utgave nr 11 2001

Båtfolk i fokus: Direkte Duus

Publisert Sist oppdatert

Båtfolk i fokus:

Direkte Duus

Mennesker som innenfor et slør av spøk, sjarm og latter – observerer og reflekterer, og til slutt effektuerer, er spennende, til dels skremmende. Resultatet av deres gjerninger er sjelden likegyldig. Helge Duus i Arendal, best kjent for sine Ibiza-båter, er en slik støpning.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
Det er en noe påtrengende begavet ved Helge Duus, litt overveldende. Infarktintensiv i sitt angrep på livets utfordringer. En slags pentium-aktig renessansebegavelse av et alvorslattermildt menneske. Det er av og til når latteranfallene, de fleste riktig medrivende, stilner av og øynene atter kommer til syne, at den direkte, reflekterende, erindrende og tungt kunnskapslastede Duus trer frem for en. I tillegg til talenter som har brakt ham suksess innenfor alt fra film til båtproduksjon via hotelldrift og design, har han den takknemlige egenskap at han er en god forteller. En ettermiddag med reker og øl på hans veranda med utsyn over Galtesundet bød på en spennende livshistorie – men brakte også glimt inn i sentrale deler av den norske plastbåtsoga.
- Når ga du deg i kast med båtlivet?
- Jeg ble vel nærmest født med båtinteresse, med en far som var sjømann og båtbruker til fingerspissene. Sammen bygde vi min første ti-foter i tre i kjelleren, den gang man måtte være fjorten år for å kjøre båtrace og jeg måtte lyve på alderen for å komme i gang.
- En person som også fikk prege min båtinteresse i oppveksten, var Bror With som ferierte på en øy i arendalsskjærgården og brukte ungene i nabolaget som ballast da han skulle prøve ut skrogene sine. Han kjørte som om han hadde stjålet både båt og bensin. Jeg var med under forsøkene med Dromedillen og satt på Brors tegnebord og brukte beina for holde linjalen på plass da Bror tegnet linjetegninger. Det gjorde inntrykk i 10-årsalderen å oppleve et slikt eventyr av et menneske.
- Hvordan kommer du inn bransjen?
- Det hadde med interessen å gjøre. Etter å ha bygget båt og kjørt race, begynte jeg å jobbe hos en lokal båtforhandler som den gang het Båt og Motor og var Europas største båtforhandler – tro det eller ei. Det må ha vært i 1968-72. Som sommerhjelp fikk jeg være med på det meste som 16-17-åring. Kundene sto i kø og vi skrudde Chrysler påhengsmotorer som hadde gått ad undas, en følge av at man forsøkte å innføre traktorbensin som båtdrivstoff her i landet. Men vi ble kjent med motorene innvendig. Så begynte jeg på Alicraft AS hos Odd Selmer Simonsen - en spennende personlighet som lot meg gjøre det jeg hadde lyst til. Jeg ble tatt godt vare på og jobbet både mot kunder og internt et par års tid. Deretter ble det tre år på skolebenken for å lære handelsfag og markedsføring før jeg gikk tilbake til Alicraft og var der enda et par år.
- I 1976 startet jeg så for meg selv med Master Boat. I en leide låve laget vi plugg og former og støpte ut noen skall. Da bedriften var oppe og gikk på slutten av 70-tallet, laget vi et byggesett av Master 680. I denne perioden fikk jeg også kontakt med Jan Bjerke, som da var nyutdannet båtkonstruktør og hadde jobbet hos Sparkman & Stephens. Han var full av idéer og et nært samarbeid utviklet seg mellom oss. Resultatet ble Master 740 som vi bygget selv og som også ble Norges kanskje største selvbyggersuksess fra den kom i 1980.
- Så ville vi ha byggesettet til Master 740 Veritas-godkjent, noe som krevet at vi laget en byggeveiledning som Det Norske Veritas kunne gå god for. Ikke lett, siden den skulle skrives for alle typer mennesker. Skolelærere – til og med. For å få dekket det behovet trengte vi en som kunne filme, en som kunne skrive og en som kunne noe om layout. Denne selvbyggervideoen og beskrivelsen ble begynnelsen for Norges eldste videoselskap som heter Mediaservice AS og som jeg fortsatt er medeier i. Konseptet med 740 og selvbyggervideoen ble en formidabel suksess. Båten solgte i bøtter og spann i flere år.
- Etter denne suksessen tenkte jeg at vi kunne bli like gode på å lage planende båter. Unge Duus dro derfor til Amerika. Der sto vi som tullinger på den store båtutstillingen i Miami og så på de svære båtene.

"Og så var det så mange svære gutter der som vi hadde lest om, Jim Wynne og Don Aronow og Ted Hudd."


Svensken Bengt Almskog som var motorredaktør i Expressen, introduserte oss for Jim Wynne som oppfant hekkaggregatet i 1959/60 og hadde verdenspatentet på det inntil det ble solgt til Volvo Penta. Han var også den første i verden som kjørte over Atlanteren i 18 fots jolle med påhenger. Der sto en enkel sjel fra Norge og ble spurt av selveste Jim Wynne - Hva gjør du her? Som sant var svarte jeg at det var for å snappe noen idéer fra de stores bord med tanke på å lage en hurtiggående fritidsbåt i Norge. - Kan ikke jeg få tegne den?, sier Wynne. Det var unektelig ganske stort å bli invitert opp på hans kontor, hvor Wynne helt alvorlig sier: – Det hadde vært veldig moro for meg å tegne en slik båt, Duus. Jeg holdt på å drite i buksa, men slik ble det og resultatet fikk navnet Master Miami. En del av avtalen var at jeg måtte til bringe en del tid i Florida siden produktet måtte tilpasses norske forhold. Jeg fikk snuse rundt i kontorene og dro veldig nytte av Jim Wynnes kunnskap.
- Ganske typisk for oppholdet var en endeløs diskusjon om hvordan man avslutter en sprutlist. Jeg hadde kjørt båtrace og var helt sikker på at jeg kunne noe om det. Så fikk jeg beskjed en kveld om å møte opp seks neste morgen for å fly til Mercurys testområde i Florida. Wynne hadde i sin ungdom vært utviklingssjef der, på Stillwater eller Lake X. I en svær hall med et enormt stativ sto en mengde gule båter. Alle tilsynelatende like, med unntak av sprutlisten. Wynne var stille før han sa: - Do you want to talk about sprayrails? – Yes!, sa jeg. Wynne svarte: – We have been testing it. Now we are going back to the office! Thats it! Jeg ble ikke bare tørr i halsen, forteller Helge.
- Master Miami ble en formidabel suksess. Dessverre varte markedet kun kort tid, men det var ikke båtens skyld. Den er fortsatt en klassiker, takket være disse gutta som la vekt på tidløshet og funksjon og utviklet et skrog som holder mål også i dag.
- Så kom vi altså til 1987-88. Markedet lå dødt og mellomforhandlerne kunne ikke betale regningene for de siste båtene de fikk. Det endte med at vi måtte reorganisere hele båtproduksjonen. Vi stoppet i oktober 1988, og var i gang igjen i mye mindre målestokk i januar 1989 - som de første i båtbransjen som stoppet og ryddet. Nesten alle de andre gikk konkurs i 1989. Det var vel bare Skilsø og Marex som holdt det gående. For en ung båtbygger var det en intensiv utdanning. Det gikk seks måneder fra vi kjente pulsen øke til den var nede igjen. Så solgte jeg hele Master Boat til Nidelv Boat i august 1990. Nidelv Boat var eid av et rederi som skulle kjøpe opp flere båtbyggerier. Selv om jeg hadde en klausul i kontrakten som sa at jeg skulle være med en stund, fant jeg meg vel ikke så godt til rette i en så stor organisasjon.
- Da jeg solgte, var det en del modeller som Nidelv ikke hadde bruk for, blant annet en som het Master 19 Ibiza som jeg solgte til Herføl Marina på Hvaler. De satte den i produksjon under navnet Ibiza 19, noe som endte med at vi i 1992 hadde flere Ibiza-modeller på gang. Resultatet ble det som i dag er Ibiza Boats med ni forskjellige modeller. En av de største utfordringene med Ibiza var at vi måtte bygge opp et image, noe som var nytt for meg som hadde jobbet med snekker tidligere. Vi fant ut at vi ville bygge båter for landstedeiere. Litt visste vi om landsteder, men vi kunne lite om landstedeiere. For å få en struktur på dette fikk vi noen BI-studenter til å gjøre hovedoppgaven sin på en markedsundersøkelse av vår målgruppe. Over 600 landstedeiere ble intervjuet, og svarene var på ingen måte selvfølgeligheter.
- Hva bruker så en landstedeier båten til?

"Det måtte bli en flerbruksbåt som kunne frakte sand og sement, hente mor med tusenkronserfrisyre og få bikkja ut på hytta

,"

noe mange slet med og som førte til at vi senket dekket og laget sklikanter rundt. Skjærgården i Skandinavia byr på et marked hvor Ibiza har truffet noe.
- Hvorfor har vi aldri lykkes med å lage virkelig store, luksuriøse båter her i landet?
- Norge har vært et land med stor tetthet av båtbrukere. Båtbransjen er bygget opp rundt Hansen og Nilsen som hadde båten som transportmiddel på kysten. Størrelsen måtte stå i forhold til et normalt utkomme og da ble det mindre sjekter og så videre. Rederne er jo de som har dratt opp de største båten i Norge, altså over 30 fot. På Sjølyst i 1970 kom det en Sunseeker 21 til Sjøen for alle. Det var et plagiat av et Nordkapp Comtess skrog og et Fjord 21 Weekender dekk. Det dekket var Eivind Ambles inntreden i båtbransjen og representerte noe helt nytt. Skroget var tegnet av Otto L. Scheen for mange år siden. Det ble et jævla vesen med rettssaker, styr og stell. Men i hendelsen ligger noe av svaret på hvordan Sunseeker kunne bli så store. I begynnelsen bygde både Princess og Fairline båter for elvene, mens Sunseeker laget havgående båter. Dermed var Norge et naturlig land å søke kunnskap hos. På denne tiden var Fjord på høyden inntil oljekrisen tok knekken på bedriften. Mye av svaret ligger også i at tilgangen på kapital er større i utlandet hvor de har et mer internasjonalt marked. Konjunkturene var ikke så bratte. Båtbransjen har slitt med et svingende marked og vi har ikke vært så flinke til å tiltrekke oss penger og utvikle oss som industri. Det har derimot engelskmennene og franskmennene. Men de har et hjemmemarked hvor de kan vokse og utvikle seg. Som kjent er det pengene du tjener på hjemmemarkedet som gjør at du kan satse ute. Vi har ikke vært flinke nok til å slåss ute. Vi har ikke hatt tilgang på den nødvendige kapital, eller kanskje kunnskap, som skulle til. Hele den skandinaviske båtproduksjon preges av båter fra 10-40 fot. Der er vi, tror jeg, fortsatt best, og nå skal vi være glade for at engelskmennene lar oss i fred der. De tar over fra 40 fot og oppover. Med den største Sunseekeren har de nå sprengt 100 fots grensen med suksess.
- Du går ikke av veien for kritisere andre. Hva har dere som ikke andre har?
- Det å ikke gå av veien for å kritisere andre, er vel litt feil. Men jeg har lett for å si det jeg mener. Jeg sliter litt med å omgås mennesker som er ulne i sin fremferd. Det er lettere å være klar på det man mener, men noen vil ta det som kritikk. Særlig problematisk kan det være i forhold til sørlendinger- - ”Nå slænger han drid te mæ!” Jeg tror det kan være litt oppdragende å si hva man mener, bare man sier det på rette måten. Da gjelder det å være litt pedagog, men jeg sto ikke så langt fremme i køen da de ferdighetene ble utdelt. Skal man komme noen vei, må man innse at andre kan noe mer. Jeg har hatt gleden av å få være sammen med mange mennesker som definitivt kan mye mer enn jeg.

"Gjennom et liv er det vel noen som kan ha følt seg tråkket på, uten at det var min intensjon.

"

Sånn er det vel, når man vil noe. Vi har vært heldige, fått stå først i køen og ledet an i utviklingen. Det koster.
- Du har satset på en del andre bransjer også. Er det et tegn på at du er på vei ut av båtbransjen, eller vil du alltid forbli der?

      Da jeg solgte bedriften til Nidelv i 1990, var jeg vel sikker på at jeg var ferdig med bransjen. Søkte
meg inn mot eiendom og handel. Men etter 12-13 måneder begynte det å klø. Båt blir en stor del av livet mitt for alltid, en grunnleggende interesse. Båt blir det, men jeg har kjøpt en del eiendom. Arendal Maritime Hotel var ment å være en slags eiendomsinvestering, men også et lite eksperiment. Når man har noen tusen døgns erfaring som hotellgjest, kan det jo være spennende å se om det er så lett å få det som man vil ha det. Jeg er nok en entreprenørtype, liker å få til nye ting. Mange av de tingene jeg har gått i gang med har nok båret preg av det – at jeg har forsøkt å tilføre noe nytt.
Som de fleste sørlandske båtbyggerne begynte jeg med snekker, men det som kanskje var ”stort” den gangen var at vi møtte det forholdsvis store selvbyggermarkedet med en litt annen vri enn mange andre. Vi fant ut at det var viktig å systematisere disse prosjektene – både av hensyn til andrehåndsverdien og kundene. Jeg forsøker å lære litt og kanskje bygge litt for fremtiden. Jeg kan vel ikke fri meg fra at jeg er kremmer og kanskje litt entreprenør. Men av og til kunne det nok vært deilig med litt mer fritid, uten å ha så lyst til alt mulig, avslutter Helge Duus.

Powered by Labrador CMS