utgave nr 8 2001

RETT I BARNDOMMEN

Publisert Sist oppdatert

RETT I BARNDOMMEN

For et barn er enkelte ting uvirkelig fjerne. Som at man engang skal bli voksen. Da jeg var ti år, begynte jeg å glede meg til den dagen jeg skulle stå ut Oslofjorden alene – til rors i en gammel skøyte. En maidag befant jeg meg plutselig midt i en barndomsdrøm. Selv om skøyta måtte vike for en RIB.

AV ATLE KNUTSEN
Umiddelbart kan det være vanskelig å finne noe kuriøst ved den omstendighet at en 25-åring står ut Oslofjorden alene i en båt. Ikke engang det faktum at båten går fort og er testosteronypperlig egnet til formålet, gir en slik prestasjon et anstrøk av noe tindebestigersk eller polfarersk. Om det da ikke er slik at størrelsen på tinden eller omfanget av seilasen er mindre bestemmende for dens betydning for deg, og at opplevelsen ligger i å realisere en drøm.
Som de fleste barn tvilte jeg lenge på om jeg noen gang kom til å bli voksen. Helt sikker er jeg vel ikke ennå. Forunderlige er også de konsekvenser en del handlinger fikk – handlinger man foretok som barn – etter eget initiativ og hode. Beslutninger man traff som skulle vise seg å prege hele resten av ens liv. Som den omstendighet at jeg som fireåring kom til Helgeroa ved Larvik. På familieferie – i campingvogn. Her fant sted mitt første møte med salt sjø. Og antakelig ble mitt livs første båtreise foretatt med rutebåten Skjæløy II, som siden 1962 har trafikkert strekningen Helgeroa - Langesund. Det like trofaste, rødmussete innslaget i styrhuset var ferjeskipper Johansen, som jeg på et tidspunkt mellom fire og ni år bestemte meg for å bli kompis med.
Da jeg var ti år, for nøyaktig femten år siden, sto jeg en tidlig fellesferiemorgen på brygga i Helgeroa, med en båtmodell i hånden. Skjæløy II kom sigende inn i havna og la til. Forventningsfullt skrittet jeg ombord og opp i styrhuset og overleverte modellen som var blitt til i mørke vinterkvelder i Østerdalsskogene. Med det begynte en lang sjøreise. Første stopp var Stokkøya midt mellom Helgeroa og Langesund, som er hjemsted for ferjeskipper Johansens tallrike familie. Jeg tok mot til meg og adopterte dem – så å si under samme ferjetur.
Siden er Stokkøya blitt et kjært tilholdssted ved sjøen, og det har siden guttedagene stått for meg som noe av et waypoint i livet det å skulle runde Fugløya en tidlig morgenstund etter å ha gjort turen fra Oslo til Helgeroa alene i egen båt.
Valget av en RIB ble praktisk begrunnet, selv om skøyte ville hatt sin udiskutable sjarm. Men RIB’en er en bruksbåt av vår tid og forsvarte sin funksjon som transportmiddel. Turen skulle nytes, men tiden var knapp og jeg ville væruavhengig. Zodiac-importør Fische Marine lot meg velge en sort sjeldenhet med to ganger 175 hk Evinrude Ficht-motorer. Med hendene på spakene ble jeg dratt mellom ønsket om at turen og opplevelsen måtte vare lengst mulig, og trangen til å oppleve rå krefter i vill utfoldelse. Det ble rikelig av begge deler.
Ut Breiangen, forbi Tofte kunne jeg av full hals synge ”the sun is setting in the west” i Rittet I Bølgene mot Torgersøygapet. Deretter ned Bjerkøysundet på østsiden av Nøtterøy, hvor mørket tvang meg til å finne en mai-tom bås i en båtforening. Litt slumring i soveposen under stjernene, før solen igjen ga nok lys til å fortsette ferden i halv-femtiden. Gjennom Vrengen, på vestsiden av Veierland mot Tønsberg Tønne. Deretter lot jeg GPS’n vise vei forbi Svenner, over Rakke mot Tvistein og en liten avstikker til Nevlunghavn som kunne by på den langsomme pulsen som fornemmes idet et lite sted strekker seg forsiktig, og våkner til en ny dag.
Sjarmøretappen rundt Mølen og Fugløya ble påbegynte klokken syv. Idet fisker Åshild er på vei ut fjorden og jeg runder Fugløya, idet jeg ser ferjeskipper Johansen stevne mot Helgeroa med trøtte skolebarn som døser bak i ferja, setter Kari Bremnes ord på en morgenstund man opplever bare en gang i livet: Du skal nærme dæ den langsomt i fra sjøen, når det gryr av dag, og natta takke av. Du ska’ runde nakne næs og se at sola, lyske’ luggen på en stor og søvnig topp. Og du ska’ fryse litt og lengte etter frokost.
Det var da jeg slakket tøylene på 350 hester og satte kursen mot Ingeborgs varme rundstykker i Helgeroa – i 55 knop.

Powered by Labrador CMS