Nr 7. 2012

Brev til redaksjonen

Drømmen om et båtkjøp mm

Publisert Sist oppdatert

Av Leif Rune Sundli, Sandefjord Motorbåtforening/KNBF

Det å anskaffe seg en båt er for mange fortsatt en drøm over tid, kort eller lang.

Og en dag kan man oppleve at drømmen blir virkelighet – forhåpentligvis.

   Det er bare det at det er noen skjær i sjøen. Ikke bare for selger, men også for kjøper. Og noen ganger kan de være som Rakkebåene. Er du ikke kjent på Rakkebåene, anbefales det å gå utenom, for faren for å grunnstøte er stor. Noen vil kalle det sjanseseilas. Er du ikke kjent med båtmarkedet, så allier deg med en kjentmann.

   Å kjøpe båt privat kan nemlig være en slik sjanseseilas. I håp om at du blir en litt bedre og litt mer erfaren skipper, kan jeg fortelle om et farvann jeg har passert i juni 2011.

   Hvor mye tillit skal man ha til en som selger båt?

Hvaler er et vakkert ferieparadis for mange. I min oppvekst lærte vi der er det mange staute karer som har peiling på både båt og sjø. Et sted med mange flotte båter i alle varianter og priskasser. Velholdte. Det er ikke måte på. Kjøper jeg båt av folk på Hvaler, kan jeg være bortimot helt sikker på at jeg vil treffe på folk som har like lang båterfaring som dem er gamle.

   En hver som selger båt, ønsker selvfølgelig å stå fram som en pålitelig og ansvarsfull selger – og skipper. Med hele sin tyngde og erfaring hadde jeg ingen annen grunn til å tvile på dette. ”Bunnsolid” er nok et begrep selgeren ville ha likt å bli beskrevet som. Og erfaren. Hatt båt i mange år vet du.

   Møtet var hyggelig. Usedvanlig hyggelig. Mann som var godt over de 70. Prøveturen gikk helt fint. Til å være snekke, stusset jeg nok litt over at det var langt mer støy i denne snekka enn den vi hadde hjemme med samme type motor. Da jeg under fart kikka på kjølevannet, av en eller annen grunn fikk bevegelsene i vannet meg til å tenke at propellen var kanskje en hjulvisp. Ikke en sånn ordentlig en, men mer at den kanskje ikke egnet seg som propell. Det var usedvanlig mer skum og mer ”rotete” kjølevann enn jeg var vant til.

Jeg skjønte fort at det måtte være et misforhold mellom båt, propell og motorstyrke. Her forsvinner sikkert 5.000 kr rett i havet! tenkte jeg.  Merutgifter med en gang!

   Etter hver gikk jo praten – hyggelig og livlig. Det kom også for en dag at det var satt inn en langt sterkere motor, men propellen var ikke byttet. Det er jo godt å ha en mengde med ekstra krefter sånn at man har noen skikkelige krefter å møte bølgene med. Sa han. Sånn var det bare, sa han, for han var jo en dreven sjømann.

Kontrakten

Båten ble testet på ulikt vis. Bortsett fra støyen og den litt kremaktige opplevelsen av vannet akterut, skjønte jeg at her kunne jeg gjør et godt kjøp. Trodde jeg.

   For vi kom jo omsider til det punkt da vi var enige om pris og vi skulle skrive kontrakt. Jeg hadde forberedt meg godt. Sørget for å ha med utskrift av Forbrukerrådets kontrakt vedrørende båtkjøp og det i attpåtil 2 eksemplarer.

   Det var da skjærene for alvor begynte å dukke opp og farvannet ble langt verre enn Rakkebåene. Selger sendte meg en mail som skulle minne om en kontrakt – en meget usammenhengende sak  – som bare kunne undertegnes, mente han.  Enkelt og greit og ikke noe kompliserende innhold og som vil bli forstått av alle. I og med at den var så grei og var brukt så mange ganger tidligere, var det bare en ting å si: Den ville fungere helt utmerket!

Jeg skjønte fort at dette var en helt håpløs måte å gjøre det på så jeg foreslo Forbrukerrådets kontrakt ved kjøp av båt mellom private. Det kunne selger til nød si seg enig i.

   Her må jeg skyte inn at annonsen fant jeg på Finn.no. Et meget ryddig system. Det sto sågar med hvit skrift på grønn bunn: ”Betal aldri på forskudd” stod det i annonsen.. Og det står det faktisk på alle annonsene.

Nei det hadde han ikke hørt om. Det vanlige var at man betalte på forskudd! Se det! Der har vi selgeren som selv ville at hele verden skulle ha tillit til han, men stolte på en skarve kjøper – nei sånne sjanser kunne man ikke ta! Han var da en rettskaffen mann. Interessant!

   Kontraktene han sendte meg sprikte minst to veier. På den ene skrev han forskuddsbetaling mens på den andre siden skrev han kontant ved levering.

Vel, tenkte jeg, jeg skal da alltids finne en løsning som gjør selger fornøyd - i hvert fall så langt det lar seg gjøre – uten at jeg mister mine rettigheter.

   Selger hadde skrevet flg. setning på kontrakten: ”Selger gir ikke garanti etter levering.” Hva betyr nå det? tenkte jeg. For å være på den sikre siden, ringte jeg Forbrukerrådet.

   Ingenting, absolutt ingen ting! Var svaret derfra. Her kommer kjøpsloven inn og regulerer. I beste fall kan man si at her hadde jeg med en selger å gjøre som påsto at han kunne tingene og i realiteten ville sette norsk lov til side. Setningen kan faktisk ikke forstås noe særlig annerledes enn en total ansvarsfraskrivelse. Eller sagt med andre ord: Det var som om selgeren sa: ”Jeg vi aldri se deg mer etter at du har reist herfra med båten og kontakt meg aldri!”

Kjøpsloven

Kjøpsloven derimot sier at det er to års reklamasjonsrett. Kjøper man en båt til 50 eller hundre tusen, vil vel de fleste at den skal vare mer enn to år. Jeg spurte selger hvordan han ville takle det at jeg kom igjen etter to mnd fordi motor eller kjøleskap ikke virket. Det var da han gikk i svart første gangen! Helsvart er antakelig nærmere sannheten. ”Kan du ikke vanlig norsk, eller?”

   Ingen heftelser, skrev selger i kontrakten. Men han ville selvfølgelig ikke gi med den nødvendige informasjon (personnummer) for å kunne sjekke om dette stemte.

Flere overraskelser

Kontrakten bød også på en aldri så liten overraskelse til: Da vi var og så på båten skrøt han av at han brukte lang til på å holde den blank og fin. Pussegarn er tingen. Da vil båten holde seg deretter, bedyret han. Og vi skrøt vi av hvor flott og blank en slik gammel båt var. Vi synes han var uforskammet dyktig til å polere opp båten. Han bukket og takket og tok imot all rosen han kunne få. Da kontrakten dukket opp fikk vi svar på denne blankheten: Båten var selvfølgelig nokså nymalt!

   Båten hadde et registreringsnummer som signaliserte at den etter all sannsynlighet var eller hadde vært registrert i småbåtregisteret. Min Saga hadde jeg allerede registret i Sjøfartsdirektoratets skipsregister, så jeg visste utmerket godt hva som kreves at opplysninger der. Ved gjennomgang av hva som krevdes av informasjon til småbåtregisteret, fant jeg fort ut at jeg trengte mer informasjon.

   Hva med båtens motor? ville jeg gjerne vite. En ting var at det var en Volvo Penta MB17D. Men hvor i all verden finner jeg motorens serienummer? Og hva med produksjonsår? Det var selvfølgelig viktig for meg at jeg ikke var i ferd med å kjøpe en båt med reinspikka tjuvgods eller med motor som var smuglet inn til landet. Selger bodde jo i nærheten av svenskegrensa, så mulighetene var så absolutt til stede.

Det var på dette tidspunktet at det ikke bare svartna ytterligere for pensjonisten, men jeg ble virkelig redd for at han ville hive meg på sjøen!

   Han freste! Han bannet og skrek. Det som for meg var åpenbar og naturlig informasjon, var tydeligvis noe helt annet for ham. Han rett og slett nektet meg å kjøpe båten, til tross for at han visste at jeg hadde med penger og at vi hadde inngått en muntlig avtale.

   Sånn går det når et ord ikke er et ord og en mann ikke lenger er en mann! Kjøp ikke en båt som inneholder noe som ikke tåler dagens lys

Promillegrensen

Ser KNBFs båtting har gått inn for å senke promillegrensen til sjøs til 0,2. Det er jeg sterkt imot. Saktegående båt og 0,8 er null problem. Folk med 0,8 i promille er ikke et problem. Folk med 2,0 i promille er et problem. Irriterende at alle disse bedreviterne skal gå inn for at jeg ikke kan ta meg ei eneste pils på båtturen. Hva synes dere? Reglene tres ned over hodene på oss.

Espen O.

(Månedens innlegg) (Faximilie av oppslaget på side 56-57 i nr 3)

Stakkars mann

Jeg ser for meg den fortvilte båteier i Trondheim som alle eksperter tror på, men som norsk rettsvesen arrogant avviser.

Alle tungvekere som Det norske Veritas, Imci og Eivind Amble sier at båten hans er livsfarlig fordi den er feil bygd. Retten er lurt til å tro at er en transportskadet som er årsak til at den tar inn vann.

   Og det er satt sluttstrek for alle diskusjoner etter at høyesterett avviste å ta tak i saken. Nå må mannen betale 1,3 millioner kroner til forrige eier. Den er solgt uten CE-merke og uten vedlegg 3-erklæringer og mange ledd har tjent grovt på båten – bortsett fra mannen i Trondheim som må ta hele støyten.

   Sjøfartsdirektoratet opptrer uhyggelig arrogant i sine kommentarer i Båtmagasinet. De bryr seg jo ikke om at norske produsenter gir blaffen i lover og regler. Hadde dette vært på stell, hadde vi ikke fått saker som denne.

Jeg gremmes! Vi bør sette i gang en kronerulling for trondheimsmannen. Dette er et virkelig justismord.

 

Torstein B.

Langesund

 

Powered by Labrador CMS