Som å seile i et postkort

Tommy og Heidi Håvardstun er ramsalte båtfolk. De bruker båten året rundt, og benytter nesten enhver anledning til å komme seg på sjøen. De har bak seg utallige turer langs kysten av Vestlandet og Sørlandet gjennom et langt båtliv. Kombinasjonen av at Norges-ferie så ut til å bli eneste alternativ, mulighet for hjemmekontor for Heidi og ekstra fri for offshorearbeideren Tommy, gjorde at de tok beslutningen i mai: I år tar vi båten til Lofoten. Her er Tommy og Heidis erfaringer fra deres eventyrreise langs norskekysten.

Muligheten

For å begynne med begynnelsen: 1. mai-helgen skulle vi på båttur. 1. mai var på en fredag, men vi stakk av gårde allerede onsdag morgen. Min kone Heidi var pålagt hjemmekontor, så vi tenkte vi skulle prøve dette i båten. Det fungerte over all forventning.

Hvert år i mai har vi en ti-dagers tur innover i Hardanger. Den var planlagt i år også, men da vi satt på sunbridgen i et nydelig vær i Fitjarøyene 2. mai, kom tanken snikende. Hva med å reise til Nord-Norge i år? Vi var oppe på Helgelandskysten i 2012, og det fristet til gjentakelse. Og med korona-situasjonen som bakteppe, så vi en gylden mulighet.

En uke senere var planen klar. Vi fikk ordnet plass i Bodø til å legge båten der i to uker slik at vi kunne reise hjem og jobbe offshore før ferien. Flybilletter ble bestilt. Vi ville da komme oss opp til Helgelandskysten og bruke et par uker der før vi gikk til Bodø. Når vi så reiste opp igjen til Bodø etter endt offshoreperiode ville vi dra over til Lofoten.

Den 22. mai kom jeg hjem fra jobb på Ekofisk. Det var meldt gult farevarsel for vind den helgen, så vi fant ut at vi bare måtte komme oss avgårde med en gang. Heidi hadde pakket og gjort båten klar, så jeg fikk meg en halv time hjemme før vi stakk av gårde.

Raskt nordover

Første etappe gikk fra Bergen til Kalvåg, en tur på rundt hundre nautiske mil. Det var vindkast på over 25 meter per sekund på Ulriken da vi passerte Byfjorden, men vinden var på sør-øst så det var ikke så mye sjø.

Etter to overnattinger i Kalvåg roet vinden seg, så vi kom oss videre. Vi passerte Stadt i godt driv, med to–tre meter dønninger i siden, vindbølger rett imot og strømsjø aktenfra. Men det gikk aldeles utmerket.

Vi fikk oss en overnatting i Ålesund, som vi mener er en av de fineste byene i Norge, før vi gikk videre til Bud, sør for Hustadvika. Jeg hadde fått tips fra en kollega om å gå Stopleleia – den indre leia - over Hustadvika. De første ti nautiske milene fra Bud går over relativt åpent hav, mens resten av turen går innaskjærs. Det ble en fantastisk flott tur i en trang og fascinerende led som det går greit å passere med båter opp til 45 fot og seks meters høyde. Vi gikk også på innsiden av Atlanterhavsveien og videre innaskjærs før vi kom ut Sveggesundet og rett inn til Kristiansund.

I Kristiansund ble vi liggende i to dager for å besøke familie. Vi tok dem med på en båttur ned til Håholmen. Her er det hotellrom, kro og museum, men alt var stengt på grunn av korona.

Etter Kristiansund bar det videre nordover på innsiden av Tustna og opp Trondheimsleia, med stopp på Magerøya hvor det er gjestebrygger, kafé og flott turterreng. Fra Magerøya gikk vi til Stokkøya som har flott havn med strand og havneanlegg bak en molo, men etter å ha vært her et par timer fant vi ut at vi skulle gå videre. Det blåste kuling inn åpningen til moloen, så det var ganske urolig. Derfor gikk vi rett inn til Kuringvågen på innsiden av Stokkøya hvor det var stille og rolig.

Neste stopp etter Kuringvågen ble Ansteinsundet på Almenningsværet vest av Roan. Plassen er kjent fra NRK-programmet «Der ingen skulle tru nokon kunne bu.» Her er det grei flytebrygge med plass til fem–seks båter. Havneleien var på behagelige 50 kroner pluss 30 kroner for strømmen.

Mye innaskjærs

Det slo oss på vei nordover trøndelagskysten hvor mye man kan gå innaskjærs uten å gå i åpent hav. Mesteparten av tiden går man i godt beskyttet og fantastisk skjærgård. Vi la oss til på Utvorda rett før man krysser Folda. På Utvorda er det en flott uthavn med flytebrygge. Her finnes restene av et av de største kanonfortene tyskerne bygde langs kysten under andre verdenskrig. På øya er det mange stier og et nydelig turterreng. Vi skrev pinse, og nå kom sommeren for fullt!

Etter to dager på Utvorda krysset vi vi den beryktede Folda i syv knop. Den lave farten skyldtes ikke dårlig vær, tvert imot. Det var blikk stille, varmt og deilig og vi kunne nyte turen på sunbridgen. Målet for dagens seilas var Brønnøysund, og foran oss lå Helgelandskysten. Heidi hadde hatt fri fra jobben på turen opp til Brønnøysund, men fra nå av ble det hjemmekontor i båten hver ukedag fra klokken syv til klokken femten.

Etter to dager med litt blåsevær fant vi ut på kvelden at vi skulle komme oss videre til Vega, og ankom Gardsøya nord på Vega sent på kvelden. Her fant vi plass i en ny, flott gjestehavn godt i lé for nordavinden bak en molo. Her ligger også Vega Verdensarvsenter. Vi la oss til i tre dager, og hadde flere sykkelturer til blant annet Vegatrappene og en bedre middag på Vega Havstuer.

Tusenvis av øyer

Helgelandskysten byr på en fantastisk skjærgård med utallige muligheter. Det er et øyrike uten like, og vi la opp ruter på forhånd slik at vi kunne navigere uanstrengt mellom tusenvis av holmer og skjær. Fra Gardsøya gikk vi videre til Herøysundet, og derfra til Lovund, en fantastisk flott øy som kan sees fra stort sett hele Helgeland. Også her var det ny gjestehavn bak en solid molo.

Vi gikk først til gjestebrygga på Hamnholmen på nordsiden for å kunne ligge der og nyte midnattssolen, men det ble en del vind, så vi trakk oss bak moloen. Der lå vi trygt på tross av noen kraftige kastevinder som kom ned fra fjellet. Om kvelden gikk vi tur på vestsiden av Lovund. Det var magisk å se på et par hundre tusen lundefugler som kom inn fra havet med mat!

Fra Lovund trakk vi lenger ut i havet, til Træna. Vi gikk først til gjestehavna på Husøya hvor vi hadde planlagt å overnatte for så å gå videre til Myken, Røst, Værøya og Lofoten, men værmeldingen forandret seg. Nå meldte de kuling i flere dager, og vi så ingen grunn til å gå ut på havet. Derfor forflyttet vi oss over til Sanna på Træna for å se på denne. Spektakulær plass med høye fjell og ikke minst Kirkhellaren, der det er konserter under Trænafestivalen. Vi fikk oss også en flott tur opp til NATO-radaren på Gompen, sørligste toppen på Sanna. Her går det vei helt opp, gjennom en tre hundre meter bratt tunnel uten lys.

Polarsirkelen

På grunn av kulingvarsel valgte vi å gå østover til Rødøya, med en sving innom Vikingen for å se på Polarsirkel-monumentet. Klokkergården på Rødøya har en meget godt tilrettelagt gjestehavn. Her finnes det også en anerkjent restaurant, men den var dessverre stengt på grunn av korona og den åpnet først den dagen vi reiste derfra.

På Rødøya traff vi også to fiskere som fisket etter kongesnegler. De spurte om vi ville ha noen, men vi takket høflig nei... Neste dag kom de bort til oss igjen og spurte om vi ville ha litt fisk. Ja takk, gjerne! sa vi, og fikk fem–seks kilo renskåren filet av torsk og kveite. Magisk! Hvor opplever man sånt?

Etter hvert begynte tankene å kretse rundt at vi snart skulle reise hjem fra Bodø og legge båten igjen der. Men turen hadde vært helt fantastisk så langt, så jeg bestemte meg for å søke om permisjon slik at vi slapp å reise hjem. Den ble innvilget! Once in a lifetime...

Fra Rødøya gikk vi til Svartisen. Det var nydelig å gå inn der på blikkstille sjø med fjell, fjord og isbre! En opplevelse for livet. Vi la oss til for natta Bolga med overnatting og en bedre middag på Bolga Brygge. Også her fant vi flotte turområder. På Krokholmen på Sør-Arnøy fant vi en naturhavn med flytebrygge og strøm.

Lofoten

Etter en stopp i Bodø fortsatte vi turen nordover til Kjerringøy, som viste seg å være et eventyr av en plass. Her får man den ultimate opplevelsen av kultur- og naturopplevelser: Historiske Kjerringøy Handelssted og de flotteste strender med Steigen og Lofoten som kulisser i det fjerne. Vi ble sittende på sunbridgen til halv tre på natten for å nyte midnattssolen og den utrolige naturen. Vi var kommet til midten av juni, og så langt hadde vi vært alene i de fleste havnene vi hadde besøkt.

Fra Røssøy i Steigen gikk vi mot Skrova. Det var fantastisk å gå over mot Lofoten på natten med midnattsolen rett i baugen. Skrova er en nydelig plass, med flotte sandstrender. Så, Svolvær neste! Nok en gang fant vi nye, flotte gjestebrygger sentralt i byen, men nå var vi ikke alene lenger. Her var det omtrent fullt i havna, hovedsakelig fordi det var helg og mange lokale tilreisende. Planen nå var å gå videre utover i Lofoten, men vi ble anbefalt av lokale å ta en tur opp i Trollfjorden. Det var vel verdt turen! Men vel så fint som selve Trollfjorden var turen opp der fra Svolvær.

På blankstille sjø mellom snødekte tinder. For et landskap! Så vestover i Lofoten igjen, med en hyggelig stopp i nydelige Kabelvåg. Derfra til ikoniske Henningsvær. Nok en gang var vi eneste båten på gjestebrygga hvor vi satt og nøt midnattsolen frem til halv fem om morgenen. Henningsvær ble etterfulgt av en kort tur over til Stamsund. Etter litt vurdering tok vi turen innom Nusfjord, og det angrer vi ikke på. En virkelig perle. Her er det en gammel flott landhandel, bakeri fra 1877 med Norges største vedfyrte steinovn og et flott spisested. At vi i tillegg kom hit dette spesielle året med så lite folk, ga det en ekstra dimensjon.

Vi skriver St. Hans og Heidi går på ferie. Så nå kan vi begge nyte hele dager! Fra Nusfjord går vi videre til Reine, som er en fin plass, men litt for turistpreget og dårlig tilrettelagt for båtturister. To gjestebrygger var okkupert av småbåter og noen private plasser, og dessuten var gjestebryggen begrenset til båter på maksimalt 35 fot. Takket være en som flyttet båten sin så kom vi oss inntil og fikk gått noen timer i Reine.

Spekkhoggere

Dagen etterpå var det nytt kulingvarsel, så vi fant ut at vi skulle komme oss over Vestfjorden og legge bak oss femti nautiske mil til Bodø. Været endret seg imidlertid, og også returen gikk over blikkstille hav og bød på et møte med en flokk spekkhoggere utenfor Reine.

I Bodø ble det ferske reker på kaien og en nødvendig tur til frisøren, før vi la kursen mot Sørfugløya i Gildeskål som vi ikke fikk med oss på turen nordover. Et paradis på jord! Vi har sett mange flotte strender på turen, men Sørfugløya byr på noen av det fineste – med 700–800 meter høye fjell som bakteppe. For en plass!

Vi kom til handelsstedet Vågaholmen tidlig en fredag for å sikre oss en plass, men ble liggende alene i havna. Her fikk vi bunkers og handlet mat, før vi gikk videre til Seløy for å besøke gode venner. Evy Markås og Geir Mellingen flyttet hit for en del år siden og har ikke angret et sekund på det. Vi besøkte dem også i 2012 da vi var på vår forrige Nord-Norge-tur. Geir ordnet plass til oss på flytebryggen til Augustbryggo. En fantastisk flott plass med god mat og utsikt rett til De syv søstre og Dønnamannen. Restauranten stengte klokka 22, så det var stille og fint på kvelden.

Kontraster

Et nytt kulingvarsel fikk oss til å kaste loss etter et par dager på Seløy. Vi gikk sørover og søkte ly bak moloen på Gardsøya på Vega hvor vi gikk inn i natten med 15 meter i sekundet fra nord, regn og ti grader. Litt av en kontrast til morgenen, da sjøen lå blikkstille, solen skinte og gradestokken viste 26 grader.

Etter et par dager med drittvær ble det bra igjen. Fra Brønnøysund gikk vi videre til Leka nord for Rørvik hvor vi syklet over til vestsiden av den nydelige øya som byr på noen steinformasjoner uten like. Ser nesten ut som om man er i Red Rock i Australia eller Death Valley i USA!

Vi ville ha med oss flere autentiske fiskevær, og det fant vi på Sør-Gjæslingan sør i Vikna. Dette var en av de tre mest fantastiske plassene vi besøkte på turen. Det eneste minuset var at de hadde ikke strøm der ute, så de hadde et stort dieselaggregat som produserte strøm til hele øya. Og det var selvfølgelig plassert rett ved gjestehavna. Men det ble heldigvis stoppet mellom klokka elleve på kvelden og åtte på morgenen. Sør-Gjæslingan ligger med Folda som nærmeste nabo i sør, og turen over havstrekket inn mot Namdalskysten var like stille som turen nordover. Sørover gikk vi stort sett innaskjærs mot Sætervik og Ørlandet, og i vindstille krysset vi rett over til Hopsjøen på Hitra. Her var det bra gjestebrygger, restaurant og et autentisk handelssted med masse flotte gamle reklameskilt.

Sunnmørsalpene

Så over til Kristiansund hvor det sto grillet klippfisk på menyen, og videre sørover Stopleleia på innsiden av Hustadvika igjen, før vi endte opp i jugendbyen Ålesund. Derfra inn Hjørundfjorden til Øye. Man føler seg liten når man går inn mellom sunnmørsalpene hvor 1500-1600 meter høye fjell reiser seg bratt til værs på begge sider. Vi fikk oss en bedre middag på ærverdige Union Hotell anno 1891 med en pianist som spilte Grieg på klaver og historiefortelling i stuen etterpå. Keiser Wilhelm II var stamgjest her, og andre kjente personer som Kong Oscar, Dronning Maud og Kong Haakon, samt forfatterne Karen Blixen, Knut Hamsun og ikke minst Edvard Grieg.

Så var det Stadt igjen. Man blir alltid ekstra interessert i værmeldingen når dagen nærmer seg. Meteorologene varslet 20 meter i sekundet neste dag, så vi la oss på Sandsøya rett nord for Stadt. Neste morgen blåste det kraftig, men vinden roet seg raskt slik at vi kunne ta løs og gå til Knutholmen i Kalvåg vest i Bremanger.

Flott i Flora

Nå følte vi behovet for en natt i en skikkelig naturhavn, og den fant vi på øya Hovden, en kort tur fra Kalvåg. I Dombesponga har Florø Båtforening lagd til en flott plass med flytebrygge og grillhus. Også her ble vi den eneste båten. På Fanøy var det fullt på gjestebryggen, og siden vi ikke ville ligge utenpå andre båter i disse koronatider, gikk vi forbi Florø til Ålvora, en annen flott naturhavn tilrettelagt av Florø Båtforening. En nydelig plass!

Nå var vi nesten hjemme... Etter et stopp i Hardbakke i Solund for å handle, kom vi oss over Sognefjorden til Skjerjehamn. Her var det mange båter, så vi fortsatte til sør for Fensfjorden. Her var det godt med plass. Dagen etter kunne vi fortøye i hjemmehavna i Bergens Motorbåtforening etter en helt eventyrlig tur. Det som sitter best igjen er lyset, et fantastisk fugleliv og ikke minst nordlendingene: Et folkeferd med en åpenhet og vennlighet som vi ikke har møtt andre steder langs kysten. Folk i nord er noe helt for seg selv!