utgave nr 4 2

Endelig korrekte kart for Sørlandet

Publisert Sist oppdatert

Endelig korrekte


kart for Sørlandet

De nytegnete sjøkartene har rundet Lindesnes og kryper langsomt nordøstover langs Sørlandskysten. Endelig får vi moderne kart for dette trafikkerte strekket.

Av Jon Winge

Hittil har det visstnok vært korrekt å konsentrere arbeidet med nye sjøkart til andre steder enn der hvor båtbruken er tettest. Langs Sørlandskysten, samt Telemark og Vestfold, har Sjøkartverket de siste hundre år eller så lappet på de eldgamle kartene. Slik er de stadig blitt riktigere, men de originale målingene og den opprinnelige kartkonstruksjonen blir jo stående.
Unøyaktigheten er stor mange steder. Verst er det uten tvil på kartbladene 5 og 6, som også skal dekke noe av det vanskeligste vi har langs kysten.

Endelig Sørlandets tur

Norges sjøkartverk, et underbruk av Statens kartverk, har vært hemmet av ressursknapphet. De er dessuten vært underlagt politiske føringer, og det rådende ”miljø” tenker med sjøkart som med tunneler og fastlandsforbindelser; det grisgrendte distriktsnorge skal prioriteres.
Skyt likevel ikke på Sjøkartverket. De har måttet gjøre det beste ut av en dårlig sak i mange år, men nå løsner det. I forfjor nærmet den nye kartserien seg Lindesnes. Midt på sommeren i fjor kom det nye sjøkart nr 10, og nummer 9 kom som den rene julepresang før årtusenskiftet! Nå kan vi regne med to nye kartblad hvert år fremover, så i inneværende år bør vi være kommet nesten til Risør. I 2001 kan vi vente oss nr 6 og 5.

Ikke egentlig dårlige, men…

Flere av de gamle kartene er hver for seg blitt forholdsvis nøyaktige etter hvert. Så lenge vi har kunnet forholde oss til ett kartblad (og stort sett nøyd oss med å gå leia) har vi kunnet navigere trygt, men vi har måttet leve med tre forskjellige datum/koordinatsystemer – altså rutenettet som man plasserer konturer og detaljer inn i. Det er henholdsvis det eldgamle Norsk Gradnett (NGO), Europeisk Datum 1950 (ED 50) og endelig den moderne, internasjonale standarden World Geodetic System 1984 (WGS 84).
Går vi fra et kartblad til det neste, seiler vi stadig over i annet datum, som i praksis betyr at rutenettet forskyver seg noe. I gamle dager gjorde det ikke så mye, men med moderne elektronisk navigasjon kan du plutselig få posisjonsfeil på flere hundre meter.

Nummer 1 som prøve

Det ”nye” WGS 84 er en verdensomspennende standard som ikke bare omfatter ens datum, men stort sett også måten å tegne kartene på. Det betyr ikke bare at GPS’en kan følge med fra kart til kart over hele verden, men at navigatøren også kjenner seg igjen på et hvilket som helst kartblad.
WGS-kartene er nå på vei inn i den norske skjærgården. Sjøkart nr 1, Oslofjorden. Færder, Hvaler, Halden, kom mer eller mindre ubemerket inn for et par-tre år siden, og den oppmerksomme småbåtnavigatør kunne plutselig glede seg over et kartblad som ikke bare stemte over ens med det som GPS’en fortalte, men som dessuten var vesentlig mer nøyaktig og detaljert. På minussiden kunne man hevde at det lett ble for mange detaljer. Dessuten la vi merke til at det eldgamle prinsippet med slaggrunnslinje var forlatt og erstattet av dybdekurver, samt blåfarge på grunt vann. Det er det langt fra alle som liker - eller kanskje har det noe med at gammel vane er vond å vende å gjøre?

Rundt Lindesnes

Våre venner i Sjøkartverket nøyer seg ikke med å tegne nye kart; de redigerer om på hovedkartserien også. Mange av oss har tidligere reagert på snaue overganger fra kartblad til karblad, men nå skjer det en stor forbedring. For eksempel har de flyttet hele kartblad nr 11, Lindesnes – Lista, nordover. Det gir litt mindre hav i sør, men til gjengjeld har vi fått med oss en snipp av Hidra, og det har gjort navigeringen vesentlig enklere i dette krevende farvannet. Bra!
Det etterlengtede sjøkart nr 10, Lindesnes – Ny Hellesund, er strukket i begge ender. I vest har vi fått med oss innseilingen til Grønsfjorden, mot øst kan vi nå seile helt inn i Ny Hellesund vestfra uten å måtte skifte til nr 9 hvor farvannet er som tettest. Bare dette er jo en begivenhet, for plutselig blir det mye enklere å seile fra kartblad til kartblad.

Detaljert på Sørlandet

Det neste som slår oss er altså detaljrikdommen. Nå var hverken de gamle nummer 10 eller 9 av de verste. Vi som har snodd oss omkring i dette farvannet i mange år, har stolt på kartet og alltid kommet vel fra det. Den ”minimalistiske” tegnemåten gjorde ”gamlekartene” lettlest, selv om detaljene kunne bli vel sparsomme her og der.
De nye kartene har derimot en detaljrikdom som får oss til å gi opp uten lupe. Selv med mine nye briller, ble dette for fint. Den store detaljeringen har blant annet ført til at tegn og symboler måtte gjøres mindre. Mange steder kan det være vanskelig å skille ut sjømerkene fra andre tegn. Men du store min! Med et godt (og stort!) forstørrelsesglass om bord åpner det seg nye ruter og nye innsmett både her og der. Dessuten kan våre lokale venner fortelle at en del gamle, kjente feil endelig er rettet.

Stor forskjell i fremstilling

”Gamlekartet” var trykket med gult på tørt land og hvitt for alt som var vått. Dybden var angitt med enkeltstående loddskudd samt en stiplet slaggrunnslinje.
De nye WGS-kartene får dybdekoter, dessuten blir det brukt blåfarge på grunt vann, slik som svenskene har gjort i mange år. Dette er tiltak som skal lette navigatørens arbeid, men så ”knotete” som kysten vår er, blir kartbildet tett mange steder. Vi får stadig tilbakemeldinger fra folk som mener det var lettere å forhold seg til den gamle tegnemåten fordi den var ”renere” og greiere å lese. I gamle dager mente mange at svenskekartene var mye bedre enn de norske. Nå som vi har fått en tilsvarende tegnemåte på norske kart, er det mange som klager. Det må vel være slik…

Nygamle navn

Inntil for kort tid siden fikk Statens stadnamnkonsulent herje fritt på norske kart. Bare navnet til denne egenmektige institusjon røper at det ble radikale greier – ofte til lokalbefolkningens vrede og irritasjon. Nå har vi fått en langt mer liberal navnelovgivning, noe som har satt Sjøkartverket i stand til å bruke navn som er aktuelle i områdene. Et tilbakeskritt, vil noen hevde, for i mange tilfeller forsøkte ”konsulenten” å bringe skrivemåten tilbake til den opprinnelige, men de aller fleste gleder seg nå over at stedene endelig har fått sine ”rette” navn igjen på kartet – altså de som gjelder og går på folkemunne.
Typisk nok er det blitt flere bløte konsonanter og a-endinger på det nye sjøkart nummer 9. Det er blitt Sodefjed og Buane i stedet for Sodefed og Buene. Ågerøya på det nye nr 9 het Aagerø på gamlekartet, tegnet i 1894, men på opplevelseskartet i 1: 20000 over Blindleia av 1992 er navnet skrevet med ”k”. Men hvorfor har de gått tilbake til navnet Ågerøyhavn, nå som de i opplevelseskartet av 1992 forteller oss at stedet egentlig heter Stranda?
Informasjonssjef Kjell Birkevold i Sjøkartverket forteller at de får en del protester på navneendringer, men det viser vel bare at navn er noe som opptar folk, og at meningene kan være delte. Det var imidlertid herlig å kunne konstatere at de opprinnelige navnene kommer tilbake til Ny Hellesund. Kabeløya heter nå, helt riktig, Kapelløya, og vi får Helgøya, ikke Helleøya. Får vi noen gang oppleve at stedet kalles Ny Helgesund? (Og kan noe forklare hvorfor Gamle Hellesund er mye yngre enn Ny Hellesund?)

Båtsportkartene henger etter

Dessverre henger båtsportkartene etter. Foretrekker du de små og hendige kartene, må du vente et år til, og slik skal det visstnok bli i fremtiden også. Kjøp altså ikke båtsportkart serie D i år! Det skal bli spennende å se hvordan denne serien kommer til å ta seg ut når den kommer i ny utgave i 2001. Vil den da være sammensatt av helt nye og hundre år gamle kart i henholdsvis vest og øst? Det blir i såfall et underlig produkt.

Butter i målestokken

Men Sjøkartverket lever i en slags fornem nød: De er så flinke; de har mye mer å fortelle om enn de får plass til!
Ønsket om å få med mest mulig, bremses av målestokken. Det er ganske enkelt umulig å få med alt i 1:50 000. Resultatet er at kartet mange steder etter vår oppfatning blir overbrodert i den grad at vi mister oversikten. For å få med mest mulig, er symbolene blitt så små, og står mange steder så tett, at du må ha en god lupe for å kunne bruke kartet. Mange steder er det nå mulig å snike seg inn etter kartet, hvor du før måtte være lokalkjent for å gå. Se eksemplene i illustrasjonene.

Spesialkart i større målestokk

Og hvordan skal det gå når de i 2001 kommer til Kragerø-skjærgården? Jeg vedder på at de allerede gruer seg i Sjøkartverket. Den grusomme sannhet er nemlig at det ikke er mulig å detaljere så mye som ønskelig i 1 : 50 000 langs en kyst som er så ”overbrodert” med detaljer, og fremfor alt så flittig brukt som denne.
Den eneste løsningen, så lenge vi snakker om kart på papir, er å gå opp i målestokk. Det har jo Sjøkartverket vist at de virkelig behersker. Bare se på de tre kartbladene i ”opplevelsesserien” for Blindleia i 1 : 20 000. Den kan Sjøkartverket virkelig være stolte av! Denne spesialserien ligger for øvrig innenfor sjøkart nr 9. Kjøp begge, og se hvor fint de utfyller hverandre!
La oss komme med en sterk oppfordring om at vi får det samme langs resten av Sørlandet, Telemark og Vestfold også – Norges uten sammenligning sterkest beferdede farvann. Det har denne kysten fortjent, og det har sannelig båtfolket fortjent også; så lenge som vi har måttet ta til takke med de eldgamle kartene!

(to kartutsnitt satt sammen)

Oppslagsbilde:
BRUK LUPE: De nye kartene er fantastisk detaljrike, faktisk såpass detaljerte at forstørrelsesglasset MÅ frem når du skal inn i "tett" farvann. (Foto: Ingvar Johnsen)

FØR OG NÅ: Gammelt og nytt side om side, reprodusert i 1:1. Det er ikke store forskjeller på innbyrdes posisjoner, så de kunne det i gamle dager også. Som du ser, er det nye sjøkartet vesentlig mer detaljert. Slaggrunnslinjen er erstattet med blått, og vi har fått dybdekoter og vesentlig flere loddskudd. Høydekoter på land gjør det lettere å orientere seg på sjøen også. Et fabelaktig arbeid, men er det egentlig blitt lettere å ta seg frem på det nye kartet? Svaret er et klart ”ja”, for den som virkelig vil. Studer for eksempel farvannet mellom Klubbholmen, Lyngholmen og Nødingen rett syd for Justøya. Etter ”gamlekartet” i 1 : 50 000 vil du kanskje våge å gå øst-vest mellom Klubbholmen og de to andre, men definitivt ikke forsøke deg på å gå nord-syd mellom Nødingen og Lyngholmen. I det nye kartet ser du imidlertid muligheten. Og når du ser det samme løpet i opplevelseskartet 1 : 20 000, finner du til og med en ledstrek som viser at du har fire meter seilingsdybde! Der har også holmen mellom de to øyene fått navn.

(Foto, sammen med kartutsnitt)
EKSEMPEL: Godt merket passasje inn til Skålevik på utsiden av Ytre Flekkerøy. Oksøy fyr i bakgrunnen. Du kan identifisere fire faste sjømerker i sjøen. Fra denne vinkelen ser det ut som om lykta på Senskjær står på den nærmeste øya (uten navn på kartet). Med så gode kart som vi får nå, åpner det seg en ny verden for alle oss som ikke er lokalkjent.

Powered by Labrador CMS