Sjømerker i dagslys

Hva sjømerkene forteller

Kystens veivisere

Farvannet langs kysten vår er grundig oppmerket. Alle som leser merkingen - og tolker den rett - kan ferdes trygt. Faste og flytende sjømerker hjelper deg å unngå ”landkjenning” på den harde måten.

TEKST: JON WINGE

Allerede vikingene satte opp merker slik at de kunne kjenne seg igjen på kysten. Sagaen forteller at varden ”Tønsberg Tønne”, som markerer det vestlige løpet inn til Tønsberg, Norges eldste by, ble etablert av Harald Hårfagre. Tvillingvardene i Ny Hellesund, skal visstnok ha vært opprettet av Olav den Hellige, som for øvrig har sterk sagntilknytning til stedet.
Mange av de viktigste sjømerkene langs kysten vår er altså ”steingamle”, kanskje mer enn tusen år. Og nye kommer stadig til. Ofte skyldes det at sjøfarerne stadig ”finner” nye farer ganske plutselig.
Stort sett kan vi si at systemet av sjømerker langs kysten vår stadig forbedres, men i enkelte tilfeller forringes det også. Mer om det når vi kommer til flytende sjømerker.
Fyrene er det første du ser når du kommer fra havet. Det neste som lar seg entydig identifisere er store, karakteristiske byggverk som står plassert på strategisk viktig steder. Det er de største båkene og vardene.

Båker og varder

De eldste sjømerkene ble bygget opp som karakteristiske kjennemerker på steder hvor de var godt synlige og hvor det var viktig med aktsomhet. Slik er det i dag også. De skal gi gjenkjenning; ingen merker på land er like innefor ett område. Kjentfolk vet altså nøyaktig hvor de er, bare de ser ett av dem.
Båker er konstruksjoner av treverk, som regel åpne for å slippe vinden igjennom, og utformet for å gi et identifiserbart synsinntrykk. Det kan for eksempel være en diger trekant, som Hesnes merke på Valøyene, eller en slags tønne på en stang, som i Ulvesund. Ingen er like ”i miles omkreds”. Identifiserer du ett av dem, vet du hvor du er. Med en kompasspeiling får du en stedlinje. Disse store konstruksjonene står gjerne beskrevet i sjøkartet. Noen av dem er til og med avbildet, i likhet med enkelte karakteristiske fyr.
Vardene er massive. Eldre varder langs kysten er murt opp av rullestein eller sprengstein, mens de nyere gjerne er av betong. Ytterst mot havet er de så digre at de kan konkurrere med de store båkene, som varden på Odd, øst for Mandal. De fleste av vardene har mer beskjeden størrelse og står inne i leiene.
Så godt som alle varder har form som en kjegle med avskåret topp. Gjenkjennelsen skjer i stedet ved måten de er malt på. Det går stort sett i sort og hvitt – enten ensfarget eller sorte med hvitt belte eller omvendt – eller med sort og hvit vertikal inndeling. Rødt og hvitt kan forekomme, men det er farger som er forbeholdt spesiell bruk i IALA merkesystemet.
En lei kan være helt ”overbrodert” av varder, som leia mellom Hesnes og Homborsida, hvor du kan se mange varder samtidig, og hvor ingen av dem er like. I leiene er vardene dessuten gjerne utstyrt med toppmerker som peker mot seilbart farvann.

Andre faste

Du finner dessuten en mengde jernstenger rundt om på holmer, båer og skjær. Det er ikke uvanlig at de er bøyd mot seilbart farvann, eller de har toppmerke som peker, enten i form av en ”grind” eller en enkel tverrligger. Det er heller ikke uvanlig med en kule på toppen. Da skal den skille seg ut fra andre jernstenger i farvannet.
Overettmerker er også vanlige. De står vanligvis på stang og har en topp av tre. De fyller stort sett én av tre funksjoner. Den vanligste er at de viser trygg innseiling eller gjennomseiling i et urent farvann. Det laveste merket står nærmest sjøen, og det høyeste et stykke bakenfor. Så lenge du befinner deg i forlengelsen av den rette linjen mellom dem, som kalles et mêd, seiler du trygt. Overettmerker for seiling kan også være forsynt med lys.
Overettmerker kan dessuten bruks til å markere plasseringen av en sjøkabel, eller to sett overettmerker kan brukes til å kalibrere loggen. Da står de slik at linjene (mêdene) de representerer ligger helt parallelt, i nøyaktig én nautisk mils avstand.

To flytende

Når det gjelder de flytende sjømerkene, har vi to systemer å forholde oss til. De utfyller hverandre og er i stand til å beskrive det meste av farene under vann. De flytende sjømerkene er i flertall langs kysten vår, men langt fra alle grunner og andre farer er avmerket. Kravet er at kun farvann med en viss trafikk, skal være oppmerket. Ellers er det opp til deg – og sjøkartet, om du skal gå trygt. Norge har sluttet seg til IALA-konvensjonen om farvannsavmerking. Dette gir to systemer i ett:

1: Avmerking i seilingsleier, sideavmerking
2: Avmerking av frittliggende grunner og andre farer, kompassavmerking

Sideavmerking med rødt og grønt

Det ene IALA-systemet er altså for sideavmerking, eller lateralavmerking. Det blir brukt for å avgrense leier og løp. Så lenge du holder rett farge på rett side av båten, skal du gå trygt. Rød og grønn stake skal holdes på samme side som fargen på posisjonslanternene, så lenge du går i samme hovedretning som leia. Og hva er nå det? Jo, leias retning er angitt i alle sjøkart, som en åpen pil med rød prikk til venstre og grønn prikk til høyre for seg. Disse pilene peker er leias hovedretning. Går du motsatt vei, skal fargene være motsatt av lanternefargene.
På mange kart med fjorder og løp i forskjellige retninger kan det være ganske mange slike piler. Vet du hvor du er og hvor du går, skal du aldri være i tvil.
Systemet ”kommer sydfra” i Nordsjøen, deler seg ved Lindesnes og går nordover Norskekysten til det runder Varangerhalvøya og går inn til Kirkenes. Øst for Lindesnes følger hovedretningen Sørlandskysten oppover, før den bøyer av østover utenfor Telemark. Når den kommer til Ytre Oslofjord, deler den seg. En arm går inn fjorden, mens den andre svinger sørøstover mot Svenskegrensen.
Hovedretningen fortsetter inn i fjorder og havner. Går du ut en fjord, skal du altså ha fargene motsatt av lanternefargene dine.
De grønne stakene skal ha spiss topp og de røde skal være flate på toppen. På denne måten skal du alltid vite hvilket merke du har med å gjøre, selv om lyset er så dårlig at du ikke kan lese fargen skikkelig, eller staken er rusten. Formen på stakene skulle vært til ekstra hjelp, men her har Fyr- og merkevesenet traslet det til. Nå har vi mange steder fått plaststaker med rund topp, som kan være vanskelig å tyde.
Når du går med leia, skal du ha spisse staker om styrbord og flate staker om babord.

Hva gjør du dersom du i dårlig sikt går i motsatt leiretning og ser to flytestaker samtidig; en til babord for kursen med flat topp og den til styrbord med spiss?
Løsning: IKKE gå mellom dem, for der ligger faren! Det skal derimot være seilbart farvann utenfor på begge sider, men du velger å tørne styrbord i henhold til Sjøveisreglene.

Kompassavmerking med sort og gult

Det andre systemet er ikke orientert etter en bestemt fartsretning, men etter kompasset. Systemet kalles kardinalmerking på fagspråket. Kompassavmerking er like godt, og dessuten mer forståelig. Her plasseres merkene i en bestemt kompassretning ut fra det farlige området, som for eksempel kan være en frittliggende grunne. Det kan også ligge kompassmerker utenfor en tange, sandbanke og lignende, så du kan ikke regne med at det er seilbart farvann bare du kommer langt nok unna. Når du ser et kompassmerke/kardinalmerke, skal du alltid holde til samme side – nord for nordmerker, øst for østmerker og så videre.

Hva gjør du dersom du går østover og ser et vestmerke rett forut?
Løsning: Faren ligger forut, et sted bakenfor (østenfor) merket, og det logiske ville være å tørne hardt styrbord for å gå klar og passere eventuell annen trafikk om babord, slik Sjøveisreglene egentlig krever. Men du må i lese kartet skikkelig. Ofte må du tørne godt mot babord og holde ordentlig utkikk.

Hvordan tolker du at du går nordover og ser et nordmerke rett i baugen?
Løsning: Du kan ha hatt flaks og allerede passert rett over det farlige området, ellers er du i ferd med å smelle på. Øyeblikkelig stans er i alle fall påkrevd.

Trekanter og farger

Spissen(e) på kompassmerkenes svarte trekanter viser kompassretning til fritt farvann. Spissen(e) opp betyr, logisk nok, seilbart på nordsiden. Spissen(e) ned betyr sørsiden. Et sjømerke som flyter, vil rotere i vannet, så det lar seg ikke gjøre å lage spisser som peker mot øst eller vest. I stedet blir øst og vest markert med trekanter som har henholdsvis spissene fra hverandre og mot hverandre. Men hva er hva? Her er en grei huskeregel: Med spissene fra hverandre vil det dannes en strek av åpningen mellom de to grunnflatene. Tegnet ser nesten ut som en ”Ø”. Med spissene mot hverandre, er det lett å se for seg en W for West.
Langt fra alle kompassmerker har toppmerke. De følger imidlertid også et system med gul og svart farge. Den svarte fargen representerer spissen på trekanten. Et nordmerke er derfor svart øverst og gul nederst. Omvendt med sørmerket. Øst har henholdsvis svart i topp og bunn, med gult felt på midten, og omvendt for vest.

Bøyene

I særlig viktige farvann er det vanlig å legge ut store bøyer i stedet for staker. Disse er gjerne også forsynt med lys og/eller lyd – enten klokke eller en fløyte som aktiveres av bølgebevegelsen. Bøyer som inngår i sideavmerkingen er logisk nok røde eller grønne, eventuelt med lys i samme farge. Blinkene er gjerne korte med lange mellomrom.
Bøyer som inngår i kompassavmerkingen er fargemerket som andre kompassmerker. Lyset er derimot svært spesielt, med hurtigblink etter et spesielt mønster: Nordbøyer blinker kontinuerlig, øst har tre blink, syd har seks blink og vest har ni blink. Det kan være vanskelig å telle hurtigblink, så for sikkerhets skyld er sørmerket også forsynt med et langt blink mellom de seks hurtige.

Andre flytende

Vi finner dessuten en rekke forskjellige andre flytende sjømerker i IALA-systemet. Det mest vanlige av dem er midtgrunnsmerket (frittliggende grunne). Det har røde og svarte ringer. Dette har sjelden toppmerke i våre farvann, men de finnes, og da har de form av to svarte kuler over hverandre.
Et annet flytende sjømerke du kan se en del av er de gule. De signaliserer alltid noe spesielt. Det vanligste er badebøyer som har gult kryss på toppen, men også andre gule bøyer finnes, og signaliserer alltid sterke seilingsbegrensninger i farvannet.
De røde og hvite midtleimerkene er det ikke så mange av her i landet, men kommer du for eksempel til danske farvann, blir de mer vanlige, for her kan leiene være mange og trange. Da er det greit å vite at du alltid skal strebe etter å ha slike merker om babord, uansett hvilken vei du går i leia.
Ved nye farer, som for eksempel vrak, er det vanlig å bruke kompassavmerking, men ofte legges det da ut to like merker ved siden av hverandre.

I kartet

Alle sjømerker er markert i sjøkartet. Grønne staker er tegnet svarte, mens røde er åpne (hvite) i midten. Kompassmerkene er gjerne tegnet slik de er. Dessuten står det engelsk (internasjonal) kode for fargen. R = Red (rød) G = Green (grønn). BYB = Black Yellow Black (svart gult svart) for øst og så videre.
Midtgrunnsmerket heter BRB = Black Red Black (svart rød svart), de gule spesialmerkene er merket Y = Yellow (gul) og de røde og hvite er merket RW = Red White (rød hvit).
Et merkesymbol er på rundt 3 mm i sjøkartet, og med målestokk 1:50 000 betyr at merket egentlig skulle være 150 meter langt! Merkets nøyaktige posisjon markeres av merkets bunn. Når kartsymbolet er stort, som for eksempel på bøyer, er posisjonen avmerket som en liten ring midt på grunnlinjen.

Merketips

Stol aldri helt på flytende sjømerker. Storm, is eller andre ting kan føre til at et sjømerke forsvinner eller ligger ute av posisjon.
Vær ekstra grundig i farvann med både sidemerker og kompassmerker. Det er lett å bli forvirret i overgangen mellom de to systemene. I en del tilfeller kan det virke som om du må gå på ”feil” side av et merke. Les kartet grundig før du velger kurs.
De flytende sjømerkene er lagt ut for sjøfarten. Det er ofte vann nok for fritidsbåter over farene.
Et flytende sjømerke kan si noe om strømmen i farvannet. Det er ikke alltid nok å se strømmen etter hvilken vei staken heller, for du kan bli lurt. Med kort forankring heller staken gjerne med strømmen, men lang eller sterkt begrodd forankring kan tvinge kjettingen i bue slik at staken peker mot strømmen. Du må altså gå så nær at du ser strømningen rundt merket.
Er du i tvil om hvilken side av et flytende merke du skal gå på, kan det være lurt å gå kloss i. Der er det alltid vann, fordi forankringen krever en viss dybde. NB: Gjelder ikke faste merker!
Midtgrunnsmerket representerer ingen fare for fritidsbåter. Det er seilbart over alt, bare du ikke renner på selve merket.
Kjøp publikasjonen ”Tegn og symboler i norske sjøkart” utgitt av Sjøkartverket og studer den.