ANNONSØRINNHOLD
Oslofjorden i sort-hvitt
Hvordan så det ut før? Hva levde folk av? Hvordan var det å vokse opp her? – Dette er vårt felles fotoalbum fra Oslofjorden fra de viktigste havnene langs hele Oslofjorden fra Risør til Hvaler, sier forfatteren av den nye boken "Oslofjorden i bilder fra sort hvitt fotografiets tid," Sigbjørn Larsen.
Publisert
Sist oppdatert
– Oslofjorden har vært selve livsgrunnlaget for menneskene som bor her, sier Larsen. Bildene dokuementer livet langs fjorden i all sin bredde. I arbeid og fritid, hverdag og fest.
Bestill boka her
Her er sjøfolk og fiskere, verft og isbruk, fastboende og feriefiolk.
- Fortellingene om fjorden er like mange som det finnes mesnnesker og har vært sentral i Norges historie helt siden vikingtiden. Den gang ble fjorden kalt for Folden og Viken, og folk herfra ble kalt for Vikinger. Innerst i Viken lå Oslo. Byen som ble grunnlagt ved elveoset av Loelvas utløp. Os-Lo. Og som etterhvert skulle gi navnet til hele Oslofjorden.
Oslofjorden er Norges tettest befolkede fjiord. Tømmer, fisk, jernmalm, kalk og is var store eksportvarer. Båter og skip ble bygget omtrent på hvert et nes. Skip og sjø, sjøfolk og fiske var viktige næringsveier.
Da jeg vokste opp i Kragerø var det fortsatt sjøfolk som hadde seilt på de syv hav i de små hvitmalte husene innenfor stakittgjerdene. De var like godt kjent i Biscaya som i Jomfriulandsrenna. Og brakte med seg hjem en duft av den stora verden. Vi hadde ikke Cubas passatvind om pannen, men kunne kjøpe en Havanna i kiosken til Bør. Da Tjukke Charles kom hjem fra langfart med en apekatt på babord skulder vakte det oppstandelse i barneflokken. På Øya bodde det en skilpadde som var 100 år.
Det var mange originaler i småbyene. I boken kan vi lese om "Køla Pålsen" i Oslo som drev med kull-og vedutslag ved Akerselva. Han elsket å holde leven med det kondisjonerte borgerskap. Under en middag fikk han en av byens fine fruer til bords. – jeg skal si De holder Dem godt! sa han. – Åh, syns De det? spurte hun smigret. – Ja, jeg har vært på toaletten tre ganger allerede jeg, smilte han. Hvordan den videre samtale forløp er ikke kjent.
I Fredrikstad hadde vi en som ble kalt for "Anders Pollti". Taxisjåførene hadde ordnet uniform til ham. Han ordnet køen foran Kinoen. Var det en populær film kunne det stå kø helt ut på torvet. Så kom det en dame med boa leiende på en liten gutt, som forserte hele køen og stilte seg opp foran. Da gikk Anders Pollti bort og gjorde honnør og sa: De må være så snill å stille Dem bakerst i køen, Frue! - De må ikke tro at De er politi selv om De har merke i lua, sa fruen. – Nei, sa Anders, og De må ikke tro at De er høne sev om De har fjær!
I Moss var det en som ble kalt for Ola Sønnavind. Kallenavnet hadde han arvet etter sin far. Det hadde ikke regnet på lenge og det var så lite vann i elva at fabrikken, som fikk kraften fra vannet, måtte permittere. Folk hadde ikke arbeid, men møttes likevel regelmessig. –Hvis dere spleiser på ei flaske brennevin, så skal jeg ordne regnværet, sa han. Ja gutta var med på spøken og kjøpte inn flaske. Før flaska var tømt, så kom sønnavinden med regne. Det regnte stritt i flere dager. Vannet steg og folk fikk jobbene sine tilbake. Hvis det etter dette ble litt lite vann i elva, så var det bare å stikke ned til "Ola Sønnavind" lød det.
Dette er bare noen av de mange historiene som er samlet i denne boken, som ellers inneholder en rekke bilder fra sort hvitt fotografiets tid. Det vil si fra slutten av 1800-tallet til omlag 1980.
–Oslofjorden er livsgrunnlaget for oss som bor her. Dør fjorden, dør vi. Vi må derfor ta vare på Oslofjorden, ikke bare for vår egen tid, men også for kommende generasjoner, som også skal få bo og arbeide, leke og drømme langs denne vakre fjorden, sier Larsen.
Sigbjørn Larsen
Forfatter, TV-producer, programleder, og journalist i Båtmagasinet, har laget en rekke TV-programmer og bøker om vår kystkultur.Foto: Eilert Munch Lund.
