Klenodiet Kolbjørn

Klenodiet Kolbjørn

76 år gammel ligger motorbåten Kolbjørn i et båthus ved Sjøfartsmuseet i Porsgrunn. En liten racer bygget i Brevik rundt 1923, telemarking langt inn i porene. Skrogmessig helt original og antakelig den siste av bare tre båter - et lystbåtminne av de sjeldne!

Tekst og foto: Atle Knutsen

Som en ærverdig ambassadør for en hel motorbåtkultur lister Kolbjørn seg oppover Porsgrunnselven en juli formiddag. En hvass knivsegg som skjærer forsiktig gjennom vannet. Vi har høytidelig tatt sete ved eier Beiers side, nyter en elevert stund i 22-foteren som Beier helst sammenligner med en uhyre elegant sportsbil. Kolbjørn er langt fra daglig i bruk, men har som pensjonist vært heldig i sitt valg av (pl)eier-familie.
-Vi sparer ikke på noe når det gjelder denne båten. Man kan ikke nekte et slikt klenodium noe. Det er viktig at den ikke blir råteangrepet og derfor sørger jeg for grundig oljeimpregnering og nøye overflatebehandling hvert år, sier Beier kjærlig.

Lokal tilknytning

Aasmund Beier er kulturverner på sin hals. I sitt daglige virke leder han Porsgrunnsmuseene, som omfatter Sjøfartsmuseet med den restaurerte slepebåten Hans Martin bygget i betong, og Bymuseet med porselenssamlingen til Porsgrunds Porselænsfabrikk. Museet holder hus ved Porsgrunnselvens bredd, en elv som har båret mye kystkultur gjennom tidene. På bunnen ved elvens utløp ligger det gamle dampskipet Løveid fra 1870 som forliste i 1940. Båten var eid av Beiers far og hans onkel. Håpet er én gang å kunne heve og sette det unike skipet i stand. Selv nøyer Beier seg med den langt mindre Kolbjørn, men også den beferdet elven og fjorden i riktig gamle dager. Konvoiene av lystbåter gikk helgestøtt ut elven og Frierfjorden til hyttene i skjærgården - en fart Kolbjørn fortsatt går i, til Beiers hytte i Eidangerfjorden.
Ute på elven forteller Beier oss båtens historie. -Fremfor noe er Kolbjørn en Breviksbåt. Alt fra konstruksjon til motor er gjort på eller i tilknytning til Trosvik Mekaniske Verksted. Så vidt vi vet ble det bygget tre båter som var tilnærmet like. Den første på Trosvik for verkstedets direktør Ola Jacobsen med navnet “Eidangerfjord”, antakelig tapt i en brann i Oslofjorden.

Bare tre båter

Emil Gulseth, som var møbelsnekker og arbeidet på snekkerverkstedet på Trosvik, bygde
den første båten i sin helhet. På de to andre strakte han kjølen, laget spantene etter malene av den første båten og gjorde dekk og innredning. Skroget på disse to ble bordet opp på Hansens båtbyggeri i Eiksrønningen. Kolbjørn er den tredje båten, bygget for verksmester Kolbjørn Olsen på Trosvik.
-Den var i familien Kolbjørnsens eie i mangfoldige år, hvor den ble stelt nøye. Så hadde den et par korte mellomspill, senest hos fartøyverner og arkitekt Trond Eide, før jeg overtok og døpte den Kolbjørn for 15 år siden. Da var den værslitt, men fortsatt ved god helse og det var kun nødvendig å foreta en grundig oppussing utvendig og innvendig. Det var en fryd å se de vakre fargene i materialene komme frem.
Skroget er bygget i furu på eikespant, med bånd klinket inn mellom spantene, mens dekket
er teak med oregon pine og mahogni i staver lagt annenhver gang. Innredningen er laget av hele teakplanker, mens dørken er eikemalt. Skrogmessig er alt originalt fra 1923, inklusive glassene og vindskjermen. Og alt har patina. Det eneste jeg har måttet gjøre var å legge inn flere nye bånd som forsterkning på begge sider akterut, forklarer Aasmund Beier.

Trosvik-Nash

-I første rekke skal båten bevares for fremtiden og den brukes med omtanke og varsomhet. Frustrerende mange båter er regelrett brukt opp i stedet for bevart. I Kolbjørns tilfelle gjelder dette bare motoren, som er det eneste ved båten jeg ikke har lykkes med å holde i original forfatning. Opprinnelig satt her en to-sylindret Trosvik-motor på 4-5 hk, konstruert og bygget av nettopp verksmester Kolbjørn Olsen. Antakelig ble det bare laget fire eller fem slike motorer. Olsen hadde tatt utgangspunkt i direktør Jacobsens Nash-bilmotor og laget en to-sylindret utgave med trykksmøring som var riktig avansert for sin tid. Denne fant jeg igjen i skogen på Herøya som en rustklump og brukte mye penger på overhaling. Penger rett ut av vinduet, for motoren på sin side svarte med å bruke uhorvelige mengder bensin inntil den fikk en kjølevannslekkasje ned i oljen, forteller Beier, som nå er i besittelse av to og en halv Trosvik-motor. Den ene står på museet i Porsgrunn, den andre i Brevik.
I dag drives Kollbjørn av en to-sylindret Volvo Penta diesel på 18 hk som Beier selv monterte for noen år siden. Med den gjør båten ca. 12 mil. Skjønt bilrattet i eik med tenningsregulering i midten og gearspaken som står opp gjennom dørken, er alt sammen det originale og bevart. Det samme er eksosrøret dreid i messing og et nydelig roroppheng i solid gods tydelig laget på et sted med stor teknisk kompetanse. Såvidt han vet er også alle beslag de originale, så stolt kan han være, Aasmund Beier.