utgave nr 9 1997

Vikingkonvoien trygt i havn

Publisert Sist oppdatert


    Vikingkonvoien trygt i havn


    Etter 1435 nautiske mil i vesterled, kom vikingkonvoien trygt i havn. De mange dystre spådommene var gjort til skamme. 67 båter var påmeldt. Bare 21 dro. Sverre Koxvolds "Fridtjofen" var en av dem.

    Tekst og foto: Sverre Koxvold

    Vi trodde Nordsjøen var stor, men oppdaget at Atlanteren var enda større der vi gled fremover de mange milene til Island. Vinden og bølgene hadde lagt seg til ro da vi krysset 250 nautiske mil fra Torshavn på Færøyene til Høfn som ligger ved den sydøstlige kysten av Island. Dønningen var også rolige. Med det stabile høytrykket kom også tåken. Og det ble mye tåke.
    Over halvparten av båtene hadde radar, og vi parret oss opp slik at hver radar speidet for to båter. Dette virket fint for oss, men vi møtte andre som ikke var like godt forberedt; to russiske trålere holdt ikke radarvakt og fikk hetta da vi kalte dem opp på VHF'n og anmeldte vår tilstedeværelse. Plutselig så de 13 dotter rundt seg, og det ble det full forvirring. Vi passerte dem på under 200 meters avstand uten å kunne se dem i den grå suppen.

    Mange hoppet av

    Hvorfor var alt gearet opp til 100 båter og bare 21 dro fra Norge? Det har mye med at ferden varte i fire uker, og få kan ta slike lange ferier. Dessuten kostet det en del penger og mange ivrige seilere ville nok reise uten kustus fra en tung konvoiledelse. En ledelse som hadde arbeidet mye med det kulturelle.
    I hver havn var det lagt opp seriøse nedleggelser av kranser eller overrekking av gaver. Ombord i "Fridtjofen" brakte vi endog en minnestein fra Ingolvur Arnasons gård i Rivedal hvor "den første islending" kom fra. Steinen ble offisielt overrakt til ordføreren i Høfn. Vi hadde også med oss musikanter og band som underholdt den lokale befolkning mens de smakte på provianten vår. Nistemat som var sponset av produsenter i Norge og besto av røkelaks, oster, forskjellige sildevarianter, flatbrød og eplesaft. Våre nistebord var godt annonsert og på Shetland og Færøyene strømmet folk til. Desverre sa myndinghetene på Island nei til å importere av nistematen vår. Hadde dette noe med den toskete fiskekonflikten å gjøre?

    Storveis mottakelse

    Mottakelsen i alle land var storartet. Spesielt husker vi Færøyene der et dusin store og små båter møtte oss i havgapet. De smekre båtene var dekket av flagg og begeistrede mennesker. Og mottakelsen ved kaia var ikke mindre. I løpet av de tre dagene vi lå i havna følte vi at hele landet møtte frem. Med hornmusikk, borgemester og andre dignitaries. Vi husker også alle de norske flaggene i gatene og i butikkene i Lerwick.
    Om det kulturelle bak konvoien var godt forberedt, kan man ikke si det samme om selve seilingen. I den 22 siders publikasjonen som ble sendt ut før avgang, var 1/2 side gitt til selve ferden. Det var et lite interessant kart over vindretningen på havet de siste 50 år. Resten av publikasjonen var kultur og annonser fra sponsorer. Og mye inntekt måtte til for å betale de mange flyreisene for besøkende komitemedlemmer, deres håndsydde kystbunader og andre klær. I hver havn var komiteen på offisielle middager. Aldri ble deltakerne invitert til disse.
    Vi hadde bare ett uhell; "Dyveke" med sit gearhavari. Hun ble tauet 420 nautiske mil av "Fridtjofen" før skaden ble fikset i Torshavn.
    Det ble mange sterke naturopplevelser, vi traff mange varme og hjertelige mennesker i Vesterled. Og vi oppdaget hvor nært forholdet er til Norge. Både kulturelt og geofgrafisk. Færøyene fortjener mere utforskning og Shetland er en perle på veien videre vestover. Vi kommer tilbake!


    Stemningsfull minnestund

    Livet er en ferd. Med Ferdafolket opplevet vi en bautastein på denne reisen. Det skjedde på Shetland. Ved den søndre innseilingen til Lerwick ligger kirkegården. Gravstøttene vender mot sjøen, tause og verdige med utsyn over havet. Bølgene vasker oftest rolig mot fjæra. Andre ganger viser havet sin makt og da er det trygt å være på land.
    Deltagerne i Vikingkonvoien var samlet for å minnes de som ikke kom videre. Det er fire graver merket med norske navn. Alle falt under krigen. Vi hadde med oss flaggborg og blomster. Og minnestunden ble ledet av presten fra Florø. Sjelden kan du oppleve en slik stemning. Ingunn Linge Valdal og Knut Ivar Bøe på fele og trekkspill fortalte med instrumenter ferden fra Linge til Lerwick en mørk vinternatt under krigen. Om du lukket øynene, kunne du bli med på ferden der båten snek seg ut fjorden for så å møte det voldsomme havet. Og så ankomsten til det frie Shetland. Et land som betød så mye for de som bodde på Vestlandet.
    Et verdig sted for de som falt under krigen. Et verdig sted for oss å minnes dem. En bautastein for oss som fremdeles er underveis.