BRUKTTEST: Myra 750 Combicruiser

Myra 750 Combicruiser

:

Sjødyktig og traust

Dette er en traust flerbruksbåt som er ganske spesiell ettersom den har en kjøl som gir en dypgang på hele 1,15 m. Det gir supre styreegenskaper, men nedsatt fart. En ”semihalvplaner” som burde gått i rundt 12 knop.

Tekst og foto: Jon Winge

Dekket har sklisikring rund baut og det er solide fortøyningsbeslag med sentral krysspullet på fordekket og halegatt på hver side av baugen. Akterut er man imidlertid henvist til å fortøye rett i pullertene, uten halegatt, noe vi liker dårlig. Vi savnet også springpullerter midtskips. På fordekket står det en sorteloksert aluminiums-pultpit et stykke inn på baugen slik at du går om bord på utsiden av denne. Løsningen kan virke litt utrygg i fortøyningssituasjoner, særlig fordi baugformen er faset ned mot rekkelisten ytterst.
Midt på fordekket er det en luke ned til salongen, og den er stor nok til å fungere som rømningsluke.
Dollbordene er forholdsvis smale, men de oppleves likevel som trygge fordi det er gode griperekker på hver side av hyttedekket. Entringen fra siden er fin fordi det er et holdegrep på hver side og dessuten et steg på innsiden.
I hyttedekket er det to luker, én på hver side. Den til styrbord er slik plassert at føreren kan få hodet over dekk når hun/han står ved rattet. En ventilator er plassert på hver side av vindskjermen akterut, den ene over byssa, den andre over toalettet.

Båten har en stor og åpen uteplass i le aktenom salongen/styrhuset Her er dørken gjort selvlensende. Akterut er det benk på hver side, men begge kan demonteres slik at uteplassen blir helt naken. Ihuga hobbyfiskere liker nok dette, skulle vi tro. Mellom benkene er det et bord som er hengslet i akterkant. Ryggstøttene til de to benkene kan legges ned mellom dem, slik at det blir en solseng akterut, eller en ekstra køye dersom kalesjen er oppslått.
Kalesjen er for øvrig fint uttenkt der den tar feste på noe som nesten kunne kalles enn lav targabøyle med vindskjerm i akterkant av hyttedekket. Den kan rulles opp på begge sider og akterut, slik at den danner en fin topp og slipper lys og luft inn fra elle kanter. I dørken er det en luke som vender ned mot et forholdsvis stort, men grunt stuerom. Her ligger tankene og batteriene.
På hekken er det en stupbratt rednings-/badeleider til styrbord. Ved siden av er det en liten luke med rom for fortøyningsgods, og under dette rommet, helt ute i hekken, er det dessuten et stuerom som man kommer godt til dersom man svinger opp bordet. Der sitter det en manuell lensepumpe.
Rundt hele uteplassen løper det en sorteloksert aluminiumsrekke. Det er styreposisjon med ratt, gass, gir og propellvridningsratt ved siden av døren inn til hytta, og vindskjermen på toppen av hyttedekket i akterkant sikrer at man står godt beskyttet når man fører båten derfra.

Under dekk er det ett stort volum med både salong, bysse og førerplass. Fremme i baugen er det to køyer over hverandre med en lang, halvsirkelformet U-sofa nederst og en ekstra liggeplass over denne innenfor rygglenet. Øverst kan det ligge én voksen eller to barn. En egen pute med stiv bunn kan legges ned i midten, slik at U-sofaen – jeg hadde nesten kalt den sirkelsofaen – fungerer som en riktig bred og god dobbeltkøye.
Salongbordet deltar altså ikke i forvandlingen fra salong til sovelugar. Det kan imidlertid senkes på søylen sin slik at det kommer ut av veien under køya. Det kan også heves helt oppunder dekk, men der vil jeg tro at det er mer i veien for hodene. Det faste setet med bord foran seg til babord i salongen, forenom toalettet, er hjemmesnekret, og egentlig en fin løsning.

Føreren sitter komfortabelt, og det er passe avstand fram til rattet, for her går det an å styre med hånden på kneet. Gass og gir sitter imidlertid så langt fremme at du må lene deg litt forover for å betjene dem. Instrumenteringen er nødtørftig, for her er det kun turteller og tankmåler. Bryterne er av bra kvalitet. Kompasset er i minste laget, men sitter greit plassert, rett i siktelinjen for føreren, slik at det ikke blir parallellaksefeil å snakke om.
Det er vindusviskere på midtruta og på førerplassruta, men ikke på den ruta som ligger foran passasjersetet. Viskerne arbeider radialt og blir derfor langt fra like effektive som parallellviskere.
Salongbordet står på søyle fra dørk til oppunder dekk, og det kan løftes opp til passende høyde med førerplassen. Med klaffene utslått, blir bordet et ypperlig kartbord.

Vi glemmer lett at dette er en forholdsvis liten båt når vi ser på byssa. Den er plassert inne på styrbord side og inneholder et Safe-Flame kokeapparat med lukket forbrenning. Vipper vi fram førersetet, kommer det til syne en skikkelig oppvaskkum med kaldt trykkvann.
Til sammen syv skuffer og to skap er til rådighet for dekketøy, bestikk, redskaper og proviant, og det er mer enn du finner på mange større båter. Det er slett ikke så dårlig arbeidsflate i byssa heller.

Hjerterommet befinner seg rett til babord når vi kommer ned i salongen. Det er båtens dårligste løsning, med Porta Potti ”bæsj and carry” i stedet for ordentlig dass. Nåvel – i Indre Oslofjord blir det en aktuell løsning med tiden ettersom politikerne har planer om å forby alle ekskrementiske utslipp der om få år.
Ellers er det en liten håndvask her inne, og det er det hele. Rommet er så vidt stort nok til at man får gjort sitt fornødne. Det kommer masse lys inn hit, og det er en ventilator i hyttedekket.

Ombord sitter en Yanmar 66 hk med vribart propellanlegg, ikke sluregir som er blitt mer alminnelig med tiden, blant annet fordi propellbosset ikke blir så tykt og fartsberøvende.
Motoren på denne versjonen sitter et stykke inn i salongen, men det er enkelt å komme til for å sjekke oljen. Da fjerner man bare en stiv pute, og fremre del av ”dyret under dørken” kommer til syne. Da blir det greit å komme til peilepinnen, men ikke stort mer. Det er imidlertid forholdsvis enkelt å fjerne halve ”motorkassen” inkludert trinn fra uteplassen, og da blir det blant annet greit å skifte både dynamorem og oljefilter. I en senere versjon er innredningen annerledes og motoren kommer så langt akterover at den ikke lenger stikker fram i salongen.
Yanmar-dieselen er en trofast og effektiv sliter, men 66 hester er i snaueste laget på denne båten. Med rundt tyve hester mer ville vi hatt det overskuddet som skal til for å kunne få en marsjfart på rundt 12-14 knop som dette skroget formelig ber om, og fremdeles ha litt i reserve.

Myra 750 er meget stiv, selv med to mann på ripa krenger båten nesten ikke. Vi testet den i sine hjemlige omgivelser, på Talgsjøen, et urolig stykke farvann rett utenfor Kristiansund og med storhavet og Grip rett ut. Vi hadde noe gammel dønning og vindsjø på skrå oppå, med bølgehøyde ca én meter.
Rett mot sjøene vaker båten fint og tar ikke vann over dekk. Den styrer uproblematisk og girer moderat omkring kursen med fast ror. På tvers av sjøen styrer båten fortsatt bra, og den er lite følsom for sidesjø. Ved gange i medsjø har båten en svak tendens til å stikke til siden, men det skal lite rorarbeid til for å holde den på kurs. Den dype kjølen har åpenbart stor betydning for denne båtens edle styreegenskaper.
Med halve motoren i salongen er det som ventet en god del støy under gange. Det var dessuten en viss ubalanse i propellanlegget som bidro med vibrasjonsstøy.
Det vribare propellanlegget er ekstrautstyr og det blir litt smør på flesk når motoren dessuten er utstyrt med bakkslag. Testbåten var utstyrt med ”amerikansk” kontroll, det vil si med separate hendler for gass og gir.
Styringen er hydraulisk og virket presis og fin. Med full tørn på full fart gikk båten i sving med radius ca 30 meter til begge sider, muligens noe krappere til styrbord.

Generelt kan vi si at båten er velbygget, og at det er brukt solide materialer. Det var lite jamring og knirking i sjøen, og det er alltid et godt tegn. Dekksformen har sandwich, mens skroget er i enkeltlaminat. Tankene tar 150 liter diesel og 75 liter vann.
Båten har tokrets batterisystem med mekanisk skillebryter, et digert traksjonsbatteri på forbrukskretsen og et lastebilbatteri på startkretsen. Batterikablene er av god dimensjon, men ellers er kablene som ventet i tynneste laget. Det elektriske anlegget er ellers ”godt norsk” les: Dårlig merket skjærereir.

Testbåten er fra 1986. Det er bygget mellom 250 og 300 eksemplarer av Myra 750 i ulike versjoner. I 1984/85 kostet båten 225 000 kroner med 55 hk Yanmar dieselmotor. Året etter at denne båten ble bygget kom det ny styrekonsoll i plast. Skottet mellom uteplass og salong var opprinnelig av teakfiner, men rundt 1986 ble det erstattet med plast, slik som det er i testbåten.
Myra-båtene ble produsert av A.S. Myra Båt i Kristiansund fram til 1986. Deretter ble former og produksjonsrettigheter solgt, men den nye eieren gikk konkurs. (Se ellers historikk om firmaet på side 128 i dette nummeret.) Myra Båt ble til Normarin as, og i 1990 kjøpte de produksjonsrettighetene og formene tilbake. 750-formene ble solgt til Westmarine, som lagde 3-4 båter under navnet Svai 750.
Testbåten markedsføres nå for kr 275 000, og det vil jeg tro at den blir solgt for når propellanlegget blir i orden. Myra 800 er stort sett samme båten, men uten den dype kjølen. Den ble også levert med hekkaggregat.