Lillerut fyller 85

Lillerut fyller 85

Tar farvel med "Stavanger"

Hun vet ikke hvorfor, men hun elsker havet, seilerjenta som i disse dager fyller 85 år. Lillerut er kvinnen med stor K i norsk havseilermiljø. På havet har hun opplevd gleder og sorger, ekstase og død. Nå er hennes annet hjem, redningsskøyta "Stavanger" solgt til Redningsselskapet for å få evig liv.

Tekst og foto: ANNE MARIT KLOKK

Vakre høstfarger spiller i sjøen og faller sammen med speilbildet av de to veteranene side ved side, redningsskøyta "Stavanger" og seilbåten "Mulius". Vi er på Snarøya, på besøk hos nok en veteran, Lillerut Nielsen, en av norsk havkappseilings store personligheter. For Lillerut er dette en spesiell dag. Hun skal ta farvel med sin kjære "Stavanger", redningsskøyta hennes mann Jul Nilsen overtok fra selskapet i 1939. Dessuten står hun for tur til å jubilere. 10. desember fyller hun 85 år. Hun har opplevd og levd for et liv på havet, så spekket med minnerike og viktige opplevelser at travle gjennomsnittsmennesker ikke forstår hva det betyr.
-Hvorfor vet jeg ikke, men jeg seilte fra jeg var seks år. Mens de andre bakte kaker og kokte kaffe. Vi seilte regattaer og var alltid på sjøen. Folk kalte meg bare buksejenta. Dette er lenge siden det, skjønner du. Båten der ute, "Mulius", var min aller første etter at jeg hadde spart nok penger til at Herbern på Killingen kunne bygge en slags færdersnekke med skværseil til meg, sier Lillerut og er litt vemodig når hun skuer ut over bukta.
Vi sitter på bergnabben i gyllen ettermiddagssol og lytter til siste verset av flytrafiken til og fra Fornebu utenfor huset hennes, som er et kapitel for seg. Så spesielt er det at du går rett forbi uten å oppdage det. Omtalt i ukepressen i sin tid som det merkelige huset på Langodden, som ligger i bakken. Et nøkternt hus på flere plan, overgrodd av villvin. Lillerut, som er utdannet arkitekt, har tegnet huset selv, og det er bygget etter hennes og sønnen Jeppes behov.
-Jeg er glad for at "Stavanger" er solgt, sier hun tappert. -Redningsselskapet har lenge ønsket å kjøpe skøyta fordi hun er holdt i original versjon. Men det var først da "Christiania" gikk ned i fjor, at selskapets planer om et innendørs museum ble presentert for meg, og da bestemte vi oss for å selge. Båten får evig liv nå, den er jo historie, ikke sant?

Familiebåt i 60 år

RS 14 "Stavanger" ble bygd ved Colin Archers verft i Larvik i 1901 og var helt fram til 1939 redningsskøyte utenfor kysten av Trondheim. Navnet er dermed noe misvisende i og med at båten aldri hadde noe med Stavanger å gjøre. Men redningsskøytene ble den gangen oppkalt etter forskjellige kystbyer etter hvorfra selskapet fikk økonomisk støtte. Da reder og forretningsfolk fra Stavanger ga sitt, fikk båten dette navnet.
"Stavanger" gikk utelukkende for seil i sin tjeneste for selskapet og fikk ikke motor installert før i 1946. Tannlegen Jul Nielsen kjøpte båten i 1939, og den har siden vært i familiens eie. Lillerut, Jul og Jeppe seilte henne på verdenhavene helt til Jul druknet under et tragisk forlis utenfor spanskekysten for 40 år siden. Da var Jeppe fem år gammel og foreldre hadde vært gift et halvt år.
-Jeppe og jeg lå ombord i "Stavanger" i Gibraltar og ventet på Jul som skulle hjelpe en engelsk venn å seile en trawler fra Alicante til Gibraltar. De kom ut i en orkan og båten ble slått til pinneved. Jul forsvant i bølgene. Jeg seilte båten hjem til Norge, godt hjulpet av venner både under turen og etterpå da Jeppe og jeg bodde alene ombord. Jul var sånn en fabelaktig fyr. Vet du hvordan vi traff hverandre? Det var i 1945. En dag lå "Stavanger" i bøya utenfor mitt hjem i Bærum og jeg falt pladask for dem begge. Vi seilte sammen noen år og i 1949 fortalte han meg en dag at han hadde fått ny jobb som tannlege. I New York. -Skal vi seile til Amerika, spurte han. -Ja, nå med en gang, sa jeg. Alle trodde jeg var helt sprø...
Lillerut smiler og nikker ut mot 47 foteren som har betydd så mye for henne og sønnen i alle disse årene.
- I 1970 var Jeppe midt i tenårene og vi hadde valget mellom å restaurere "Stavanger" ordentlig eller å ta over et større hus. Vi solgte huset og satte skøyta i god stand, noe vi aldri angret på. Jeppe har bodd ombord hele året i mange, mange år.

Herlige langturer

Lillerut tenker tilbake på de lange seilasene, på den herlige tiden med Jul i de jomfruelige vestindiske øyer, da de levet av havets grøde og det å være sammen. Hun minnes alle de internasjonale havkappseilasene hun har seilt og vunnet, og på kameratskapet i Norsk havseiler-og Krysserklubb og hun blir blank i blikket.
-På denne tiden var Shetlands-Larsen med oss og seilte. Datidens kjendiser var av en annen substans enn dem den kulørte pressen er opptatt av i dag. Hun sukker litt i melankoli. Det er ikke kritikk, for Lillerut er stort sett positiv til folk og utviklingen generelt, selv om hun har bastante meninger om det meste. Som for eksempel valg av hovedflyplass.
-Jeg vil heller ha fly enn folk, sier hun og ser over mot rullebanene på Fornebu hvor et fly er i ferd med å ta av.

Båt og eier pensjonister

Når Lillerut i disse dager feirer sin 85 års dag, er det tilbaketrukket som "pensjonist". På grunn av sviktende fysikk, er denne sterke damen nylig kommet inn på et pleiehjem i Bærum, hvor hun prøver å finne seg til rette. Sjøen som hun elsker, er for langt unna og selv flystøyen på Snarøya, kan bli et savn. Men hun vet at hun har tatt vare på et klenodium for landet. Den gangen hun mistet Jul og seilte hjem med sin lille sønn og de to bodde ombord. De har sammen bevart en sjelden nasjonalskatt, som nå som sin eier, går en pensjonisttilværelse i møte, innendørs på det nye museet i Horten.