Fra Bodø til Oslo i 20 knop

Fra Bodø til Oslo i 20 knop

Finn Eirik Eilertsen og familie flyttet til Oslo. Båten, MS Nota Bene, en Flem 33 ble tatt sjøveien. Turen var vellykket, både på grunn av god planlegging og dyktig sjømannskap.

AV FINN EIRIK EILERTSEN

Turen var planlagt i over et halvt år og alle forberedelser gjort. Båten ble satt opp på slipp i midten av mai og motor og drivverk ble ettersett av erfarne mekanikere som visste hvor båten skulle gå, og følgelig gjorde jobben i henhold til dette. Alle viktige deler ble byttet eller ettersett. Olje, filtre og lignende ble kontrollert og/eller byttet. Bunnsmøring og polering var en selvfølge, båten måtte jo framstå som et smykkeskrin til den lange turen. Da båten, en Flem 340 fra 1997, ble sjøsatt etter slippoppholdet, var den som ny. Så ble den pakket og utstyrt med alle de nødvendige og unødvendige ting vi ville komme til å trenge på turen.

Forberedelsene

Vi hadde aldri gått så langt med egen båt, så det var viktig at vi hadde med alt vi mente vi kunne få bruk for. Reservedeler til motor som filtre, ekstra olje og en del verktøy ble tatt ombord. Likeså måtte alt av teknisk utstyr være i orden. Det ble kontrollert og testet. Redningsutstyr, som vester, gummibåt med motor, nødraketter ble grundig sjekket før avgang.
Alt i motorrom/lasterom ble festet behørig slik at dette ikke skulle skape unødige problemer dersom vi kom ut i hardt vær, noe vi regnet med. Nødvendige hjelpemidler i kritiske situasjoner ble lagret i plastbokser med lokk, lett tilgjengelig ved behov.
Vi måtte regne med alle værtyper på turen, slik at både navigasjonsutstyr og radar måtte sjekkes. Likeså kart og kartplotter/kartsystem. Vi hadde tre separate kartsystem med på turen, alle elektroniske. Papirkart over halvparten av reiseruten var også med.

Elektronikk

Båten hadde nettopp fått installert en spesial PC (Industri PC) som inneholdt to forskjellige kartsystem. I tillegg hadde vi med en bærbar PC med de samme kartsystemene i fall vi skulle få feil på det nyinstallerte systemet. Som en siste sikkerhet hadde vi en Seiwa kartplotter med kartbrikker. Alle var klargjort for bruk med enkle grep. Kartene ble vist på en 15” flatskjerm som er godt lesbar i sollys. Båten har det meste av tekniske hjelpemidler, som radar, autopilot, GPS knyttet til kartsystemene via ”sea-talk”, autostabilisering, en innretning som holder båten sideveis i plan og skulle vise seg å være meget effektiv på denne turen, og mye mer. Alt ble skikkelig testet før vi dro.

En dag av gangen

Da vi ikke på forhånd visste hvilken rute vi kunne velge, ble kun distansene vi gikk hver dag plottet i forkant. Vi hadde som intensjon å gå lengst mulig hver dag, men dette var meget væravhengig og derfor valgte vi å ta rutene dagen før vi gikk dem. Vi la meget arbeid i å legge opp de beste rutene med sikkerhet i fokus.
Det nærmet seg avreisetidspunkt og som skipper må vi innrømme at det kilte litt i magen ved tanken på hva som skulle skje de neste dagene, men det var spennende og startetappen var en innkjørings distanse i kjent farvann. Det meste sto og falt på været, den eneste faktoren vi følte vi ikke kunne gjøre noe med.
Mannskapet mønstret på. Både Tom-Roy Hansen og Roy Hansen var ”sjømenn”, men på vesentlige mindre båter enn den vi skulle reise med. Det skulle vise seg at deres erfaringer kom meget godt med på turen. Samme kveld, etter en briefing om båten, la vi ut fra Bodø havn i regnvær og tett tåke med kursen sørover.

Tøff start

Allerede ute av havna og utpå Salta (Saltenfjorden) fikk vi en forsmak på hva været kunne være, 2-3 meter bølger, pålandsvind og fellende sjø. Med andre ord en tøff start. Men vi hadde bare så vidt krysset Saltenfjorden da været begynte å lette. Da vi passerte et av de hardeste havstykkene i Nordland Rota, fikk vi se sola for første gang etter at vi la ut fra Bodø Havn. Vi håpet at dette været skule vare resten av turen, men der tok vi nok feil. Før vi ankom Sandessjøen på natta regnet det kraftig og vi bestemte oss for å ligge i Sandessjøen havn.
Vel fortøyd laget vi en skikkelig middag som ble fortært ca kl. 02.00 på natten i fullt dagslys, noe mannskapet som er innbarkede østlendinger ikke helt klarte å akseptere på denne tiden av døgnet. Vi så i horisonten at vi kunne få bedre vær neste dag og det stemte. Solen hadde begunstiget oss med sin tilstedeværelse, vinden var helt borte, men det var kaldt. Med 8 grader pluss klarte vi ikke mer enn en halv time på flybridgen.

Herlige Helgeland

Tenk deg, ikke en bølge, ikke en dønning, sjøen lå som et speil som bare ble forstyrret av våre hekkbølger der vi duret av gårde i 20 knop. Nedover helgelandskysten mot Brønnøysund hvor vi hadde planlagt lunsj. Båten gikk av seg selv på autopilot og vi kunne bare nyte nordlandslandskapet slik som det kan være når værgudene er med oss. Knappe to timer etter avgang (raskere enn planlagt) kunne vi legge til kai i Brønnøysund, en havn vi regnet med ville yre av liv en dag som denne, men nei da. Ikke en eneste båt så vi, vi hadde heller ikke møtt noen på turen til Brønnøysund og fant dette underlig på en så fin dag.
I havna var vi den eneste båten, og foruten en tilreisende landturist som prøvde fiskelykken fra kaikanten, så vi ikke en sjel. Vi fortøyde og gikk en tur på land, men det var like lite folk i byen som nede ved havnen. Det var nesten som byen hadde gått i dvale denne 2. pinsedagsmorgenen.
Turen fra Brønnøysund var i ukjent terreng for skipperen så her ble mannskapet også mer engasjert i stakeleting og til å holde utkikk. Farvannet sør for Brønnøysund er meget lett å gå i og gir et hav av valgmuligheter hva gjelder kurser og leier. Da været var så fint og sjøen lå så stille, valgte vi korteste vei til Rørvik, som var vårt neste mål. Her måtte vi tanke og stake videre kurs sørover. Vi var veldig spente på hvordan Folla skulle være, dette havstykket som er et av Norges verste kan være meget lunefullt og har skapt problemer både for liten og stor tidligere. Vi var innstilt på å ligge og vente på godt nok vær om nødvendig.

Mot Rørvik

Vi gikk yttersiden til Rørvik så lenge vi kunne og hadde ingen problemer, havet lå som et speil hele turen, sola befestet sin plass på himmelen, men temperaturen uteble. Kartene viste oss hele tiden hvor vi var og at kursen var den korteste fikk vi bekreftet da vi ankom Rørvik. Vi hadde også på strekket fra Brønnøysund til Rørvik klart å holde en gjennomsnittsfart på 20 knop. I Rørvik fikk vi bunkret opp på en veldig grei plass hvor det var meget lett å legge til. Stasjonen ga oss til alt overmål 5 øre rabatt på drivstoffet som her kostet Kr. 5.- pr liter (etter rabatt) Takk for det!
Vi staket ut to forskjellige kurser over Folla. Den ene med minimum av tid i fjorden og resten indre leder, den andre rett over hele Follfjorden. Da vi forlot Rørvik i strålende sol, så vi at været lenger sør ikke så like bra ut, men etter å ha kontaktet kystradioen, fikk vi bekreftet at det ikke var ventet omslag i været før dagen etter. Vi bestemte oss for korteste vei også denne gangen, en avgjørelse vi ikke angret i ettertid. Kun mindre dønninger som avspeilet ”gammelt uvær” fra storhavet, var alt vi fikk. Sjøen lå helt blank, ikke et vindpust, ikke en krusning på sjøen, båten duret jevnt av gårde i ca. 20 knop.
Omtrent midtveis fikk vi oss en skikkelig overraskelse. En av gutta ropte høyt: HVAL I SIKTE! Omtrent 100 meter foran oss så vi den karakteristiske vannstrålen stå 2-3 meter opp i luften. 3-4 store hvaler var oppe og luftet seg, et syn som selv en nordlending ikke kan få sett mange nok ganger. Da vi slakket av på motoren, forsvant de. Med den store sporen plaskende i vannet dykket de ned i dypet. Etter denne opplevelsen var det to østlendinger som satt spikret til vinduene i håp om å få se flere.

Innenfor Hitra

Vi nærmet oss land, vi kunne se Hitra, Norges største øy, sjøen begynte å bli litt mer urolig og vi bestemte oss for å gå på innsiden av Hitra ned mot Smørla og Kristiansund. Her var været helt fint og vi ankom Kristiansund seks timer etter at vi startet fra Sandessjøen. Inklusive pauser og bunkring var vi meget fornøyd med etappen.
Havna i Kristiansund ligger midt i byen og er meget urolig, men siden vi skulle starte igjen tidlig neste morgen, fant vi ut at dette likevel gikk bra, og vi fortøyde båten og laget oss mat før vi gikk til køys.
04.00 neste dag gikk reveljen, vi måtte tanke og gjøre klart for avreise. Frokost ble raskt fortært og jakten på diesel startet. Vi fant ingen plasser å tanke, så vi kontaktet Kristiansund Havnevakt, som etter å ha oppklart misforståelsen om at vi ikke var et stort lastefartøy eller passasjerbåt ikke var i stand til å hjelpe oss.
På denne tiden av døgnet var det heller ikke så mange andre som var våkne, men vi fikk da tak i noen som kunne fortelle oss at det skulle ligge en tankbåt med pumpeanlegg inne i småbåthavna som hadde kortanlegg.
Vi tøffet inn og etter en del leting fant vi en båt som riktignok hadde tankanlegg med kortautomat om bord, men dette kortanlegget var kun ment for lokale båter og virket ikke på vanlige kort. Her sto det et telefonnummer vi kunne ringe dersom båten ikke var betjent, noe vi da også gjorde. En hyggelig mann kunne da opplyse oss om at det dessverre ikke fantes andre tankmuligheter for oss, og han ikke hadde anledning til å komme. Dette er ikke godt nok for en kystby som ellers har så mye å tilby båtfolket.

På dieseljakt

Vi valgte å gå til Molde for å tanke da vi hadde ca 200 liter igjen. Men vi var ikke kommet langt på utsiden før fikk vi føle hva været kan by på og hvor fort det kan snu. Fra nesten vindstille kvelden før hadde vi kuling fra sørvest og store bølger. Vi snudde og dro tilbake til Kristiansund. Denne gangen gikk vi inn til småbåthavna og gjestebrygga som ligger lunt til inne i en bukt som er godt skjermet for de fleste vindretninger.
Vel i havn tok vi kontakt med havnepiloten (losen) som ga oss en oppdatert værmelding som lovet bedring mot kvelden. I tillegg skulle vi få en rapport etter at de hadde vært ute på en rekognoseringstur. Den rapporten fjernet en hver tvil. Vi hadde ikke noe der ute å gjøre. Derfor gikk vi i land for å proviantere og se litt på byen.
Utpå kvelden, etter igjen å ha gjort forsøk på å skaffe diesel uten hell, var vinden løyet til bris/frisk bris og vi bestemte oss for å gå til Molde Denne gangen den indre leden som ga oss minimal tid i åpent hav. Det var litt sjø over Hustadvika, men ikke ille, så vi ankom Molde i kveldingen. Vi la oss i gjestehavna rett ved siden av Kjell Inge Røkkes fotballstadion, en fin brygge som hadde både vann og strømtilkobling. Det var godt med en spasertur og vi benyttet også turen til å lokalisere et moderne tankanlegg i Moldes småbåthavn med kortautomat som tok vanlige kort.
Etter et bedre fiskemiddag på Alexandria Hotell, var vi så fornøyde at vi bestemte oss for å ta kvelden. Vinden var løyet og vi så fram til en roligere dag. For å utnytte været maksimalt dro vi grytidlig fra Molde neste dag. Målet var å runde Stadt i best mulig vær.

Tøft over Stadt

Ut fra Molde gikk vi i le av fjellene og hadde lagt opp en rute på innersiden, slik at vi skulle få mest mulig rolig vær. Uroen steg etter hvert som vi nærmet oss Stadt. Været var meget variabelt, overskyet, regn og temperatur rundt åtte plussgrader. Vi gikk inn og ut av bygevær hele tiden. Naturen er helt ubeskrivelig, høye fjell, lange fjorder og alle typer vær. Da vi passerte Ålesund, var vinden frisket på litt, en liten kaffepause med planlegging måtte til.
Vi fortsatte på innsiden av storhavet mot Stadt. Værutsiktene senere på dagen var ikke spesielt gode, og turen utover mot rundingspunktet gikk greit. Vi bestemte oss for å runde Stadt. I ettertid en meget tøff avgjørelse.
Ved rundingspunktet møtte vi høye bølger. I følge skipperen på en møtende lastebåt var de 8-10 meter, og vi ble anbefalt å snu. Vi valgte å høre på rådet og gjorde forsøk på å snu, men det var ikke mulig. Vi var i havets vold og måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Det ble en kamp for å holde båten på rett kjøl i de store bølgene. Vi avanserte veldig sakte mot rundingspunktet slik at vi etter ca. 2 timer kunne sette kursen innover igjen. Vårt neste problem ble vinden som vi nå fikk inn aktenfor tvers.
Båten ble tatt av vinden på toppen av de store bølgene, snudd og sendt ned i de store bølgedalene. Motoren jobbet fortvilt for å rette opp båten hver gang, samtidig som skipperen ble svett av all rattingen. To timer senere kunne vi runde inn i en fjord som ga oss le og muligheter til å komme oss litt etter basketaket med det store havet.

Florø og Bergen

Når vi nå var kommet i le av storhavet, var den lille sjøen vi hadde her bare en lek. Etter en liten stopp i Florø, fortsatte vi turen helt til Bergen. Vi hadde nok diesel, men ville kun fylle for å være på den sikre siden. Å få tak i diesel var et gjenomgående problem hele turen. Selv i de største byene var det vanskelig å finne tankesteder som var åpne etter klokken 16.00, noe som forundret oss meget.
Innseilingen til Bergen var veldig lang, og da vi endelig kom fram, føltes det som en stor lettelse. Vi var relativt slitne nå og bestemte oss for å bevilge oss en bedre middag i Bergen. Men ikke før vi også her hadde lett lenge for å finne en plass å tanke. En hyggelig politibåt anviste oss en plass hvor vi fikk tanket. Vi fikk tatt oss en dusj på ”Servicesentret”. Et tilbud som for oss båtfolk var meget tiltrekkende. All honnør til Bergen for dette tiltaket.
Vi startet tidlig fra Bergen i et forrykende regnvær, men allerede noen nautiske mil utenfor tittet sola fram. Sjøen var rolig og det blåste en lett bris. Perfekt vær til å forsere Jæren i. Rundt Stord på innsiden, ut Hardangerfjorden og ned mot Haugesund og videre ned Karmøysundet og ut Boknafjorden.

Stavanger i sikte

Vi så snart Stavanger på babord side og valgte å gå på utsiden for å krysse Jærens Rev og videre nedover mot Sørlandet. Tåken begynte å sige inn fra sjøen, og uten radar og kartplotter ville vi på dette tidspunkt vært fortapt. Sikten var knappe 100 meter og ble dårligere og dårligere. På radaren så vi et stort ekko på vei mot oss på kollisjonskurs. Vi ble nødt til å foreta en unnvikende manøver. I det vi ble passert, så vi at det var et stort tankskip vi hadde møtt. Like før Lista så vi et nytt stort ekko, og la derfor kursen sikkert utenom, uten at vi kunne se hva vi passerte denne gang.
Da vi rundet Lindesnes, begynte det å blåse opp igjen. Fra Rogaland Radio hadde vi fått med oss at det var spådd stiv kuling fra sørvest, med økning til storm utpå kvelden. Været tiltok etter hvert som vi nærmet oss Kristiansand og ca. 1 time før ankomst lå vi midt i kulingen. Høye bølger og vind inn fra sørvest. Ikke spesielt gunstig vindretning så det ble en del baksing herfra og inn til byen. Vi ble nødt til å krysse forbi Kristiansand før vi kunne snu inn mot byen og gå den østre leden inn.
Vel innenfor begge fyrene som sikret innseilingen til Kristiansand tok vi kontakt med Kristiansand Havnevakt for å få vite hvor vi kunne legge oss etter at vi hadde tanket. Da vi ikke var kjent med alle lokale navn i Kristiansand, var ikke Havnevakten så veldig interessert i å hjelpe oss. Det er mulig at vi forstyrret i kaffepausen eller noe lignende, men vi syntes ikke det var på sin plass å svare over VHF at dersom vi ikke hadde gode nok kart til å finne fram i Kristiansand burde vi heller prøve å finne en mindre by hvor det er lettere for en nordlending å finne fram i.
Vi fant fram uten hjelp fra en heller lite samarbeidsvillig havnevakt og ble isteden tatt i mot av en meget hyggelig dame på en brygge med både restaurant og tankanlegg. Dette oppveide den dårlige behandlingen havnevakta ga oss. Vi tanket opp i et øyeblikk med sol og litt mer varme enn det vi hadde hatt hittil. Etter en kopp kaffe ville vi prøve å gå til Lyngør. Det var tidlig på ettermiddagen og vi hadde muligheten til å nå målet vårt dagen etter, nemlig Fagerstranda på Nesodden, hvor MS Nota Bene har fått sin nye havn.

Nordøstover

Turen fra Kristiansand ble strabasiøs med sørvest frisk bris i ryggen og en del dønning, men vi klarte målet vårt, Lyngør, hvor vi også tilbragte natten. Dagen etter så vi at vinden hadde løyet litt, men var fortsatt stri. Et lite stykke ut i fjorden før vi gikk inn til Risør for å handle, ga oss en forsmak på dagens sjøvær. Det ville bli tøft.
Etter en hyggelig stopp i Risør la vi atter ut på fjorden og bestemte oss for å gå på innsiden av Jomfruland og Kragerø for å få det litt roligere en stund, men vi måtte ut i Skagerrak og la kursen mot Rakkeboene for å runde opp i Oslofjorden.
Denne siste etappen ble litt for hard kost, for halvveis ute i fjorden bestemte vi oss for å snu, eller rettere sagt skifte kurs mot en nødhavn. Etter en relativt tøff runde ute i Skagerrak klarte vi å bakse oss inn til Langesund med marginene på vår side. Inne i havn kontaktet vi værtjensten som opplyste at det blåste 18-20 sekundmeter i Skagerrak og vinden var tiltagende så vi bestemte oss for å tilbringe natten i Langesund.
Omtrent hele turen fra Bodø var unnagjort, og vi måtte søke nødhavn 3 timer fra målet! Bittert, men sikkerheten måtte også her gå foran ønsket om å sette uoffisiell fartsrekord fra Bodø til Oslo. Sjarmøretappen ble utført dagen etter i lett bris med sol og fint vær.

Alt funksjonerte

Vårt mål var en ren transport av båten fra Bodø til Oslo. Hadde vi hatt mer tid, hadde det vært hundrevis av perler langs hele kysten vi kunne besøkt. Båten fungerte prikkfritt og innfridde alle forventninger. Kartsystem og annet navigasjonsutstyr funksjonerte også som det skulle hele veien.
Vi må likevel innrømme at å benytte en PC-mus i høy sjø ikke er den ideelle måten å betjene et kartsystem på. Da var det fint å ha backup i papirkart slik at man kunne orientere seg lettere. Kartsystemet ble benyttet for å få retning og en orientering om hvor vi var i forhold til land og merker. Vi var meget positivt overrasket over nøyaktigheten trass alle advarsler på forhånd om hvor unøyaktige vektoriserte kart var. Der hvor sjøen var urolig og bølgene høye, ble kartsystemet satt i fast oppløsning for å markere hvor vi gikk, det var ikke mulig å benytte det med mus for å zoome inn og ut. Men til tross for dette, turen ville blitt mye vanskeligere uten dette systemet og vi sparte mye tid ved å lage rutene før vi gikk etappene.
Vi vil gjerne takke alle kystradiostasjonene som vi rapporterte oss for underveis, og som hadde tid til en hyggelig prat med oss og var vår virkelige kontakt med land da vi gikk på utsiden av kystlinjen.