utgave nr 12 2008

Det er ei ditt…

Publisert Sist oppdatert

Det er ei ditt…


Vi begynte å tro at sommeren skulle være slik. Vi la oss før månen gikk opp, og sov over en soloppgang. Vi la godværsplaner. Vi satt inne en hel dag. Da falt de første regndråpene over Risør. Borte var båtene, skjærgården øde. Borte var alt vi tok for gitt. Borte var sommeren 2008.


TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
Det første glimtet av sommer fikk vi en sen mainatt utenfor Florø. Stabben fyr speilte seg i blikkstille svart vann. Et øyeblikk av høytidelig klarhet da vi innså at våren var i ferd med å bli sommer. Vi var på vei fra Fosnavåg til Bergen. Hadde smurt blingser, helt opp en kanne kaffe og skulle seile gjennom natten. Statt var urørlig, vi beveget ikke gassen fra Flåvær før Stabben plutselig reiste seg og ville fortelle oss noe.
Vi stoppet og ble sittende og lytte til den kloke damen en stund. Falt selv i funderinger. På alt vi tar for gitt. Som at vi får oppleve en ny sommer i Stockholms skjærgård, at vi får sanse en blikkstille natt med månen som stevnmerke en gang til utenfor Lyngør, at det igjen skal bli tropevarme uker i strekk, at vi nok en gang skal få seile en natt rundt Jæren, eller se Skånekysten igjen stige opp av havet på andre siden av Hanöbukten fra Bornholmsgattet. At vi igjen skal over Loppa, mot Hammerfest i midnattssol med snø på dekk i juni.
Der, nedenfor Stabben, bestemte vi oss for å få med oss glimtet av nordisk sommeren. Hver eneste opplevelse, hver høylyse dag, hver natt, hvert øyeblikk med lukt og farge. Være tilstede med åpne sanser og nyte hver stund som det var den siste. De gyldne sommerdagene er jo her nesten ikke.

ÅLANDS HAV

Vi kastet loss i Nagu en søndag kveld i juni. En av Finlands mest pulserende gjestehavner hadde nettopp våknet. Den dagen hadde det blåst storm i Åbos skjærgård. Tanken på at vi skulle til Stockholm over Ålands hav den natten, gjorde meg uvel. Erling skulle gå i land på Söder, selv måtte jeg videre til Grimstad. Havet lå mykt og stille da vi nådde det ved Mariehamn. Stemningen steg. Vi diskuterte Mumin og Pappan och havet. Solnedgangen farget sjøen alldeles rød da vi nærmet oss fyrene Söderarm og Tjärven. Hvilken lykke det er å seile i nye farvann, i et annet land, fylt av ærefrykt og barnlig begeistring.

LYNGØR

Fukten begynte å slå seg på båten. Da vi strøk hånden over setet, dannet duggen perler. Vi hadde lånt en kulegrill av Ronnie på butikken og skulle grille på skjæra og se månen stige stor opp i øst. Da vi sèg inn blant de ytterste, blankskurte svabergene, slo den tørre varmen mot oss som en vegg.

HERFØL

Det var ingenting i krabbene vi trakk ved Tisler. Men flaskene var fulle. Jeg tror vi fant dem i Sekken.

HAMMERFEST

Hendene brant og var ildrøde. Det var iskaldt. Det var juni. Jeg lå dypt inspirert på en badeplattform og fotograferte en Targa 37. Et mektig syn pyntet med tidlig midnattssol på kysten av Finnmark. Bakteppet var snøkledte fjell, hvite helt ned i fjæresteinene.

LYNGØR

Alla de dagar som kom och gick, inte visste jag at de var själva livet.

Stig Johansson

SKUDENSHAVN

Som et spansk slott ligger Geitungen. Plutselig dukker en seilskute opp. Som et spøkelsesskip fra den spanske armadas forlis på norskekysten i 1588.

ROSLAGEN, STOCKHOLM

Erling visste om en kro på andre siden av Ålands hav. – Där kan vi äta i den gamla likkällarn, sa Erling, som har skrevet bøker om Stockholms skärgård. På Fejan, så langt nord i skjærgården man komme, var det seks mennesker og tre gitarer. Erling tok den ene og spilte Rolling Stones hele natten.

LYNGØR

Havet stunder jeg mot, ja havet, hvor fjernt det ruller i ro og høyhet.

Bjørnstjerne Bjørnsson

SANDØYA, TVEDESTRAND

Så tetner natten

inn over øen,

kun havet buldrer –

Nirvanas bulder.

Knut Hamsun

LYNGØR

Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggestikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Be prestekravene om råd

og kanskje ja - og kanskje nei –

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Inger Hagerup

ENGØYHOLMEN, STAVANGER

Jeg burde kanskje nevne det", sa Brumm da de gikk nedover mot strandkanten på øya, "at det ikke er en helt alminnelig båt. Noen ganger er den en Båt, og noen ganger er den snarere en Ulykke. Det kommer an på."

Ole Brumm

Jeg holder av natten. Det er som om natten ikke skulle være til. Evig prekes det om solens og dagens prakt. Javisst har de prakt for øye og sans. Men der er også i oss kamre som sollyset ikke når, men som kun natten tør liste seg inn til.

Sigbjørn Obstfelder

Powered by Labrador CMS