utgave nr 12 2004

Båtjuss, desember 2004

Publisert Sist oppdatert

Erstatningsansvar for skade på båt ved fortøyning

I sommer lå vi i en svensk gjestehavn og en annen båt kom og fortøyde utenpå vår båt. Da de skulle legge fra igjen dagen etter fikk vi ripet opp siden på vår båt. Dette skyldtes etter min mening utelukkende førerens manglende kyndighet. Det var verken spesielt vær eller andre forhold som skulle tilsi at dette var spesielt vanskelig på noen måte. I ettertid har føreren – som for øvrig også er norsk – av denne båten vist seg motvillig til å betale de tusenlappene det koster å få utbedret skadene. Det gjelder også forsikringsselskapet hans, som hevder det ikke gjelder noe ”objektivt ansvar” til sjøs. Hvem har retten på sin side i et slikt tilfelle?

Svar:
Det er riktig at det ikke gjelder et såkalt objektivt ansvar for båter tilsvarende det som følger av bilansvarsloven for biler, det vil si at bileieren blir ansvarlig for skade bilen gjør uansett om det er utvist skyld. Som du sikkert er kjent med er det derfor heller ikke lovpålagt å ha noen form for ansvarsforsikring på båt. Det betyr likevel ikke at du som båteier sjelden eller aldri vil bli erstatningsansvarlig for skade du påfører andre, tvert imot. Ansvarsspørsmålet for båtskader reguleres for en stor del av sjøloven og dette tilfellet skulle vøre regulert av § 161 første ledd. Her heter det: ”Når skade på skip, gods eller person er forårsaket av sammenstøt mellom skip, og skylden ligger på den ene siden alene, skal den skyldige erstatte skaden.” Dette er i samsvar med det alminnelige skyld-/uaktsomhetsansvaret (culpaansvaret) som innebærer at den som uaktsomt påfører en annen et økonomisk tap blir erstatningsansvarlig.
Spørsmålet her vil derfor være hvorvidt båtføreren som forårsaket skaden kan sies å ha utvist skyld, det vil si har vært uaktsom; opptrådt på en annen måte enn det en alminnelig, kyndig og ansvarlig båtmann ville gjort i den samme situasjonen. Er svaret på dette spørsmålet bekreftende vil han og hans ansvarsforsikringsgiver være ansvarlig. Når du oppgir at det ikke var spesielle forhold som skulle tilsi uhellet, må det meste tilsi at båtføreren var uaktsom.
Antagelig ville det være lett å unngå skadene ved for eksempel fendere eller lignende, og da har han eller hun nettopp ikke opptrådt en alminnelig, kyndig og ansvarlig båtmann burde gjort i den samme situasjonen. I praksis vil det i en slik situasjon være skadevolderen som må sannsynliggjøre at det forelå en unnskyldende omstendighet som må medføre at han likevel ikke var uaktsom. Om han ikke kan påvise noe slikt, må han eller hun også akseptere ansvar for skadene. Om det foreligger ansvarsforsikring vil også hans forsikringsgiver bli ansvarlig, og du kan rette et direktekrav mot selskapet etter forsikringsavtaleloven § 7-6.

Eiendomsrett til sjøgrunnen når grensen er tegnet langs land

Vi har eiendomsrett ned til vannet; strandlinje, men har nå kommet i diskusjon med naboen som mener han eier sjøstykket utenfor vår strand. Dette innebærer blant annet at vi må fjerne en fortøyd båt. Han begrunner dette med at på vårt målebrev fra 1984 vises en inntegnet linje praktisk talt langs stranden – og således ikke ut i vannet. I hans målebrev derimot heter det at han eier så langt ut i sjøen som privat eiendomsrett går. Jeg har også kontaktet kommunen, men de ønsker ikke å ta stilling til dette.

Svar:
For å finne eiendomsgrensen må man i prinsippet se på stiftelsesgrunnlaget. For deres eiendom ville det være nærliggende å starte med overskjøtingen eller utskillelsen fra hovedbølet. Om det her ikke følger noen begrensninger i form av at eiendomsrett utover i sjøen ikke skulle følge med, må det klare utgangspunktet være at dere eier så langt ut i sjøen som den alminnelige eiendomsrett rekker.
Det innebærer at dere vil eie utover i sjøen til molbakken (marbakken). Kan det ikke påvises noen molbakke er vanlig oppfatning, og lagt til grunn i rettspraksis, at grensen må trekkes ved to meters dyp – målt ved middels lav vannstand. Dersom det er brådypt inne ved land er det mer uklart hvor langt ut eiendomsretten vil strekke seg, men i NOU 1988:16 er det foreslått at grensen skal gå minst 30 meter ut i sjøen fra strandkanten. Dette er rett nok ikke vedtatt som lov, men et greit utgangspunkt som nok kan legges til grunn. Linjen som er inntegnet på målebrevet har ingen nevneverdig bevisverdi etter min mening. Det er relativt vanlig, også for eiendommer med eiendomsrett ut i sjøen, at man finner en slik linje; som ofte kalles balanselinje. Denne tegnes gjerne inn for at man tidligere skulle kunne beregne eiendommens areal (som i dag lettere kan gjøres ved å digitalisere sjøkanten). Linjen gir derfor sjelden uttrykk for noen grenselinje og i så fall burde det følge av en grensebeskrivelse, for eksempel i skjøtet. En grense slik naboen din hevder er også meget uvanlig. Dersom det ikke er en god grunn at nettopp en slik grense er avtalt, vil en rett ikke legge den til grunn. Av interesse er det naturligvis også hvem som har utnyttet sjøgrunnen utenfor deres eiendom. Om dette er dere, slik det høres ut som, er naboens teori enda mindre sannsynlig.

Heving av bruktbåtkjøp mellom private

Jeg har kjøpt en snekke av en privatperson og har oppdaget en rekke feil og mangler. Hva skal til for å få omgjort dette kjøpet?

Svar:
Kjøp og salg mellom privatpersoner reguleres av kjøpsloven fra 1988. For å få omgjort salget, eller hevet kjøpet, som er lovens terminologi, kreves det at mangelen(e) må medføre et ”vesentlig” kontraktsbrudd, jf. kjøpsloven § 39.
Dette skyldes naturligvis at heving er den mest alvorlige misligholdsbeføyelsen og rammer selgeren hardt. Vesentlighetskravet er skjønnsmessig og skal avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Etter høyesterettspraksis vil kontraktsbruddet være vesentlig ”hvis det har gitt kjøper en rimelig grunn for å si seg løst fra kontrakten, slik at de gjensidige ytelser skal tilbakeføres”. Ved denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på om prisavslag vil være et fullverdig alternativ til hevning. Om et prisavslag vil kunne gjenopprette de økonomiske konsekvensene av kontraktsbruddet – balansen i kontraktsforholdet – og også gi en adekvat reaksjon mot det kontraktsbruddet som foreligger, vil det tale mot at mangelen er vesentlig og kan gi grunnlag for heving.
Om mangelen(e) greit kan utbedres uten for stor usikkerhet vil kjøperen normalt måtte nøye seg med dette. Om det derimot er forsøkt utbedret med mislykket resultat vil det tale for heving. Utgangspunktet og det sentrale moment i vurderingen er det objektive avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse – det vil si den objektive mangelen(e) ved båten, og da både manglenes karakter og manglenes omfang. Karakteren retter seg blant annet mot mangelens alvor og kompleksitet. Omfanget vil typisk rette seg mot hvor kostbar en eventuell utbedring vil være. Videre vil tidsaspektet være av betydning. Jo lengre tid som har gått etter kjøpet, jo vanskeligere vil det være å få hevet. I tillegg kommer subjektive momenter, for eksempel om og hvor klanderverdig selgeren har opptrådt. Om han eller hun har tilbakeholdt sentrale opplysninger og opptrådt uredelig vil kjøperen lettere blir hørt med et hevingskrav. Som du forstår er dette et spørsmål det ikke er enkelt å besvare kort og presist, men forhåpentligvis var dette til hjelp.

Powered by Labrador CMS