Fyrrige netter og småkåt hyse

Lys, alt er så lyst og vakkert. I et døgn har vi lovprist oss fra St.Hans natt på Veiholmen, til sjølberga matnatt på Vingleia fyr. Et stykke havreise på cirka 40 sjømil, når man virrer seg innom vakre Sula, Mausundvær og Supen PUB på Bogøyvær. Over alt overveldes vi av folk som kliper seg fast i klippen sin, og snakker seg varm om at Norge er på sitt vakreste akkurat der vi er nå, akkurat der de bor og skaper sitt liv. Vi nikker og er enig, alt annet er bare tull, fordi vi mener de snakker sant, akkurat der, akkurat da.

Veiholmen en St.hans natt

Båtlivs reisende båtfanter avsluttet St.Hans natten med en lang gåtur blant Veiholmens fantastiske bebyggelse, og et enda mer fantastisk lys rammet inn både folk og hus i et gyldent himmelskimmer. Noen av oss fant også pensjonistbenken på utsiden av kooperativet, øyas klippe når folket var på land.

Bilder sier aldri mer en tusen ord, men sammen med ord kan de utrykke tingenes tilstand enda sterkere. Slik ble natten til dag på Veiholmen. Et av de ytterste livskraftige fiskeværene Norge kan tilby turistene nå om dagen. Så livskraftige at de må ha to puber og selvbygd svømmehall på 240 fastboende. Ja det er vann i bassenget Stoltenberg.

46 meter høyt

På dag tre av vår fantastiske atlanterhavsreise, forlot vi Smøla og Veiholmen i strålende sol og fem sekundmeter. Første mål for dagen var å se Norges høyeste fyr, Slettringen på Titran helt sør på Frøya i Sør-Trøndelag. En imponerende fallos som en gang passet på inneilingen til Norges største fiskevær sør for Lofoten. På utsida dukket plutselig en liten aluminiumsbåt opp fra en bølgedal. Om bord satt flere tyske turistfiskere som har tatt over mye av fisket i disse strøkene. Vi utvekslet hygelige tilrop og ønsket hverandre skitt fiske, eller ”scheisse fischen” med en porsjon latter som det til slutt ble.

Øystein og Sula

På nytt la vi nesa nordover. Vi tredde oss inn i skjærgåren rundt Sula. Vi ga raskt opp å navigere via plotteren. Her måtte vi stole på papirkartet og visuell vurdering av farvannet. Med noe høye skuldre fant vi iet av de trange innløpene til dette øysamfunnet som forberedte seg til festival og Suladager. Vi blir til stadighet slått av all den ståpåviljen som finnes blant kystens folk. Øystein Bekken var utflyttet Sulagutt, men etter 30 år i restaurantbransjen i Trondheim ville han hjem.  Nå er han i ferdmed å bygge opp et lite bryggeimperium som inneholder både restaurant, gjestebrygge og pub med uteservering mot havnebassenget. Siste skudd på stammen er et konferansesenter som skal trekke folk til øya når båtsesongen har lagt seg. Sula er et meget populært utfartsområde for hele fritidsbåtflåten i Midt-Norge.

Supen Pub

Vi måtte videre, og Øysteins fiskesuppe, passet fint som et crescendo på vår lille øystopp.

Vi skulle nå et besøk på Supen Pub på Bogøyvær, og vi skulle hente nøkkelen til fyret vi hadde lånt for natten på samvirkelaget på Mausundvær. Supen Pub er nok et eksempel på lokal vilje til å skape mye ut av lite. På Bogøyvær bor det 30 fastboende. En av øyas utflyttede sønner ønsket likevel å skape noe for plassen, og siden Torleif Skatvoll var sønn av butikkinnehaveren med mye ledig bryggeplass, begynte han og snekre på Supen Pub. I dag fremstår den som et lite smykke langt ut i havet, og Torleif opplever stadig bedre besøk fra båtfolket. Mest imponert ble vi likevel over tørrfiskambolten som stod sentralt plassert. Her kunne alle banke sin egen tørrfisk, og så fylte Torleif på med øl.

Til Helgeland så klart

Vi tenkte på 0,8 grensen, og forlot Torleif før tingene skulle utarte seg. På Mausundvær traff vi familiene Myklebust og Viken. Med hver sin båt hadde de to ekteparene bestemt seg for å ta turen fra  Harøy og Finnøy på sunnmørskysten til Helgeland. De var meget båtvante, og hadde eid båter siden 70-tallet. Nå hadde de en Westbas 29 Offshore og en saga 32. Kveldens middag bestod av selvfanget torsk, med blomkålsuppe til dessert. Ja, du leste riktig. Vi gikk etter lukten når vi søkte opp ekteparene langs gjestebryggen i Mausundvær.  

Selvberget til tennene

Apropos middag. Selv hadde vi bestemt oss for å gjøre det samme som sunnmøringene. Maten skulle være blodfersk og skaffet til veie av oss selv. Vel fremme på Vingleia delte vi oss opp i tre arbeidslag. Damene skulle tradisjonen tro stå for husarbeidet og de hjemlige forberedelser. To av oss gutta dro ut for å fiske med harpe. De to andre skulle trekke i dykkerdrakt for å finne kamskjell og krabbe. Etter en time skulle vi møtes på brygga for å gjøre opp status. Alternativet var det ingen som orket å tenke på der og da. Status ble som følger. Fem store krabber. Ett kamskjell (noe magert, når vi vet at dette er et av verdens beste kamskjellområder). En hyse på 2,5 kilo og en småsei. Det ble et uforglemmelig måltid tilberedt over grillen og med noe hjelp fra meieriene, en pakke bacon og sitron og purreløk. Hmmmmmm!

Det er snart natt, ikke mørk, men det er natt fordi klokken sier det er det. Dieselaggregatet durer i skjulet på Vingleia. På den lille radioen synger et av de største fyrtårn. Erik Byes stemme gir klang til ”Vår herres lille klode”. Jeg skal prøve å legge meg, men garanterer ingen ting. Hodet er fullt av lys, og det er vanskelig å takke for seg.

Sjekk;

www.supen.no/Hovedsider/supen.htm

www.ternapub.no/

Følg ferden videre på www.batliv.no