utgave nr 13 2009

Bølgeblikk: Vardøger

Publisert Sist oppdatert

Nå drar jeg, sa rederinnen. Og dro.
Ikke sånn som hun i “Et Dukkehjem“ som dro og ikke ville tilbake.
Men dro gjorde hun, og hun hadde passet sitt med seg.
- God tur til Paris, hadde jeg sagt.
Så satt jeg der på akterdekket alene.
Jeg tok et lite glass rødvin og tenkte at livet i båt alene er jo ikke så verst, det heller. Og rederinnen kommer jo tilbake, antagelig mer lysten på båttur enn noen gang.

Den sene septembersola gikk fort ned i havna. I båtene rundt meg ble dagslyset skiftet med levende lys og dempede båtlykter. Jeg så ham, han som bøyde seg i knærne, la rødvinsflaska mellom lårene og trakk ut korken med et lite puff. Han fylte to glass med rødvin og skålte lydløst med sin kvinne gjennom vinduet i salongen.

-Utlandet, sa jeg. - Hva skal man der å gjøre når man har det så godt i en havn i gamlelandet. Jeg synes jeg hørte et lite fnys og snudde meg mot rederinnens stol på akterdekket. Men hun var jo ikke der, så det må ha vært en fender som gnikket eller noe sånt. Snåle greier, tenkte jeg. Hørtes akkurat ut som.....

En seilbåt gled lydløst inn i havna. Strålen fra en lommelykt flakket søkende over nærmeste brygge. Mannen ombord var alene i skuta, han også.

Skal du ikke gå ut og hjelpe ham, hvisket en stemme. - Joda, sa jeg - men stoppet halvveis ut på dollbordet. -Hvem sa det der? Rederinnen? Er ikke du i utlandet, i Frankrike eller nedi der?

Jeg fikk ikke noe svar, selvfølgelig. Men jeg fikk hjulpet seileren i land. To tau gjennom ringene. Tampen tilbake til seileren. De har sine rutiner, de der.

Snåle saker ombord her nå, tenkte jeg og skjøv rødvinsglasset til side. En liten cognac passet bedre til stemningen.Husker du den gangen du våknet midt på natten, drivende av svette, sa jeg til meg selv. - Du hadde mareritt om at du hadde solgt båten og kjøpt hytte på Blefjell.
En liten vindrosse slo ned i sjøen bak akterdekket og virvlet opp små hissige bølger som klukket klagende oppunder badeplattformen.
Er du her, spurte jeg igjen.

Nifst. Jeg fylte cognacglasset igjen. Nesten opp til kanten denne gangen. En eller annen kremtet, og i ren refleks helte jeg en liten skvett tilbake på flasken. Jeg kastet raske blikk rundt meg der i halvmørket, men så ingen.

En liten bølge snek seg forbi moloen, rundet mot styrbord, satte en håndfull av båter i lett bevegelse. Det fikk vinglasset og cognacglasset til å klirre mot hverandre. Et pip fra mobiltelefonen varslet innkommende melding.
Skål, jeg er snart tilbake, sto det.

En forunderlig ro la seg over havnebassenget.

MorMajor

Powered by Labrador CMS