Anne fra landet

Anne fra landet

Det ligger i sakens natur at Anne Enger Lahnstein er jordnær. Men ikke så sterkt at politikeren har slått rot. Snarere er hun ved å bryte opp, kaste loss og gi seg brottene i vold - som Redningsselskapets første kvinnelige generalsekretær.

Jeg har invitert Anne Enger Lahnstein til lunsj på Aker Brygge, et sted hun ifølge seg selv ikke ofte besøker. Her har jeg funnet et ordentlig sted med ordentlige maritime antikviteter i håp om å bli hensatt i en ordentlig salt stemning - så salt den kan bli i Oslo-gryta, og så salt som en nyvalgt generalsekretær i Redningsselskapet synes å fortjene.
Hva som til slutt dominerer inntrykket etter mitt første møte med denne feminine manifestasjon av det trassigste NEI siden Elverum i 1940, er ordentligheten. Og et glimt i øyet som vitner om en tøylet uordentlighet.

Hvorfor sa du ja til å bli generalsekretær i Redningsselskapet?
- Jeg synes det var veldig overraskende å bli spurt. Det er flere ting ved dette arbeidet som tiltaler meg. For det første at det er en frivillig organisasjon med et svært edelt formål - å redde verdier og liv. I tillegg byr det på en mulighet til å holde kontakten med Kyst-Norge og distriktene gjennom de mange lokallagene. Og så synes jeg det er spennende med rederidelen, som er ny for meg. Det maritime er et ganske ukjent område for meg, men jeg synes utfordringer er spennende. Dessuten byr jobben på mye kontakt med det offentlige som er en viktig finansieringskilde i tillegg til innsamling av midler og gaver. I så måte håper jeg å dra veksler på mitt kontaktnett.

Du har gitt uttrykk for generelt svake kunnskaper om det maritime. Tror du det kan ha betydning for din troverdighet som generalsekretær i NSSR, med ansvar for 35 redningsskøyter?
- Det er viktig at sikkerheten langs kysten styrkes, vi har jo eksempler på at det trengs. Man trenger en gjennomgang av opplegget, men jeg er ingen ekspert og må lære mer etter hvert, noe jeg tror skal gå bra siden jeg har mange gode støttespillere. Det er med ydmykhet jeg trer inn denne lederstillingen, og selv uten maritim bakgrunn tror jeg at jeg har min troverdighet i behold. Det hadde vel vært mer betenkelig om jeg hadde sagt at jeg er ekspert på dette området. Med ledelse er det slik at man må ha hjelp av medarbeidere for å dekke hele området. Ledelse er for meg å ta ansvar, og det tror jeg også at jeg har vist at jeg kan, sier Anne Enger Lahnstein, som vil ha seg frabedt vår antydning om at hun nå blir en ryddepike i selskapet. Ikke så meget fordi vi tror det må ryddes, mer på grunn av vår ukritiske bruk av ordet pike. Det er hun definitivt ikke!
Også når det gjelder Lahnsteins forhold til sjøen vet hun å være ærlig. I så måte vitner Senterpartiets firkløversymbol forunderlig treffende om at hun er helt grønn.

Fantes det ikke et maritimt element i din barndoms kløvereng?
- Nei, det var nok mest kløvereng. Og kanskje noen robåter på Øyeren. Ellers var det ikke mye saltvann og båt. Men jeg har reist mye langs kysten de siste tyve årene og fornemmet livet i lokalsamfunnene. Jeg har sett betydningen av fiskerinæringen og sjøveis transport. Samtidig opplever vi et økende fokus i samfunnet på friluftsliv og båtliv generelt, som jeg har forstått er den voksende delen av Redningsselskapets aktivitet, i hvert fall når det gjelder medlemmer.

Som Nei-sidens frontfigur under EU-kampen er det liten tvil om at du har bidratt til å splitte det norske folk. Er det fare for at du kan bli en splittende leder i NSSR?
- Det tror jeg ikke er noe problem. Man må forutsette at styret har vurdert den siden av saken da de valgte å ansette meg. Jeg velger å se det slik at de fleste setter pris på mennesker som er tydelige, selv om man er uenig i en sak. Jeg fikk gleden av å spille en viktig rolle i kampen om norsk medlemskap i EU og var på vinnersiden der. Det var en sak som betød mye for folk. At den i så måte virket splittende, er jeg enig i. Samtidig har jeg hele tiden vært leder for en organisasjon, noe jeg tror jeg har lyktes ganske bra med - både i gode og mindre gode tider. Jeg tror ikke det vil være splittelse knyttet til meg, i alle fall ikke etter at jeg fikk erfaring som regjeringsmedlem. Og hvis det blir et problem, får vi heller snakke om det. I et avisintervju så jeg at et par-tre medlemmer hadde meldt seg ut. Det synes jeg er litt overraskende, men jeg må jo akseptere det.

Det har i lengre tid vært en konflikt mellom landansatte og sjøansatte i NSSR, der de på sjøen mener ledelsen ikke helt forstår behovene på sjøsiden og at ledelsen er for sentralisert. Vil det være mulig for deg, med uttalt mangel på maritim kompetanse, å sette deg inn i disse konfliktene?
- Jeg er ikke redd for at jeg ikke skal kunne sette meg inn i konflikter eller saker. Og det kan jo være en fordel at man kommer utenfra dersom det er riktig som du sier at det er en konflikt mellom sjø og land. Det er sikkert andre linjer også hvor det kan være noen konflikter. I en levende organisasjon vil det alltid være konflikter - også kanskje mellom grasrot og topp. Jeg fikk anledning til å være med på en av to store konferanser som de maritimt ansatte arrangerte i Bodø i fjor høst. Jeg er av dem som er opptatt av kveldsskift – den stunden etter middagen når man går rundt og snakker med folk. Det var veldig hyggelig og ga meg tro på at dette skal gå bra.
- Jeg forstått at det har vært et diskusjonstema hvorvidt selskapets ledelse er for sterkt sentralisert. Jeg regner med at det har vært nøye vurdert hele tiden hvordan man skal organisere seg mest mulig effektivt. Det er ikke min jobb å vurdere om denne organiseringen har vært riktig eller gal før jeg har tiltrådt. Men det vil jo alltid være slik at man diskuterer hvor man til enhver tid skal satse. Og det kan heller ikke være tvil om at en organisasjon som NSSR både må være desentralisert og samtidig ha en sterk ledelse som kan forholde seg samlet til myndighetene, for eksempel.

Både du og selskapets president Magnus Stangeland er politisk tunge. Men selv med tentakler langt inn det politiske miljø, foreslås det betydelige kutt overføringene fra Staten til selskapet?
- Nå ble dét kuttet rettet opp i Stortinget i fjor høst. Man fikk vel på plass femten millioner igjen, tror jeg. Men jeg så jo at det var stor aktivitet fra alle partier i alle landsdeler fordi man ikke syntes det gikk an å kutte hos Redningsselskapet. Imidlertid vil tiden fremover ustanselig by på en kamp om knappe ressurser. Og det må hele tiden vurderes om bruken av disse ressursene er effektiv nok, særlig fordi Redningsselskapet er i en situasjon hvor man omstiller seg litt og ser på nye utfordringer. Og hvis sikkerheten langs kysten er på myndighetenes dagsorden må Redningsselskapet komme inn i den vurderingen med full tyngde.

Har du noen vyer om hvordan man kan kompensere for disse kuttene i overføringer?
- Nå tror jeg at det meste er rettet opp i denne omgang. Jeg ser ingen lettvinte løsninger, men enhver organisasjon i dag tror jeg er nødt til å tenke gjennom hvordan de bruker hver eneste krone. Og så er det viktig å ta vare på det som har vært særpreget ved NSSR, nemlig grasrotengasjementet og de som har samlet inn penger gjennom loddsalg og mye annet. I fremtiden tror jeg det vil være veldig viktig å passe på sine øvrige inntektskilder, inkludert spill som jeg ikke er så..., som jeg er klar over er viktig for Redningsselskapet og andre frivillige organisasjoner. Så det skal jeg nok ta vare på. De mange strikkende kvinnehender må heller ikke glemmes. Kanskje bidrar de ikke med så store beløp, men de danner en solidarisk grunnorganisasjon som jeg mener er kjempeviktig. At antallet foreningsmedlemmer er sterkt redusert i forhold til tidligere tror jeg er et generelt trekk ved utviklingen i de fleste frivillige organisasjonene. Det er mer krevende å holde på medlemmene. Tiden er knapp for de fleste og man prioriterer annerledes. Livet langs kysten har vel også endret seg. Redningsselskapets betydning for folks trygghet var kanskje enda større tidligere. Men jeg synes det er viktig å se på hvordan man kan stoppe en slik utvikling. Jeg tror ryggraden i en organisasjon som Redningsselskapet er det medlemsbaserte virke.

Når Redningsselskapet har gitt assistanse, havner regningen som regel hos forsikringsselskapene - selv når båteieren er medlem i Kystpatruljen. Dermed skyves kostnadene over på båteierne. Har selskapet et identitetsproblem i forhold til det å være en humanitær organisasjon?
Nei. Det du beskriver der er en helt naturlig utvikling. Man kan ikke forvente at det er de strikkende kvinnene eller statsstøtten som er det ytterste leddet i hvem som betaler for dette. Det blir på en måte et supplement. Men når du går ut og redder folk i havsnød eller gir assistanse er det ikke urimelig at man viser til et medlemsskap, og det er heller ikke urimelig at man kan vise til et forsikringsselskap. Det er en rimelig arbeidsfordeling, og det er selvfølgelig ikke slik at man tar inn mer penger enn det man trenger. Vi snakker altså om en form for drift.

Selskapets nye fartøyer er blitt kritisert fordi de er for små til havgående virksomhet, og for store og dyre til å være hensiktsmessige i nære kystfarvann. I hvilke områder bør selskapet drive sin virksomhet i fremtiden?
- Det er strategiske avveininger som sikkert er vanskelige og som jeg tipper både ledelsen administrativt og styret har vurdert hver gang de har bygget et skip. Jeg kan vel til det bare si at ved å velge mellom de store hav og nære kystfarvann, fyller man ikke den oppgaven man er tillagt. Så det blir litt både og, tipper jeg. Men nå skjer det jo en gjennomgang av systemene og sikkerheten langs kysten så det er viktig å få til et samarbeid med andre instanser. Det er vel slik det fungerer i dag også, tipper jeg, med både Kystvakt og redningstjenesten for øvrig, sier Anne Enger Lahnstein.
Vårt omelette måltid ble sterkt anbefalt av en servitør, muligens med et fårete smil. Kanskje derfor avslutter Anne Enger Lahnstein intervjuet i rovdyrenes rike. Når det kommer til ulv, bjørn og sau har Lahnstein fast grunn under føttene. Idet vi skal forlate bordet, ytrer hun et lønnlig håp om at blodet skal flyte. At ulven skal lemleste lille Fido i Nordmarka. Hun lar en perlende latter ledsage råheten. Så tar hun igjen et ordentlig grep om vesken og vandrer mot sin siste vår i Stortinget.