utgave nr 14 2009

Bølgeblikk: Båtpsyke

Publisert Sist oppdatert

Sola smøg seg ned bak åsen. Tussmørket senket seg over havna og akterdekket.
Stillhet. En fyrstikk rev mot ripa på esken og ga flamme til et hvitt t-lys på teakbordet.
Rederinnen og jeg satt i hver vår stol og så utover havnebassenget.
- Nå mangler det bare Vårsøg på radioen, sa rederinnen og brøt stillheten.
- Hmm?
- Jo, det er jo rene begravelsesstemningen her. Hva tenker du på?
- Jeg tenker på kameraten vår som solgte båten sin sånn som lyn fra klar himmel ­ og uten å ha noen ny i kikkerten. Plutselig sitter han der og er båtløs. Jeg mener; en ting er jo å plutselig bli arbeidsløs. Slikt velger man jo ikke selv. Men båtløs!
Og det like før jul! Tror du det er en slags vekkelse?
- Vekkelse?
- Ja, jeg mener; tror du det er noe som sprer seg sånn like før høytidene? At man plutselig finner å ville bryte med det gamle og begynne på nytt, liksom. På bar bakke. Eller blankt hav. Som et slags nyttårsløfte.
- Tja...
- Tror du det er snakk om å gjøre livet enklere? Slippe å tenke på stoffing, oljeskift og polering og sånn? Unngå de dype nedturene, selv om det går på bekostning av de himmelske oppturene? La livet flate ut på en måte. Bare leve enkelt. Ikke ha ting. Eller båter? Jeg forstår ikke dette her, jeg!

Rederinnen hadde ikke svar. Og stillheten la seg på ny. En liten bris fra sydvest snek seg inn mellom gelcoaten og kalesjen på akterdekket og dyttet på flammen så lyset blafret og nesten sluknet. Det var som om en engel svevet over dekket. Et kuldegys spredte seg ned langs ryggraden av en ny og urovekkende tanke.
- Jeg håper det ikke er smittsomt, sa jeg.
- Hva da?
- Å selge seg ut av båtlivet sånn, vel. Jeg skal tåle et snev av svineinfluensa, men ikke å bli båtløs! Se ut i havna da. Det er jo nesten ingen båter igjen her, jo. Kanskje de er solgt alle sammen. Kanskje mange av våre båtvenner akkurat nå sitter hjemme i sofaen sin og ser apatisk ut av vinduet fordi de som følge av et farlig virus er blitt båtløse. At det er en slags ukjent båtpsyke på gang der ute. En farsott som ingen har oppdaget før den har lagt havnene øde i alle himmelretninger.
- Du tror ikke det skyldes at det er november da? At folk flest har tatt båten på land? Sa rederinnen.
- Kanskje du har rett. Jeg håper virkelig det. Men det skader ikke å ta noe forebyggende, sånn for all sikkerhets skyld. Jeg tror jeg tar en konjakk, jeg. Og du?
Rederinnen lente seg tilbake i dekkstolen. Det ble stille ett sekund eller to.
Et lite glass rød takk, sa hun.

MorMajor