med nye klær, hotell, fotografering, bad og middag og de lovede gullmedaljer.

I skyggen av Nansen

Nyheten om at "Fox" og atlanterhavsroerne hadde hatt en vellykket overfart, gikk ut via verdenspressen straks roerne kom til England. Norske aviser hadde dessuten rapportert om møtene roerne hadde hatt med norske skip i rom sjø. Men Harbo og Samuelsen ble ikke rike av sin bragd. De reiste først til Paris og senere London, hvor de fortalte om turen og stilte ut båten. Før jul kom de til Kristiania og sto på Karl Johan og fortalte om turen for 50 øre i inngangsbillett.
Den store interessen her hjemme uteble. En trøst var det likevel at kong Oscar 2. besøkte dem og var mektig imponert. Kongen ga dem ti kroner hver. Senere reiste de til Harbos familie i Skien for å feire julen der.
Årsaken til at Samuelsen og Harbo ikke fikk større oppmerksomhet i Norge, skyldtes at Fridtjof Nansen nettopp var kommet hjem fra Fram-ferden over Polhavet. Denne ekspedisjonen skapte en storm i avisredaksjonene og det virket som om det norske folk ikke slapp flere helter inn på seg samtidig. Ser man på det atlanterhavsroerne presterte, er det snakk om en gjennomsnittlig døgnetappe på 150 km. Utrolig med datidens hjelpemidler og båten de hadde og bare ved hjelp av egne never. Roturen over Atlanteren så tidlig som i 1896 er en bragd som er svært lite kjent i Norge i dag. Det er kun boken om "Atlanterhavsroerne" skrevet av Kåre Rudjord som innehar detaljene og har gjengitt loggboken til Harbo i sin helhet.
De to reiste tilbake til USA hvor Harbo fortsatte som fisker. Både han og konen døde før 1910. Gabriel Samuelsen dro hjem til Norge og overtok farsgårrden ved Farsund. Han inspirerte barnet Kåre Rudjord til å ta vare på minnene i bokform. Gabriels svære never, enorme fysikk og beretning om turen den gangen de rodde over Atlanteren gjorde et dypt inntrykk på forfatteren.