M/S Dixie Lily: Halvveis til Svartehavet

M/S Dixie Lily på langtur igjen

Halvveis til Svartehavet

Cecilie, Thomas og John Fredrik ombord i Dixie Lily var halvveis til Svartehavet 1. september. 2500 km på åtte uker er ikke noe problem hvis man går et stykke hver dag. De nyter livet og ”rusler” sydover på Donau mot Østerrike og Wien, Slovakia og Ungarn. Følg med.

Tekst og foto: THOMAS BELL

Vi seilte på Mittelland Kanal ned til Minden hvor vi feiret John Fredriks elleve års dag med to danske båter på vei til Middelhavet. Mittellandkanal er ikke særlig spennende, men det er avslappende å sitte på dekk i solskinnet. Vi fortsatte inn på Dortmund-Ems-Kanal som på forrige tur og prøvet oss på Rhein-Herne-Kanal. Sist slapp de oss ikke inn i slusene her uten at vi skjønte hvorfor. Denne gangen gikk det greit.
Vi var spente da vi entret Rhinen. Den begynner på null oppe i fjellene lenger syd og kan være stri med strøm på mellom 6 til 12 km/t. Det gjelder å passe seg for nyttetrafikken og den er det mye av. I Paradieshafen stoppet vi, en havn med plass til ca 50 båter og ikke mindre enn fem forskjellige båtforeninger med hvert sitt klubbhus. Utenkelig i Norge, men tyskere er noe for seg selv når det gjelder organisering! Det første de spør om er hvilken yachtclub man tilhører, og vimpler må man ha. Det er sjelden å se en tysk fritidsbåt med mindre enn tre vimpler og flaggheisingen er like høytidelig som i det militære.
Disse menneskene er dessuten helt fiskegale. En tysk sportsfisker med respekt for seg selv har 3-4 fiskestenger ute samtidig. Fritz og Heinz sitter godt til rette i en mobil lenestol under en stor parasoll med en øltønne eller to innen rekkevidde. Så har de montert små bjeller på stengene sine slik at de ikke trenger å rykke ut de 4-5 meterne sånn i utrengsmål. Der sitter de med alle fiskestengene og ølet sitt og myser på oss som strever oppover Rhinen.
Vi ble meget godt mottatt i Paradieshafen, kjørt over til Düsseldorfs Altstadt og vist rundt. Vi var også innom et flott akvarieanlegg i byen, det var virkelig John Fredriks dag.

Køln og sjokolademuseum

Neste stopp var Köln og vi la til ved des Verbandsvereins KölnerAutbord und Motoryacht-Club! Det vi var mest interessert i var denne havnens nærmeste nabo: Mmmuseum, et sjokolademuseum og sjokoladefabrikk. Museet gir en innføring i sjokoladens historie, opphavet og dens kultur, spennende, lærerikt og godt. Og så kjøpte vi litt. Vi fikk dessuten vist minstemann Kølnerdomen.
Mot Koblenz begynner Rhinen å vise seg fra sin vakre side. Oppover åssidene ligger foruten vinrankene, det ene slottet og middelalderborgen etter det andre. Rhinen er her svært stri og lunefull en del steder, og vi måtte ha fult pådrag for å komme videre. Da er det ytterst viktig å holde baugen rett mot strømmen, hvis ikke kan du, før du vet ordet av det, ligge i 15 knop nedover elva. Vi registrerte at det var en del dype kløfter i elvebunnen, ekkoloddet måtte fininnstilles for strømmen gir rare utslag på dypdemåleren.
Et sted var det varsellys som vi ikke ble helt kloke på, men vi la oss i kjølvannet av et større fartøy. Denne delen av Rhinen vil vi mange ganger tenke tibake på, det er noe av det vakreste landskap vi har sett. Den siste natten på Rhinen la vi til på en halvøy ved det ikke helt ukjente navnet Loreley. Det var livat her, for på denne tiden er det ulike festivaler over hele Tyskland med rockekonserter, fyrverkeri, tivoli, vinfestivaler etc. Vi tar det med oss, dette har vi jobbet frem mot i lang tid.

Litteratur og kart

Når det gjelder geografi og kursvalg, leser vi ”Fürer für den Binnen-Fahrten-Sport”, utgitt av Deutcher Motor Yacht Verband (koster under 20 DM). Den er uunnværlig om man skal på kanalene i Tyskland. Her står alt. Vi har kun et oversiktskart ved siden av, det gjør det hele svært enkelt. Det lyktes oss å få tak i et oversiktskart over så å si alle kanaler og elver i hele Europa og det er ikke få. Nevnt er også nye kanaler under arbeid eller på tegnebordet. I tillegg fikk vi tak i Rod Heikells Donau, riktignok på tysk, men til halve prisen av hva den koster hjemme.
På Main var det enkelte enorme sluser på 12 x 300 m. Her ble vi små. Det er lystbåtsluser der også, men vi er for store for de fleste av dem. De største har en bredde på 4 m, men de fleste måler ikke mer enn 2,5 m. Det er en anselig vinproduksjon i dette området, noe landskapet til tider ga preg av, som i den vakre byen Würzburg. Vi stoppet her en stund og lå både gratis og trygt. En del steder ligger man ikke så bra, for de store tunge lekterne tar med seg ”halve”elva når de stryker forbi. Da følger din egen båt med så langt fortøyningen rekker, så fort at det kiler i magen. Har du dårlig tauverk eller pullere uten solide gjennomgående bolter, blir du med lekteren videre på dens ferd! På Main gikk det smått, forståelig nok med tre lektere pluss Dixie Lily i slusene. De har 20 –30 cm klaring på sidene og 80 meter fra styrhuset til baugen, og da skjønner man at det er fatalt å kollidere med sluseporten.

Tøft i slusene oppover

På Main Donau Kanal ble slusene kortere,190 m lange var de, men her slapp de oss inn alene,og da går det unna. Til tider litt for fort. De største slusene har et fall på 24,7meter. Verst er det når man stiger og vannet kommer opp på sidene av slusene. 40 kubikkmeter vann i sekundet blir det turbulens av.
I sluser hvor det er pullere som følger med, er det greit for da kan man gjøre fast tauet, men i de slusene hvor man må bytte, er det ugreit, også fordi avstanden mellom pullerne er så lang at ingen lystbåt får feste i hver ende av båten, men må nøye seg med et midt på båten. Det var så vidt jeg greide å holde igjen for kreftene. En gang klarte jeg det ikke. Cecilie sto på fordekket med en fender for å berge baugen idet båten dreide på seg, og John Fredrik sto bak med en ekstra fender. Plutselig kom en trykkbølge og dro oss ut fra sluseveggen. Jeg hadde ingen sjanse til å holde igjen, det kjentes som fingrene skulle slites i filler. Jeg slapp tauet og vi fõr ut fra sluseveggen, men jeg fikk tak i gir/gass spaken og gjorde noen halsbrekkende manøvre, full fart akterover, så forover og greide å få tak i pulleren så vi igjen hadde kontrollen.
Enda vanskeligere ble det når det kun er en lekter sammen med oss i slusen. Da gad ikke lekteren å fortøye. Derfor holdt de på å kjøre inne i slusen for å holde seg ” i ro”. Når vi hadde en lekter på 150 meter foran som ga skikkelig på, kan man jo tenke seg hvordan det er å ligge i kjølvannet der bak. Derfor var det deilig å nå toppen på 405,7 m over havet og nedstigningen skulle begynne. Det å gå nedover, er bare latmannsliv, og når vi var alene, var det rene leken. På denne turen har vi tatt 67 sluser, og fra før har vi vært gjennom 470, så vi er ikke akkurat nybegynnere. Jeg skriver ikke dette for å skremme noen, men det gjelder å være på vakt.

Rike på tid og opplevelser

Da vi kom til Regensburg på Donau, var det 2400 km igjen til Svartehavet. Vi hadde gått drøyt 2500 km fra Hvasser pr. 31. august. Langt hjemmefra, tenker du kanskje. Det er riktig, men hadde du tatt båten din et pent stykke hver dag i åtte uker, hadde du vært like langt. Det er det det handler om. Åtte uker er ikke særlig mye i hverdagen, men når alt er nytt, går tiden dsakte. Den ene nye opplevelsen etter den andre sørger for det.
Regensburg er en vakker gammel by med mye av den gamle bygningsmassen intakt. Vi fikk en ny museums- og kirkebesøksdag. John Fredrik viser heldigvis interesse for dette. Vi lå to netter i en Yacht club, like ved sentrum av byen. J.F. liker å gå i byen av og til, særlig å spise lunch på en fortausrestaurant. I Regensburg kom han med følgende bemerkning:
-Folk tror sikkert vi er rike, vi som sitter her og spiser og koser oss, dessuten røker pappa
cigar! For hans egen del består rikmannslivet i en sandwich, et glass juice og en sorbet til dessert. Mer skal ikke til, men kose oss, det gjør vi! Da vi dro fra Regensburg, skinte solen varmt. Det er ekstra skjønt med slike dager. Folk flest er på jobb, men vi seiler av sted, tar en kopp te på dekket og kikker på livet. Bedre kan det ikke bli. Vi gled bedagelig nedover med maskinen på 1500 omdr. i 10 knop. Det å gå med elva er det flotteste, motoren bare murrer fornøyd og farten er helt grei.
Da vi passerte munningen av Isar, økte vi til 13 knop, fortsatt på 1500 omdr. Vi er på vei nedover, noe som vises på barometeret. Vi har ikke stilt på barometeret ombord, så det falt mens vi gikk oppover i slusene. Da vi var på det høyeste, viste barometeret 970 millibar. Kanskje noen våkne lesere kan si hva barometeret skulle ha vist, det er stilt på nivå med havet og vi var 405,7 m da dette ble avlest. Været er slett ikke verst. I morgen krysser vi grensen til Østerriket.