Båfolk i fokus: Hans Jørgen Hald

Båt døgnet rundt

Han er nautoman på heltid, Hans Jørgen Hald fra Arendal. 28 åringen er utdannet styrmann, han jobber som overingeniør i Sjøfartsdirektoratets underavdeling for sjøvett og fritisbåter og bor i en 40 fots skotskbygd ketch fra 1936. Han er nok fri for svømmehud mellom tærne, men han har det rolige blå blikket som preger mange sjøfolk.

TEKST: ANNE MARIT KLOKK

Ytterst på en av utstikkerne på Frognerstranda i Oslo duver "Mallard", som betyr villand. Båten er spesialbygget som fritidsbåt, en fiskebåttype som kaltes zulu og den eneste i sitt slag i Norge. Hun har ligget i bobler i vinter, men isen på utsiden har vært tøff og gjenstridig. Det har vært lange måneder for de som har overvintret i havna.
– Vi er en liten sammensveiset gjeng her ute som bor i båt. Det blir et spesielt samfunn med nært vennskap, mange kaffekopper og timevis med båtprat, sier Hans Jørgen i det han viser oss ombord i "Mallard". Dekket skinner i blank Coelan-behandlet cubamahogni, men vi ser at det er enormt mye jobb å holde alt det gedigne treverket ship shape. Skroget er i mahogni på eikespant, under vannlinjen er det lerk og innredningen er i hel mahogni.
– Det er et kronisk pusseprosjekt å holde treverket i orden. Hvis du ikke jobber med det hele tiden, ser båten forbausende fort ut som et vrak selv om materialene ombord her er solide og i god stand, sier Hans Jørgen. Vi sitter i salongen som preges av at dette er et ungkarsrede. Maritime bøker og blader dominerer bokhyllene og den lille plassen er meget velorganisert og fri for unyttig nips. En liten TV er godt kamuflert inne i et skap og både bysse og salong har noe minimalistisk over seg. En dieselovn fremme mot masten brenner med levende flamme bak et lite glassvindu og gjør det lunt og trivelig i det kjølige vårværet. Forenom salongen er et lite toalettrom og helt fremme i piggen en sovelugar med en køye så trang at de fleste ville vegre seg mot å sove så inneklemt.
– Hva med klaustrofobien. Synes du ikke at dette blir vel intimt?
– Nei. Det venner man seg til. Jeg har jo en liten ventil ved køya og kan se ut og det hjelper godt. Det var verre i vinter da jeg hadde en diger presenning over skuta. Da ble det litt sånn huleboertilværelse og ganske mørkt hele døgnet. Men vi har jo bodd to personer her uten problemer. Min samboer og jeg kjøpte skuta i 1999 og det var først da vi flyttet på land for en periode, at forholdet røyk, sier Hans Jørgen og smiler. Det er helt tydelig at han trives, særlig fordi våren er kommet og han nylig kunne fjerne presenningen som har tatt av for den verste forurensningen som ramler ned fra møkkete osloluft og setter seg fast på lakkerte flater.
– Hvor lenge har du bodd i bølgene?
– I åtte år. Det begynte da jeg gikk på skole i Horten på styrmannslinjen. Vi var tre kamerater som delte på en 40 fots kutter, en trawlertype fra 1903. Senere bodde jeg alene i en Colin Archer-kopi, en Randø 35. Så fulgte en periode ombord i en Bostrøm 31. De to siste er i glassfiber, så hvis du tror at jeg er en rendyrket trebåtfantast, tar du feil. Jeg har av og til vært skikkelig lei av trebåt og alt det representerer av vedlikehold. Denne båten hadde jeg i hvert fall ikke tenkt å kjøpe, jeg skulle bare ta en liten titt på den. Jeg må innrømme at det bare tok ca. 20 sekunder før jeg fant ut at det var mitt fremtidige hjem, noe jeg ikke har angret på selv om det nok for mange kan virke rimelig primitivt, spesielt om vinteren. Dusj og tøyvask representerer et dagligdags problem, doen bør man helst holde seg unna og vann må trilles i tanker når isen stenger oss inne. Men hele sommerhalvåret er det utrolig deilig å bo slik. Du har en unik frihet og får et utendørsliv du aldri vil oppleve når du har hus eller leilighet. Jeg ville ikke bytte med noen og har aldri vært inne på tanken å selge båten for å kjøpe bolig på land. Jeg vokste opp med båt i Arendal og tror dette er båt nr. 15 i rekken, så det har vel gått inn i blodet som man sier.
– Hva er båtdrømmen for deg?
– Jeg er veldig glad i nattseilaser og det å komme til en uthavn i mørket og se solen stå opp før man kryper i dynene, er fantastisk, sier han med overbevisning i blått blikk.
– Du jobber i det vi kaller "Fritidsbåtkontoret". Hvordan er reaksjonene på den foreslåtte flyttingen av Sjøfartsdirektoratet til Haugesund?
Hans Jørgen ser oppgitt ut når han minnes om det som står svært sentralt i hans og kollegers hverdag for tiden.
– Vi er fire på avdelingen og ingen av oss akter å flytte hvis det blir bestemt. Selv om jeg kanskje er den som lettest kan flytte på meg ved å ta båten dit ned, gjør jeg ikke det hvis jeg får en annen jobb. Denne saken har forsuret hverdagen vår. Vi har fått ekstremt dårlig informasjon. På det første møtet kom sjokkmeldingen om at dette var vedtatt og jeg syntes synd på alle de spesialiserte medarbeiderne som er etablert i hovedstaden med familie og bolig. Selv jeg som bor på egen kjøl, vil gjerne bli fordi jeg har fått mange venner og vil savne den lille "grenda" her ute på bryggen.
– En annen sak er at flyttingen av direktoratet kan resultere i at sikkerheten til sjøs kan settes kraftig tilbake. Hele 202 av 220 ansatte hos oss vil si opp om det blir flytting. Da blir kompetansen så å si rasert for det tar lang tid for en nyansatt å skaffe seg kompetansen som mange av oss sitter på i dag.
– Hva er dine viktigste arbeidsoppgaver for tiden?
– Et stikkord her er sjøvett og opplæring. Vi har et prosjekt for de minste i barneskolen gående som er omfattende og godt innarbeidet med bl.a. barneheftet: På tur med Frida og Sofus. To nye prosjekter som skal være ferdige til sommeren er sjøvett for ungdomsskolen og "mann over bord" for voksne. Vi lager informasjonshefter i disse dager som vi håper skal få "ben å gå på". Alle som henvender seg til oss får
tilsendt materiell gratis.
Ellers lager jeg oppgaver til båtførerprøven og har en del å gjøre med utsendelse av fritidsbåtsertifikatet som er, kanskje takket være Røkke & Co, blitt svært så populært å ta for tiden. Jeg skal dessuten begynne med CE-kontroller i fritidsbåter. Her blir det nødvendig å stramme inn på tøylene slik at alle båtprodusentene skjønner at dette nå må gjøres og at overgangsfasen nærmer seg slutten.
Mye av dagen går til å svare på spørsmål fra båtfolket og det er bra. Telefonene går på usikkerhet rundt CE-merking, registrering, sertifikater, septikproblematikken, fartsgrenser og kjøp-og salg av brukte båter. Vi informerer så godt vi kan og sender ut brosjyrer i store mengder. I og med at jeg jobber mye med sjøvett og sikkerhet, har jeg faktisk et hjertesukk. De lokale og frivillige sjøvettutvalgene finnes det i dag 14 av langs hele kysten. De jobber bra, men vi skulle så gjerne hatt noen flere av dem. Vi har for eksempel ingen mellom Oslo og Tvedestrand og det er ellers store "huller" langs kysten. Derfor oppfordrer jeg frivillige entusiaster til å ta kontakt med oss. Det som skal til er at man har lyst til å jobbe med sjøvett. Vi støtter med penger til utlegg og bidrar med materiell.