utgave nr 4 2005

Jektedrapet på Melstein

Publisert Sist oppdatert

En historie fra leia

Jektedrapet på Melstein

Melstein er en holme i leia rett nord for øya Leka på grensen mellom Namdalskysten og Helgeland. Udåden som ble begått her i 1692 kan være nattelektyre, neste gang du fortøyer trygt i gjestehavna på Leka.

TEKST: ATLE KNUTSEN

Stadig mister man den indre ro, ved tanken på hva andre måtte tro. Som da lensmann Ole Oland trampet utover gjestebrygga på Leka en tidlig sommermorgen, med stø kurs mot reportasjebåten. Folk satte tannbørsten i halsen. I nabobåten sølte de melk på dørken. Alt ved synet av øvrighetas svarte uniform. En halvtimes prat bak lukkede dører, ble avsluttet med at lensmannen fulgte Båtmagasinets utsendte til politibilen og forsvant innover Leka. En sindig landsens lensmann kjenner småsteders kodeks. Vi forlot stedet i sivil politibil. Det var skinnmager trøst å finne i Piet Heins ord: Folk må få tro, hva fanden de vil.

Pågripelsen

Den egentlige årsak til pågripelsen, var et drap i skjærgården rett nord for Leka. Og tilfeldighetene ville det slik, at reportasjebåten passerte den øde øya Melstein den foregående natten. Det var derfor jeg var trøtt da lensmannen trampet om bord. Jeg håpet det lød troverdig. Han hadde villig latt seg traktere med en kopp kaffe. Men det var nok bare et skinn av nordtrøndersk vennlighet.
Hvor hadde det gått galt? Vel hadde Melstein ligget der i dramatisk kveldslys. Noe annet påfallende hadde jeg ikke registrert. Uhyggesfølelsen var større da jeg passerte de fraflyttede husene på Risværet, lenger sør, ved Vikna. Men det var i juni, og ble ikke engang nevnt av lensmannen.
Vi humpet utover historiske Leka. Lensmannen tok til mæle. Han berettet stille om en kald natt i februar. Jerngrepet om brystet lettet litt. Nå var det juli, og jeg hadde beviselig ikke vært på Melstein i februar. Uværet hadde herjet på Sør-Helgeland i dagevis, vinteren 1692. Lettelse igjen. Det hevdes at jeg var gammel allerede ved fødselen, men å skaffe alibi for en vinternatt i 1692 var en utfordring jeg tok på strak arm. Jeg lente meg tilbake i bilsetet og lot lensmannen snakke videre.

Sjur i stein

På folkemunne har det levd et sagn om Melstein. Men sagnet er godt forankret i historiske hendelser. Sagnet forteller om Sjur på Melstein, han Sjur i stein. Han var ond og ville være ondere enn djevelen selv. Han svor sin sjel til satan og ville overgå Gamle Erik om han fikk hånd om syv hjerter. Derfor drepte han fire fiskere, skar ut hjertene og senket dem i et tjern på holmen. Sitt eget og konas hadde han hånd om, men han manglet det siste. Hos seg på holmen hadde de en pleiedatter som skulle bøte med livet for å gi Sjur det syvende hjertet. Men hun klarte å rømme og fikk varslet folk om ugjerningene. Sjur ble tatt og før han forlot Melstein for siste gang, lyste han en forbannelse over øya: På Melstein skulle det aldri senere då mannfolk i sykeseng. Og slik har det gått. Menn som har dødd her har alle omkommet i ulykker. Slik lyder sagnet, som er gjengitt i boka Eventyrkysten av Gunnar Solum.
Historien som rettsboken hos sorenskriveren i Namdal forteller, er ikke mindre grusom. Den skriver seg fra en tid da hver og en måtte berge seg selv, og i de verste nødsårene kunne fristelsen bli for stor når fullastede nordlandsbåter var på vei langs kysten. De hadde varer og penger i lasten som kunne bety forskjellen mellom den dypeste armod og bekymringsløse velstand. Det er ikke ukjent at handelsfartøyer forsvant på den tiden, og at forsvinningene ikke alltid kunne forklares med været.

Udåden

Et båtlag på fire mann er på vei langs leia i en nordlandsbåt. På Melstein bodde det bare en familie, og mennene bestemte seg for å søke husly på holmen. De ble tatt vel i mot av Sjur og kona Ane. Mat og drikke kom på bordet. Vertskapet nødet som best de kunne. Og Ane blandet gift mjødet.
Natten falt på og de fire sjøfolkene ble innlosjert i løa. I hovedhuset begynte Ane å legge planer. Hun så muligheten til å tre ut av fattigdommen en gang for alle. De kunne drepe mennene i løa og stjele deres gods og gull. Sjur var skeptisk og strittet imot. Men utpå morgenkvisten ble ekteparet enig. De tok hver sin øks og snek seg inn i løa. "Ane hogg i hjel den nærmeste, Sjur den neste og Ane den tredje, som hadde våknet. Han satte i et skrik før Ane ga ham nådehogget. Sjur hadde da allerede drept fjerdemann. De bandt tau rundt bena på ofrene og dro dem opp til tjernet og lot dem synke der. Deretter kastet de seg over byttet hvor det blant annet også var 600 riksdaler. Sjur gikk ned til havna og hogg i stykker båten for kunne skape alibiet om vrakgods etter forlis.", skriver Gunnar Solum.
Etter en tid kom en fisker over fra naboværet Gimsan. Han ble fortalt at det hadde kommet vrakgods. De delte godset mellom seg og en annen fisker, og ble enige om å holde historien for seg selv. Fiskerne fra Gimsan fikk imidlertid kalde føtter etter en tid, og leverte tjuvgodset tilbake på Melstein utpå sommeren. Men ryktene hadde begynt å gå, og lensmannen fattet interesse. Fiskerne ble tiltalt for tyveri av vrakgodset og for å ha holdt ulykken hemmelig. Sjur klarte å vri seg unna. Pleiedatteren, som hadde hørt dødsskrikene om natta og sett udåden gjennom et hull i løedøra, ble gjemt bort. Hun hadde funnet blod på dørhella morgenen etter drapet og ble truet på livet om hun fortalte noen om det som der hadde forefalt.
Det ble ny rettssak. Mens Sjur nektet skyld, ble pleiedatteren innkalt som vitne. Stilt til veggs av hennes forklaring om hendelsene på Melstein, kom Sjurs tilståelse. Fiskerne fra Gimsan ble dømt til å betale bot og erstatning. Sjur og Ane gikk det verre med. Dommen var den strengeste på den tiden, med halshugging, avhugging av hånden som drepte, hjerte og innvoller skulle skjæres ut og brennes, og legemet parteres i fire deler. Hodene skulle settes på stake til skrekk og advarsel.
Både Sjur og Ane døde i fengselet i Trondheim før lagtinget i Trondheim hadde rukket å stadfeste dommen.
Da Båtmagasinet slapp ut av arresten utpå formiddagen, hadde lensmannen vist oss både gravhauger, forsamlingshus og røde fjell. Vi hadde fått omvisning på puben og sett kanonene fra et gammelt kaperskip som forliste utenfor Leka. Slik er det på Namdalskysten - i våre dager.

Kilder: Lensmann Ole Holand, Leka. Gunnar Solum: Eventyrkysten, Hojem Trykkeri AS, 2002.

Powered by Labrador CMS